Slimhinnen på innsiden av magesekken danner kraftige, langsgående folder.
Magesekken er en utvidelse av fordøyelseskanalen mellom spiserøret og tynntarmen. Den fungerer som et reservoar for maten, som den slipper igjennom i små, regelmessige porsjoner til tarmen. Reservoarfunksjonen gjør at vi ikke behøver å spise så hyppige måltider. Dessuten bidrar magesekken til fordøyelsen ved å elte føden til en grøt og blande den med magesaft, som innleder nedbrytningen av flere av næringsstoffene i maten.
Figuren viser fordøyelsesorganene. Munnhulen og svelget ses fra siden, mens resten av organene ses forfra.
Leveren, magesekken og milten ligger under mellomgulvet, i bukhulen. Lungene og hjertet ligger over mellomgulvet, i brysthulen. Spiserøret og store blodårer går gjennom åpningar i mellomgulvet.
Magesekken ligger øverst i bukhulen, litt til venstre under mellomgulvet og har vanligvis form som en omvendt, litt krummet pære. Den øverste, bredeste, runde enden (fundus) når opp i høyde med venstre brystvorte. På høyre side av den kuppelformede toppen munner spiserøret inn; dette området kalles magemunnen eller kardia. Selve hoveddelen av magesekken (corpus) krummer seg mot høyre. Derved dannes en lang, konveks krumningskurve (curvatura major) på venstre side, og en mindre, konkav på høyre (curvatura minor). Antrum er den smale nedre delen av magesekken. Mageporten eller pylorus forbinder magesekken med tolvfingertarmen. Denne delen ligger litt til høyre, omtrent midtveis mellom brystbeinet og navlen.
Til venstre støter magesekken opp mot milten, til høyre mot leveren; den hviler på tykktarmens tversgående del, de øverste slyngene av tynntarmen og bukspyttkjertelen. Den holdes på plass av et krøs – det lille omentet – mellom den lille kurvaturen og baksiden av leveren, samt i noen grad av spiserøret. Langs undersiden av magesekken, langs den store kurvaturen, henger det store omentet med fett, blodkar og løst bindevev som et «forkle» ned foran tarmene. Utvendig er magesekken kledd med bukhinne, som også dekker omentene på både over- og undersiden.
Magesekkens form og utstrekning kan variere adskillig, blant annet i forhold til næringsopptaket. Normalt er den hos voksne omtrent 25 centimeter lang og inneholder 1–1,5 liter, men kan romme opptil 2,5 liter, mens volumet hos nyfødte bare er cirka 0,3 desiliter. Når magesekken er helt tom, trekker den seg sammen slik at den nesten kan se ut som en del av tarmen. I fundustoppen danner det seg gjerne en luftblære som kommer ned via spiserøret sammen med mat og drikke, og som gjerne fremkommer på røntgenbilder.
Selve magesekkveggen er om lag fire millimeter tykk og bygd opp av 2–3 lag glatt muskulatur som går i forskjellige retninger. Innvendig er magesekken kledd med slimhinne. Den har langsgående folder (rugae) og er på overflaten bygd opp av sylindrisk epitel med mukøse celler som lager et beskyttende slimlag.
Epitelet er ellers formet som tynne, rørformede kjertler. Der hvor de tubuløse kjertlene munner ut på slimhinneoverflaten, dannes det mikroskopiske groper, betegnet som foveolae gastricae. Kjertlene skiller ut magesaft, omtrent 1,3–2 liter i døgnet. I veggen i disse kjertlene finner vi forskjellige spesialiserte celler som parietalceller som skiller ut saltsyre (med pH på 0,9–1,5) og intrinsisk faktor, og hovedceller som bidrar til dannelsen av fordøyelsesenzymet pepsin.
Aktiviteten til både de syreproduserende parietalcellene og de pepsinogenproduserende hovedcellene kontrolleres av det autonome nervesystemet, samt av hormonet gastrin, som skilles ut av celler i området rundt magemunnen. Slike perifere endokrine systemer kalles for APUD-celler.
Parietalcellene er nærmest kubiske. De ligger dypere nede i kjertelen og litt tilbaketrukket i kjertelveggene. Syresekresjonen skjer gjennom små kanaler (canaliculi) inne i selve cytoplasmaet. Magesyren dreper praktisk talt alle bakterier i mageinnholdet, noe som gjør magesekken til en viktig del av immunforsvaret vårt. Parietalcellene synes også å produsere intrinsisk faktor som har betydning for opptaket av vitamin B₁₂.
Hovedcellene ligger i bunnen av kjertelrørene. De er sterkt basofile og granulerte når man undersøker vevsprøver fra mageslimhinnen i mikroskop. Hovedcellene produserer inaktivt pepsinogen, et forstadium til pepsin. Dette er et enzym som spalter proteiner til polypeptider, men det må først aktiveres i magesekken av magesaften. På denne måten unngår mageslimhinnen å fordøye seg selv.
Magesekken er ikke noe livsviktig organ, og har en forholdsvis beskjeden betydning for den kjemiske fordøyelsen. Føden kommer til magesekken blandet med spytt som inneholder et enzym, amylase, som spalter stivelse og glykogen til enklere karbohydrater. Dette enzymet blir raskt gjort uvirksomt av magesekkens syre. Også nedbrytningen av proteiner, som innledes av pepsin, avsluttes først i tynntarmen. Fettstoffer passerer helt uforandret gjennom magesekken.
Oppsugingen av næringsstoffer fra magesekken er begrenset til små mengder glukose og aminosyrer. Vann kan opptas direkte fra magesekken. Visse fettløselige stoffer, som alkohol og forskjellige medikamenter (blant annet acetylsalisylsyre) kan også tas opp til blodet gjennom mageslimhinnen.
Magesekkens viktigste funksjon er å blande føden med magesaft, slik at den omdannes til en tyktflytende velling (chymus), som er egnet til viderebehandling i tarmen. Selve eltingen skjer ved peristaltiske bevegelser, det vil si ved rytmiske muskelsammentrekninger som beveger seg nedover i bølger.
De første peristaltiske sammentrekningene setter inn så snart magesekken har tømt seg etter et måltid. De kan bli så sterke at de kjennes ut som smerter («sultsmerter»).
Ved fødeinntak stopper sammentrekningene fordi reflekser fra svelget og spiserøret får muskulaturen til å slappe av slik at magesekken kan utvide seg. De starter igjen kort tid etter at den første føden har kommet ned i magesekken. I denne fasen er mageportens ringmuskel (pylorus) lukket, og peristaltikken fører derfor bare til elting av mageinnholdet.
Når mageinnholdet har blitt halvflytende, åpner ringmuskelen seg såpass at sammentrekningene i den smale delen av magesekken (antrum) kan pumpe chymus inn i tolvfingertarmen i porsjoner på 3–5 milliliter om gangen.
Når peristaltikken er på sitt høyeste, kommer det en bølge omtrent hvert 20. sekund, og magesekken kan på den måten tømme seg for et alminnelig måltid i løpet av 3–4 timer. Fødens art spiller imidlertid en rolle. Sukkerrike måltider passerer hurtigst, proteiner noe langsommere, og et fettrikt måltid kan oppholde seg i magesekken i opptil seks timer.
Dyspepsi er et samlebegrep på fordøyelsesbesvær som gir symptomer i øvre del av magen (epigastriet). Dyspepsi kan skyldes sykdom i magesekken, som magesår eller magekatarr (gastritt), men forekommer ofte uten at en kan finne noe sikkert galt i fordøyelseskanalen.
Gastroøsofageal refluks er en lekkasje av surt mageinnhold opp i spiserøret. Det kan gi plager som sure oppstøt, brystbrann (kardialgi) og kvalme.
Gastritt er en betennelse i magesekkens slimhinne. Akutt gastritt kan skyldes inntak av stoffer som irriterer mageslimhinnen, for eksempel alkohol, røyk, og legemidler som NSAIDS (som for eksempel ibuprofen og naproxen). Kronisk gastritt oppstår over lengre tid og skyldes en infeksjon med bakterien Helicobacter pylori i mageslimhinnen, eventuelt en autoimmun reaksjon.
Noen pasienter med gastritt utvikler magesår. Tidligere trodde man at overproduksjon av magesyre var en viktig årsak for utvikling av magesår, men med noen unntak (for eksempel Zollinger-Ellisons syndrom), er denne teorien i stor grad forlatt.
Kreft i magesekken er en vanlig tilstand på verdensbasis, men forekomsten har falt betraktelig i Norge. Ifølge Kreftregisteret fikk 527 personer diagnosen magekreft i 2023 og medianalderen ved diagnose var 73 år (2019–2023).
Magesekken får arteriell blodforsyning fra fire sider. Den lille kurvaturen får blod fra arteria gastrica dextra (en gren fra arteria hepatica communis) som anastomoserer med arteria gastrica sinistra (en gren fra truncus coeliacus). Den store kurvaturen får blod fra arteria gastroepiploica dextra (en gren fra arteria gastroduodenalis) som anastomoserer med arteria gastroepiploica sinistra (en gren fra arteria lienalis).
Magesekkens aktivitet reguleres av det autonome nervesystemet med sympatisk innervasjon fra nervus splanchnicus major, via ganglion coeliacum, og parasympatisk innervasjon fra nervus vagus (hjernenerve X).
Magesekken som organ var kjent av oldtidens anatomer, og symptomer på magekatarr (gastritt) ble beskrevet av både Hippokrates og Galenos. Samtidig trodde man at det var en slags forbindelse mellom magemunnen hvor spiserøret går inn, og hjertet. Begge deler fikk den greske betegnelsen kardía, noe vi fremdeles har beholdt i ordet «kardialgi». Allikevel er en kardiolog en hjertespesialist, og ikke en gastroenterolog – en betegnelse som først ble tatt i bruk i mellomkrigsårene. Denne sammenblandingen er bevart i uttrykket «på fastende hjerte» – det vil si tilstanden før man har spist noe om morgenen.
I løpet av 1600-årene ble disseksjoner vanlige, og man fikk gradvis større innsikt i magesekkens form og oppbygning, selv om operative inngrep naturlig nok var uaktuelle. Man begynte å interessere seg for sykelige forandringer – både magesår og divertikler. I motsetning til oldtidens lære, hvor Aristoteles hevdet at fordøyelsen skyldtes varmen i kroppen, så mente den sveitsiske alkymisten og legen Paracelsus på 1500-tallet at magesekken inneholdt en syre som løste opp maten. Likevel gikk det et par århundrer før man greide å bevise det. Men i 1780 hevdet den italienske legen Lazzaro Spallanzani at fordøyelsen egentlig var en kjemisk prosess, noe som ble møtt med stor skepsis i samtiden.
I 1822 fikk den amerikanske legen William Beaumont (1785–1853) en pasient som hadde fått buken revet opp av et geværskudd. Pasienten overlevde, men skaden utviklet seg til en fistel, det vil si en permanent kanal mellom magesekken og huden på magen. Dette ga Beaumont anledning til å studere fordøyelsesprosessen på nært hold. Betegnelsen pepsin (av gresk 'fordøyelse') ble innført i 1836 da tyskeren Theodor Schwann viste at fordøyelsesprosessen også var avhengig av et enzym.
Magesår ble forsøkt operert så tidlig som rundt 1800, men ble antagelig ofte forvekslet med magekreft. Etter at narkose med eter kom i bruk i andre halvdel av 1800-årene, kunne den franske kirurgen Jules Emile Péan (1830–1898), som den første, operere ut en kreftsvulst i mageporten (pyloruskarsinom). Vagotomi, det vil si deling av vagusnerven, ble innført som behandling av magesår i 1920 av hans landsmann André Raphael Latarjet (1877–1947).
Gastroskopi ved hjelp av en sonde kom i bruk i løpet av mellomkrigsårene, men alt i 1906 hadde den tyske legen Walter Krienitz (1876–1943) oppdaget at magesyren – på tross av sine «desinfiserende» egenskaper – likevel kunne inneholde bakterier. I 1983 ble bakterien Helicobacter pylori oppdaget av de australske forskerne Barry James Marshall (1951–) og John Robin Warren (1937–2024). Oppdagelsen og forståelsen av den betydning som bakterien har for utvikling av magesår og magekreft, resulterte i Nobelprisen i medisin (2005).
De folkemedisinske rådene for mage- og fordøyelsesproblemer er mange, og ofte tydde folk til magiske handlinger for å bli friske. Ikke sjelden ble slike plager forklart som at den syke hadde hatt et møte med overnaturlige vesener. Fordøyelsesplager ble da ofte kalt 'mot' (fra 'møte').
Et middel mot slike plager kunne være å skrive forbokstavene i navnet til den syke baklengs på kirkedøren. Eller man kunne bite i stål, slik at spyttet rant, og så slurpe det i seg etterpå. Et annet navn på dyspepsi var 'skjerva', som egentlig var betegnelsen på brystbeinspissen (processus xiphoideus). Man tenkte at denne kunne krølle seg og vokse inn i kroppen og forårsake smerte – som regel på grunn av trolldom. Et sikkert middel mot dette var å skjære et kors i huden på brystet eller magen, og smøre blodet på en brødskive som så ble spist. Eller man kunne nøye seg med å plukke 'skjervegras' eller bergknapp (Sedum acre) og blande det med brennevin og drikke dette.
Også den melonaktige planten kolokvint (Citrullus colocynthis) var lenge et populært middel mot forskjellig slags fordøyelsesbesvær, antagelig fordi den kunne kjøpes på apoteket som «colokvint-tinktur» i en ganske kraftig alkoholkonsentrasjon. «En kollekvint» er i ettertid blitt et uttrykk for å ta seg en dram.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.