Celletelling er en undersøkelse av blodceller der man bestemmer antall og type celler. Til dette bruker man en celleteller. I løpet av sekunder kan en celleteller telle antall røde blodceller, hvite blodceller og blodplater i en blodprøve. Celletelleren kan også telle undergrupper av hvite blodceller og oppgi antallet i prosent eller absolutt antall av hver type.
Celletellere brukes både på legekontor og sykehus. Celletelling kan også gjøres manuelt i et blodutstryk eller beinmargsutstryk.
Celletelling brukes i diagnostikk av blodsykdommer. Ved hjelp av celletellere kan man analysere mange prøver på kort tid og man kan telle mange enkeltceller hos hver pasient. Sistnevnte gjør at man får et nøyaktig svar på antall celler hos hver enkelt pasient. Man kan raskt avgjøre om en pasient har normalt antall røde blodceller, blodplater eller hvite blodceller.
Generelt sett er celletellerne meget gode på å telle normale blodbilder. Svakheten med dem er at de ikke alltid klarer å klassifisere cellene riktig når det foreligger blodsykdom. Ved blodsykdom kan cellene få endret form og størrelse og dermed telles feil. Dette gjelder særlig for hvite blodceller.
Hvis resultatet fra en celletelling er unormalt, vil man ofte gå videre med å mikroskopere blodutstryk og gjøre immunfenotyping av blodcellene. Disse to undersøkelsene er kostbare og tidkrevende. De gjøres når det er mistanke om blodsykdom, som for eksempel leukemi.
Grunnprinsippet i celletellere er impedans-metoden. En og en celle bringes til et spenningsfelt. Hver gang en celle passerer spenningsfeltet blir strømmen brutt og dette gir signal til maskinen om at en celle skal telles. Hvor mye av strømmen som brytes vil være proporsjonal med størrelsen på cellen.
Grunnprinsippet i alle celletellere er impedans-metoden. Med denne teknikken kan man raskt bestemme både antall og størrelse på følgende blodceller: røde blodceller, blodplater, granulocytter, lymfocytter og monocytter.
Metoden baserer seg på at en og en celle bringes til et spenningsfelt. Cellene løses først i en væske som kan frakte elektriske ladninger, og bringes deretter gjennom et lite rør som bare er stort nok til en celle av gangen. Hver gang en celle passerer spenningsfeltet, blir strømmen brutt og dette gir signal til maskinen om at en celle skal telles. Hvor mye av strømmen som brytes, er proporsjonalt med størrelsen på cellen.
Fordi normale blodceller har forskjellig størrelse, kan man på denne måten enkelt og raskt telle et normalt blodbilde: blodplatene er minst, deretter kommer de røde blodcellene, og så de hvite blodcellene. De hvite blodcellene har følgende størrelsesvariasjon fra minst til størst: lymfocytter, granulocytter og monocytter.
Avanserte celletellere sender laser-lys mot en og en celle. En lys-detektor (fotodiode) plasseres i samme linje som lyskilden («forward scatter»). Hvor mye av lysstrålen som brytes til denne detektoren bestemmes i hovedsak av størrelsen på cellen. En annen detektor plasseres i vinkel (oftest 90 grader) fra lyskilden («side scatter»). Hvor mye lys som spres fra cellen og kommer til denne detektoren bestemmes av kompleksiteten til cellen, særlig kornene (granula) i cytoplasma.
Avanserte celletellere, som for eksempel brukes på sykehus, har utvidete analysemetoder. En vanlig metode er flowcytometri. Metoden baserer seg på å sende laserlys mot en og en celle. Gjennom å se på hvordan lyset trenger gjennom cellen eller blir spredt, kan man vurdere en celles størrelse og innhold.
En lysdetektor (fotodiode) plasseres i samme linje som lyskilden («forward scatter»). Hvor mye av lysstrålen som brytes til denne detektoren bestemmes i hovedsak av størrelsen på cellen.
En annen detektor plasseres i vinkel (oftest 90 grader) fra lyskilden («side scatter»). Hvor mye lys som spres fra cellen og kommer fram til denne detektoren bestemmes av kompleksiteten til cellen, særlig kornene (granula) i cytoplasma.
Det kan også tilsettes fluorescens-merkede stoffer til cellene, som for eksempel binder seg til arvematerialet (DNA og RNA) eller til enzymer i cytoplasma (myeloperoksidase). Hvor mye av stoffet som er bundet til cellene bestemmer størrelsen på fluorescens-signalet.
Basert på «forward scatter», «side scatter» og fluorescens kan cellene plasseres i et tredimensjonalt diagram slik at blodbilde kan karakteriseres bedre enn ved impedansmetoden alene. Særlig retikulocytter, kjerneholdige røde blodceller og blodplater (inkludert store blodplater som ellers kan misoppfattes som røde blodceller) telles presist med disse metodene. Man kan også telle undertypene av hvite blodceller, som eosinofile og basofile granulocytter.
Impedansmetoden kalles også Coulter-metoden, etter den amerikanske elektroingeniøren Wallace Coulter (1913–1998) som oppfant og tok patent på metoden på 1950-tallet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.