blødning

Blødninger kan inndeles etter hvor i kroppen blødningen er, og hvilke type blodårer blødningene kommer fra.

Symptomene pasienten har og tegn man kan se vil avhenge av hvor blødningen er:

• Eksterne blødninger. Dette er blødninger fra ett eller flere sår i huden eller fra større vevsskader av underhudsvev, muskulatur og dypere blodårer.
• Indre blødninger – fra organer eller vev om har forbindelse med en overflate. Hvis blødningen har kontakt med en overflate vil blodet tømme seg ut gjennom naturlige kroppsåpninger. Eksempler kan være blodig hoste (hemoptyse) ved blødninger i lungen; blodig oppkast (hematemese) ved blødninger i spiserøret, magesekken og tolvfingertarmen; blodig avføring (melena) ved tarmblødninger; blodig urin (hematuri) ved blødninger fra nyrer eller urinveier; blødning fra skjedeåpningen (menoragi, metroragi) ved blødninger fra livmor eller skjede.
• Indre blødninger – fra organer eller vev som ikke har forbindelse med en overflate. Hvis blødningen ikke har kontakt med en overflate vil blodet samle seg inne i (hematom) eller rundt organet. Eksempler kan være blødninger i lever, milt, nyrer, bakre bukvegg eller i ledd. En spesiell type blødning er blødninger i hjernevev (hjerneblødning), hvor blodtapet vil være minimalt, men blødningen kan skape store skader i hjernen med livstruende konsekvenser. Indre blødninger i trange rom eller kanaler kan også skape et så høyt trykk at blodforsyningen til vevene hindres (losjesyndrom), eksempelvis ved skader i fremre del av leggen.

Blødninger kan komme fra ulike typer blodårer som kan ha ulik størrelse, som i stor grad vil påvirke hvor stort blodtapet blir over tid:

• Blødning fra pulsårer (arterieblødning). Hvis en pulsåre skades vil blodet pumpe ut under et høyt trykk, som gjør at blodtapet raskt kan bli alvorlig. Pulsårer vil typisk kunne ha et internt middeltrykk på 60–100 millimeter kvikksølv (mmHg), og pulsasjonene som skapes av hjertet vil kunne gi en pulserende blødning fra såret (se blodtrykk).
• Blødning fra samleårer (veneblødning). Samleårer vil ha et lavt internt trykk sammenliknet med pulsårer, typisk 0–10 millimeter kvikksølv (mmHg). Blødningen kan likevel bli omfattende avhengig av størrelsen på skaden på blodåren, men blodet vil sive ut fremfor at det er pulserende blodstrømmer slik som ved pulsåreblødninger.
• Blødning fra vev. Det vil si diffuse blødninger fra sårflater og små blodårer.

Det vil ofte være en kombinasjon av arterieblødninger, veneblødninger og vevsblødninger avhengig av skadetype, for eksempel ved stikkskader, amputasjoner og skuddskader. Hos pasienter som behandles med blodfortynnende medikamenter (antikoagulantia) eller som har blødersykdom, kan selv små skader fremkalle store blødninger.

Eksterne blødninger kan være lette å oppdage, men de kan også forbli uoppdaget over noe tid om skaden er dekket av klær. Blødninger fra kroppsåpninger vil kunne angi hvor blødningen har sitt opphav. Blodansamlinger i bukorganer eller bukhule vil kunne gi magesmerter og gjøre at magemuskulaturen blir spent. Blodansamlinger i brysthulen vil kunne gi tungpustethet da lungene fortrenges av blodansamlingen.

Omfanget av eksterne og indre blødninger kan grovt anslås ut fra forandringene i pasientens sirkulasjon og graden av sjokkutvikling. Større blødninger med vesentlig reduksjon av blodvolumet over kort tid, nedsetter hjertets blodfylling og dermed mengden blod hjertet kan pumpe ut per minutt (hjertets minuttvolum). Til å begynne med kompenseres fallende blodvolum delvis ved at blodkarene trekker seg sammen. Pasienten vil typisk bli blek i huden som tegn på at blodsirkulasjonen ikke prioriteres til huden lenger. Når kompensasjonsmekanismene etter hvert svikter vil det utvikle seg en svikt i sirkulasjonen av blod (sjokk). Sjokk kan utvikles i løpet av få minutter hvis for eksempel hovedpulsåren (aorta) sprekker, eller det kan utvikle seg over mange timer om blødningen er lavgradig men konstant. Generelt regnes over 15–20 prosent tap av blodvolum som alvorlig, og blir blodtapet stort nok (over 35–40 prosent) vil pasienten uten behandling kunne dø av for lite sirkulerende blodvolum.

Hvis blødninger skjer langsomt kan det tapte blodvolumet gradvis erstattes ved at væske fra vevene trekkes inn i karene. Lav konsentrasjon av hemoglobin i blodet er da det mest fremtredende symptomet på blødning, da blodet tynnes ut av væsken som mobiliseres.

Eksterne blødninger, inklusive blødninger fra pulsårer, kan i mange tilfeller minskes eller stanses ved direkte trykk mot det blødende området (med hendene eller stram bandasje, såkalt kompresjonsbandasje). I militær sammenheng er bruk av turniké, det vil si avklemming av en arm eller bein for å stoppe blodtilstrømning, aktuelt på slagmarken langt fra sykehus. Bruk av slike hjelpemidler krever trening, da feil bruk kan medføre økt blødning eller skade på viktige strukturer. Indre blødninger kan som hovedregel ikke behandles utenfor sykehus og det er derfor viktig å identifisere og prioritere rask evakuering av slike pasienter.

Uansett blødningsårsak skal alle pasienter med tegn til større blødning eller utvikling av blødningssjokk transporteres til egnet sykehus så snart som mulig. I slike situasjoner startes ofte tilførsel av væske inn i blodårene (væskeinfusjon) før eller under transport til sykehus. Et voksent friskt menneske vil normalt tåle et blodtap på opptil 0,5–1 liter uten at det er behov for å gi blod til vedkommende. Beslutning om å gi blod på sykehus til en pasient som har blødd avhenger av omfanget av blodtapet, hva blodprosenten er (hemoglobin), forventet blødning, pasientens alder og omfanget av kroniske sykdommer.

• blod
• forblødning
• koagulasjon

• Bleedingcontrol