Parvovirus er en slekt av små, ikke-hyllede DNA-virus som tilhører familien Parvoviridae. Disse virusene er karakterisert ved sin enkle struktur og evne til å infisere både pattedyr og fugler. Noen parvovirus er assosiert med alvorlige sykdommer hos dyr og mennesker, mens andre er harmløse eller til og med nyttige som verktøy innen genteknologi og genterapi.
parvovirus
Klassifisering og struktur
Parvovirusene tilhører familien Parvoviridae, som er delt inn i to underfamilier:
- Parvovirinae – infiserer pattedyr.
- Densovirinae – infiserer insekter og krepsdyr.
Virusene er små (18–26 nm i diameter) og har en ikosahedral kapsidstruktur som omslutter en enkelttrådet DNA-genom på omtrent 4-6 kilobaser. De mangler lipidmembran, noe som gjør dem svært motstandsdyktige mot miljømessige påvirkninger.
Sykdommer forårsaket av parvovirus
Hos mennesker
Flere parvovirus kan infisere mennesker, men de mest kjente er:
- Parvovirus B19 – forårsaker erythema infectiosum (femte barnesykdom), en mild barnesykdom med feber og karakteristisk utslett. Viruset kan også føre til alvorlige komplikasjoner hos gravide, pasienter med hemolytiske sykdommer og immunsvekkede individer.
- Bocavirus (HBoV) – assosiert med luftveisinfeksjoner og gastrointestinale sykdommer, spesielt hos små barn.
Hos dyr
- Canine parvovirus (CPV-2) – en alvorlig sykdom hos hunder som forårsaker gastroenteritt, dehydrering og ofte dødelige komplikasjoner.
- Feline panleukopenia virus (FPV) – en svært smittsom sykdom hos katter som fører til alvorlig immunsuppresjon og mage-tarmbetennelse.
- Porcine parvovirus (PPV) – en av de viktigste årsakene til reproduktive problemer hos griser, inkludert fosterdød og redusert fruktbarhet.
Overføring og patogenese
Parvovirus spres hovedsakelig via direkte kontakt med infiserte individer, fekal-orale ruter, eller gjennom aerosoler (som i tilfellet med Parvovirus B19). De er svært motstandsdyktige i miljøet og kan overleve i lang tid på overflater.
Virusene replikerer primært i celler som er i aktiv deling, noe som forklarer hvorfor de ofte angriper benmarg, tarmepitel og fostervev. Dette kan føre til alvorlige konsekvenser, særlig hos unge dyr eller immunkompromitterte individer.
Diagnostikk og behandling
Diagnostikk av parvovirusinfeksjoner gjøres vanligvis ved PCR-testing, serologiske tester (antistoffpåvisning) eller antigenpåvisning i kliniske prøver.
Det finnes ingen spesifikk antiviral behandling for parvovirusinfeksjoner, men støttende behandling kan redusere alvorlighetsgraden av sykdommen. Hos dyr kan vaksinasjon gi effektiv beskyttelse mot sykdommene forårsaket av CPV-2, FPV og PPV.
Betydning innen forskning og bioteknologi
Parvovirus har blitt brukt innen genterapi, spesielt adeno-assosierte virus (AAV), som tilhører familien Parvoviridae. Disse virusene har en naturlig evne til å integrere sitt genetiske materiale i vertscellens genom og brukes som vektorer for levering av terapeutiske gener ved behandling av genetiske sykdommer.
Forebygging og kontroll
- Vaksinasjon er det viktigste tiltaket for å forebygge parvovirusinfeksjoner hos dyr.
- Hygieniske tiltak som desinfisering av miljøer og isolering av smittede individer er viktig for å begrense utbrudd.
- Screening av blodgivere for Parvovirus B19 reduserer risikoen for smitte gjennom blodoverføringer.
Les mer i Store norske leksikon
Fagansvarlig for Virus
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.