dyvelsdrek

Flerårig urt, som blir opptil tre meter høy. Bladene er gulgrønne og fjærdelte. Blomstene er små, gule og vokser i skjermer.

Dyvelsdrek kommer opprinnelig fra Sentral-Asia.

Dyvelsdrek brukes nesten utelukkende i Sentral-Asia. Krydderet har en løkliknende smak og kan brukes i alle retter der man ellers ville brukt løk. Det er spesielt brukt i linseretter, da det skal hjelpe mot luft i magen.

Man bruker tørket plantesaft fra røtter og stengler, enten som hele klumper, eller malt til pulver.

Bladene og røttene kan bruke som grønnsak.

Dyvelsdrek bør brukes i små mengder og oppbevares i tett emballasje, da både smak og lukt er intens. Den har en illeluktende, svovelaktig aroma (navnet 'dyvelsdrek' kommer fra nederlandsk og betyr djeveldritt), men både lukt og smak blir mildere ved oppvarming og minner om løk og hvitløk. En klump på størrelse med en ert er nok til å gi smak til en stor gryte.

Helt fra oldtiden av ble dyvelsdrek importert til Europa og var et populært krydder i Romerriket, der det til dels erstattet det myteomspunne krydderet silphium. Men mot slutten av 1600-tallet avtok bruken, og i dag er krydderet nærmest ukjent i Vesten.

I India finnes det kaster der religionen forbyr medlemmene å spise løk og hvitløk, og de bruker i stedet dyvelsdrek for å smaksette mat.

Dyvelsdrek sies å ha trolldomskraft og skal holde onde ånder borte. I Karibia blir den brukt i voodoo-ritualer.

Innen folkemedisinen er den blitt brukt mot blant annet luftsmerter, astma og bronkitt.

• skjermplantefamilien
• krydder
• farmakognosi
• melkesaft