spiserøret – Store medisinske leksikon

Spiserøret er et transportorgan for føden vi inntar og representerer den delen av fordøyelseskanalen som forbinder svelget med magesekken. Spiserøret er 25–30 centimeter langt og 1,5–2 centimeter i diameter.

Faktaboks

Også kjent som: oesophagusøsofagus

Muskulaturen i spiserøret styres av det autonome nervesystemet og skaper en viss peristaltikk som fører mat og drikke aktivt nedover i røret. Dette gjør det mulig at man for eksempel kan drikke med hodet ned. Den øverste tredelen av spiserøret består stort sett av tverrstripet muskulatur, mens den øvrige muskulaturen er glatt. Muskulaturen i spiserøret består av to lag: ett utvendig med langsgående muskelfibrer, og ett innvendig med sirkulære muskelfibrer.

Makroskopisk anatomi

Spiserøret begynner i høyde med 6.–7. halsvirvel, og ender i magemunnen (cardia). Fra tennene og ned til magemunnen er det cirka 40 centimeter.

Den øverste delen av spiserøret kalles halsdelen (pars cervicalis). Den ligger direkte bak luftrøret, og henger sammen med dette i mediastinum. Øverst danner spiserøret en lukkemuskel like på undersiden av svelget. Lukkemuskelen stenger for innmunningen til spiserøret, men åpnes når vi svelger. Så snart mat og drikke har passert, lukker den seg igjen.

I brystdelen (pars thoracica) krysser spiserøret over hovedpulsåren (aorta descendens) og får derved en svak innsnevring.

Bukdelen (pars abdominalis) er bare 1–2 centimeter lang og regnes fra stedet der spiserøret passerer gjennom mellomgulvet (i høyde med 10.–11. brystvirvel) og til det går inn i magesekken. Også på dette stedet innsnevrer spiserøret seg ved en lukkemuskel, noe som motvirker at surt mageinnhold kommer opp i spiserøret og skader slimhinnen. Der hvor spiserøret passerer gjennom mellomgulvet (hiatus oesophageus), blir det omgitt av en elastisk membran som tillater at mellomgulvet beveger seg respiratorisk i forhold til spiserøret. Hvis spalten mellom spiserøret og mellomgulvet er for vid, kan bukorganer presses opp gjennom den (hiatushernie).

Mikroskopisk anatomi

Spiserøret har den samme oppbygningen som hele den øvrige mage-tarmkanalen. Det innerste laget, slimhinnen (tunica mucosa), er bygd opp av flerlaget, uforhornet plateepitel. Under dette er det et bindevevslag (tela submucosa) hvor det ligger mange slimproduserende kjertler som gjør overflaten fuktig og glatt for å nedsette friksjonen. Her er det også et utbredt venenett som står i indirekte forbindelse med portalkretsløpet, samt et flettverk av nerver (plexus submucosus eller Meissners plexus) som styrer kjertelaktiviteten.

Når spiserøret er tomt har det et stjerneformet lumen (indre hulrom). Da vil den innvendige sirkulære muskulaturen være sammentrukket, og slimhinnen og det underliggende bindevevet sterkt foldet på langs. Spiserøret kan imidlertid utvides betydelig når maten passerer. Slimhinnen har også lag av forholdsvis kraftig, glatt muskulatur (lamina muscularis mucosae) som har betydning for svelgingen. Selve peristaltikken styres likevel av det egentlige muskellaget (tunica muscularis) med sitt innebygde parasympatiske nerveflettverk (plexus myentericus eller Auerbachs plexus). Utenpå musklene ligger det løst bindevev (adventitia) som gjør at spiserøret kan forskyves litt i forhold til luftrøret og de tilliggende halsorganene.

Sykdommer

Det mest karakteristiske symptomet ved alle lidelser i spiserøret er svelgebesvær. Andre vanlige symptomer er halsbrann (pyrose) og at man gulper opp mat fra spiserøret eller magesekken (regurgitasjon).

De hyppigste lidelsene i spiserøret er divertikler, akalasi, spiserørsbetennelse og spiserørskreft.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Torakal anatomi

Per Holck

Professor emeritus, dr. med., Universitetet i Oslo