Normale røde blodceller og acanthocytter i lysmikroskop. De normale cellene er flate skiver som er bikonkave. Dette gir en tydelig sentral fargeoppklaring. De røde cellene med spisse utløpere kalles acanthocytter og er typisk for en sjelden sykdom som kalles abetalipoproteinemi som gir nevrologiske symptomer og defekter i cellemembranen i røde blodceller. Cellene kan også sees ved leversykdom.
Røde blodceller frakter oksygen ut til kroppens celler og karbondioksid tilbake til lungene. Det er den vanligste blodcellen. Det er hemoglobinet i de røde cellene som gir blodet den røde fargen.
erytrocytter, røde blodlegemer
Røde blodceller har i motsetning til andre celler i kroppen ingen cellekjerne. De ser ut som flate skiver som er tynnest på midten (bikonkave) og har en gjennomsnittlig diameter på 7–8 mikrometer. Cellemembranen er i hovedsak bygget opp av fettstoffer (fosfolipider og kolesterol), men inneholder også glykoproteiner og karbohydrater. 95 prosent av massen av røde blodceller utgjøres av hemoglobin som gir cellene rødfargen. I 100 milliliter blod er det normalt cirka 13,5 gram hemoglobin hos kvinner og 15 gram hos menn. Hemoglobinkonsentrasjonen er et indirekte mål på antall røde blodceller i kroppen.
De røde blodcellene har små variasjoner i proteiner og karbohydrater på overflaten. Disse danner grunnlaget for blodtypesystemene hvorav ABO-systemet er det viktigste. Et individ kan ha blodtype A, B, AB eller O. Forlikelighet i blodtypesystemene har helsemessig betydning ved transfusjon (blodoverføring), graviditet og transplantasjon.
Ved normal blodgjennomstrømning i huden gir de røde blodcellene oss en lett rødlig hudfarge. Ved for få røde blodceller (anemi) blir huden blek. Ved blødning i huden får vi blåmerker som skyldes ansamling av de røde blodcellene utenfor blodårene.
Gjennom blodårene transporterer de røde blodcellene store mengder oksygen som er reversibelt bundet til hemoglobinet (oksyhemoglobin) og som avgis til cellene i alle vev i kroppen. Motsatt vei fraktes karbondioksid, som i tillegg til binding til hemoglobin også er løst i blodplasma, til lungene hvor det pustes ut.
Røde blodceller produseres og modnes i beinmargen. Mens de utvikler seg i beinmargen har de cellekjerne, men denne går til grunne etter hvert som konsentrasjonen av hemoglobin i de røde blodcellene øker. Når de røde cellene slippes ut i blodet, har de mistet kjernen for å kunne bruke hele sitt volum til hemoglobin og transportoppgavene. De yngste røde blodcellene kalles retikulocytter.
Det er oksygenbehovet og hormonet erytropoietin (EPO) som regulerer produksjonen av røde blodceller. Celler som sitter i arteriene i nærheten av nyrene registrerer tilbudet av oksygen. Hvis dette er for lavt, skrus produksjonen av erytropoietin opp, og dette stimulerer til økt produksjon av røde blodceller. Nyrene er et viktig organ i reguleringen siden både sensorene for oksygen og 90 prosent av erytropoietinproduksjonen er lokalisert der. Sykdom i nyrene kan påvirke evnen til å produsere røde blodceller.
Folk som bor i høyereliggende områder har økt antall røde blodceller (og derved høyere hemoglobinkonsentrasjon) på grunn av at oksygentrykket avtar med økende høyde. Dette registrerer kroppen og øker produksjonen av røde blodceller for å kompensere for manglende oksygen. Ved blødning faller transportkapasiteten for oksygen, og kroppen kan opptil seksdoble produksjonen av røde blodceller for raskt å kunne gjenopprette oksygentransporten. Ved akutt blødning må det ofte gis transfusjon (blodoverføring).
Den gjennomsnittlige levetiden for røde blodceller er 120 dager. De blir da fjernet fra sirkulasjonen av milten. Hvert sekund går cirka to millioner røde blodceller til grunne, og like mange nye må lages.
Ved nedbrytningen av hemoglobinet blir hem brutt ned til bilirubin i leveren og utskilt med gallen, og er ansvarlig for gallens gulbrune farge. Jernet blir ført til beinmargen og brukes om igjen i hemoglobinet. Globinet brytes ned av peptidaser til aminosyrer som så kan gjenbrukes til å lage nye proteiner.
Ved å ta blodprøve på rør tilsatt antikoagulerende middel (oftest EDTA) kan man måle konsentrasjonen av de røde cellene i blodet.
Det kan brukes forskjellige automatiske metoder for å telle røde celler. Felles for dem er at blodet må føres inn i en tynn kanal der det bare er plass til én celle av gangen. Coulter-metoden har eksistert lengst. Den benytter seg av de røde cellenes evne til å bremse elektriske ladninger (elektrisk impedans). En annen metode er å lys-bestråle blodet. Ved hjelp av fotoceller kan man så telle røde celler fordi de sprer lyset på en bestemt måte.
En moderne blodtellingsmaskin vil samtidig måle andelen røde celler av blodvolumet (erytrocytt volum fraksjon, EVF) og hemoglobin konsentrasjonen. Derigjennom kan celle-indeksene regnes ut, som gjennomsnittlig størrelse på de røde cellene (mean cellular volume, MCV) og gjennomsnittlig mengde hemoglobin per celle (mean cellular hemoglobin, MCH). Disse indeksene brukes for å skille de forskjellige anemiformene fra hverandre.
De samme maskinene som teller røde celler er også laget for å telle blodplater og hvite celler med undergruppene (differensialtelling). Det samlede resultatet av røde celler, blodplater og hvite celler med differensialtelling utgjør det såkalte blodbildet/blodverdiene.
Ved anemi er det for få røde blodceller.
Jernmangelanemi er vanligst, og skyldes i Norge oftest langvarige blødningstilstander med medfølgende jerntap. Fordi det lages for lite hemoglobin blir MCV lav.
Mangel på folinsyre eller vitamin B12 gir lav produksjon av røde celler og derved anemi. MCV blir høy fordi man prøver å kompensere for den lave produksjonen av røde celler med å stappe dem fulle av hemoglobin.
Økt nedbryting av røde celler kalles hemolyse, og vil også kunne føre til anemi. Eksempler på dette er mekaniske hjerteklaffer hvor det knuses røde blodceller ved hvert hjerteslag, og autoimmun hemolytisk anemi der kroppens eget immunforsvar bryter ned røde celler.
Det fins flere medfødte anemier som talassemi, sigdcelleanemi og sfærocytose. De to første er store verdensomspennende sykdommer som beskytter mot malaria og derfor har en markert opphopning rundt Middelhavet og i et belte mot Sørøst-Asia og i Afrika. Sfærocytose er en sykdom med medfødt defekt av celleskjelettet som gir kulerunde i stedet for bikonkave røde blodceller og medfører en lett hemolyse.
Når man har for mange røde blodceller kalles det polycytemi. Vanligst oppstår dette som en reaksjon på lavt oksygennivå, og ikke på grunn av sykdom med de røde cellene i seg selv. Eksempler er lungesykdom, snorking og røyking. Ved polycytemia vera er det mutasjoner i stamcellene i beinmargen som fører til for stor produksjon av røde celler.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.