selvmord

Selvmord angis enten som antall i en befolkning eller gruppe i en bestemt tidsperiode eller som selvmordsrate. Selvmordsrate defineres som regel som antall selvmord per 100 000 i en gruppe per år. Fordelen med å bruke selvmordsrater er at man da kan sammenlikne mellom ulike tidsperioder eller mellom land.

Selvmordsraten i Norge økte gradvis i mange år etter 2. verdenskrig, og sterkt utover 1980-tallet. I 1990 var selvmordsraten 17,8 per 100 000. Det har deretter vært en betydelig nedgang i raten som har ligget stabilt rundt 13 per 100 000 i årene etter årtusenskiftet. Samtidig har befolkningen i Norge økt betydelig i perioden. Det gjør at antall som dør av selvmord i Norge har økt fra om lag 550 i år 2000 til om lag 650 i 2020, uten at vi dermed kan snakke om en økning i omfanget av selvmord.

Tidligere har Norge hatt lave rater sammenliknet med Danmark, Sverige og spesielt Finland, men de senere årene har det vært relativ like rater i alle disse landene. Selvmordsraten i Norge ligger nært gjennomsnittet av de land som rapporterer statistikk til Verdens helseorganisasjon, men kvaliteten på nasjonale statistikker varierer mye. Menn har i alle vestlige land to til tre ganger høyere selvmordsrater enn kvinner.

Det er sjelden man finner én enkeltfaktor som har bevirket selvmordet og det er mye kunnskap som mangler på området. Selvmordet representerer ofte en ulykkelig utgang på en lang utvikling med psykologiske problemer og konflikter, oftest også psykiatrisk sykdom, som individet ikke finner annen løsning på enn selvvalgt død, men man kan også se mer impulsive selvmord utløst av psykisk lidelse, og ofte en brått innsettende krise. Risikofaktorer for selvmord er både psykiske, sosiale og biologiske.

De vanligste selvmordsmetodene i Norge er henging, forgiftning og skyting. Det er store kjønnsforskjeller. Hos menn er henging og skyting vanligst, hos kvinner henging og forgiftning. Det har vært en betydelig reduksjon i selvmord ved skyting i Norge etter cirka 1990. Dette kan trolig dels forklares av lovendringer og andre tiltak for å begrense tilgang på skytevåpen og øke sikkerheten rundt oppbevaring av våpen.

Halvparten av de som ender med å ta sitt eget liv har tidligere utført et eller flere selvmordsforsøk. Forutgående selvmordsforsøk er imidlertid isolert sett ikke noen god prediktor fordi de fleste som en gang i sitt liv har gjort selvmordsforsøk, ikke senere dør i selvmord. Som regel forutgås selvmord av et uheldig samspill av flere av de psykologiske, sosiale og biologiske risikofaktorene som er nevnt ovenfor. Men selvmord kan også vesentlig være et resultat av alvorlig psykisk lidelse. Ved dype depresjoner (melankoli) kan en person aktivt ønske å dø og endog mene at dette er til beste også for andre. Også ved psykoser (schizofreni, paranoide psykoser) kan det oppstå sykelige selvmordsønsker som ubehandlet kan føre til selvforvoldt død. Ved slike og andre tilstander vil den som senere begår selvmord, ofte ha trukket seg mer og mer tilbake fra kontakt forut for selvmordet, men heller ikke dette er alltid regelen.

Norge var et av de første land i verden som utarbeidet nasjonale handlingsplaner for forebygging av selvmord. Disse handlingsplanene har dels rettet seg mot mennesker med høy risiko for selvmordsatferd, men målsettingen har også inkludert bedre samarbeid med mediene for å formidle saklig informasjon og opplysning til befolkningen, utdanningsprogrammer for relevante faggrupper og etablering av kompetansesentre, samt prioritering av forskning og utvikling. Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) ved Universitetet i Oslo er det nasjonale kompetansesenteret for selvmordsforskning og selvmordsforebygging. Driften av NSSF er finansiert av Helsedirektoratet gjennom årlige tilskudd. NSSF står også bak utgivelsen av tidsskriftet Suicidologi, som distribueres til interesserte for å øke kunnskapen om årsaker til selvmord og hvordan selvmord kan forebygges.

Nedgang i antall selvmord har imidlertid forekommet i alle vestlige land i den samme tidsperioden. Det er derfor uklart om nedgangen kan tilskrives norske myndigheters arbeid med forebygging, bedre diagnose og behandling av depresjoner med mindre farlige medikamenter i sin alminnelighet, eller andre årsaker knyttet til for eksempel samfunnsmessige og kulturelle forhold.

Norsk kunnskapssenter for helsetjenesten har i en rapport (2006) konkludert med at psykoterapi (kognitiv atferdsterapi, dialektisk atferdsterapi) gitt til personer med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse reduserer selvmordsatferd. Det samme gjelder psykodynamisk psykoterapi gitt i dagavdelinger så vel som multisystemisk terapi gitt til ungdommer. Antidepressive legemidler reduserer også trolig gjennomførte selvmord, og det er ikke funnet holdepunkter for at behandling med antidepressiver forverrer selvmordsrisiko sammenlignet med kontrollbetingelser.

Selvmord fordømmes i den tradisjonelle kristne etikk, likeledes av islam og jødedommen, mens enkelte av Østens religioner har hatt en mer aksepterende innstilling til selvmord som ledd i det å ivareta den sosiale gruppens ære og anseelse. Selvmord og forsøk på dette var i eldre tid straffbart. Etter Christian 5s Norske Lov (1687) ga selvmord anledning til konfiskasjonsstraff, og selvmordere kunne ikke begraves i viet jord. I våre dager innskrenker lovgivningen til å sette straff for medvirkning til selvmord (jamfør dødshjelp).

• psykiske lidelser
• selvmordsforsøk
• depresjon
• dødshjelp

• NSFF – Krisehjelp
• HelseNorge om selvmordstanker og selvmord
• Snakkomselvmord.no: Nettside for helsepersonell om selvmord