Ruggero Leoncavallo var en italiensk komponist som sammen med Pietro Mascagni la grunnlaget for verismens gjennombrudd i italiensk opera. Leoncavallos opera I Pagliacci (Pajazzo) fremføres som regel sammen med Mascagnis Cavalleria rusticana på grunn av den korte lengden på operaene. Begge operaene ble meget berømte og fremføres på operascener over hele verden. Blant Leoncavallos øvrige operaer eller andre verk, som for øvrig ikke er mange, nådde ikke samme enorme suksess som I Pagliacci.
Estetikk
Selve kjernen i verismen er en estetisk operastil som tar utgangspunkt i en handling med virkelige mennesker fra samtiden og ofte fra de lavere samfunnsklassene. Da Leoncavallo opplevde Mascagnis Cavalleria rusticanai 1890 og den enorme suksess operaen fikk, tok det bare to år før Leoncavallo komponerte sitt eget verisme-verk – I Pagliacci. Ordet verisme har ramme rot som ”veritas”, det latinske ordet for ”sannhet”, og realismen i verismen blir tydelig med tanke på at verisme-stilen mangler koloratur- og bel canto-arier og dramatisk recitativ. I prologen i I Pagliacci presenterer Leoncavallo det viktige i verismen – den sorg og smerte som skal fremstilles på scenen er ikke den vanlige usanne og falske, nå hentet dikteren sitt stoff fra det virkelige livet. Dikteren var i dette tilfellet Leoncavallo selv – han hadde selv skrevet librettoen. Verismens realistiske stil ble en reaksjon mot Wagner og den italienske romantiske operaen.
Biografi
Studier
Leoncavallo studerte musikk ved San Pietro a Mejella-konservatoriet i Napoli, senere også litteratur ved Bologna-universitetet. På konservatoriet studerte han klaver med Simonetti og Cesi, harmonilære for Ruta og komposisjon for L. Rossi. Etter studiene var han tvunget å forlate Italia av økonomiske grunner og livnærte seg som kafépianist og privatlærer på reiser i England, Frankrike, Tyskland og Egypt.
Om I Pagliacci
Tilbake i Italia fikk han i 1888 på forlaget Ricordis oppdrag å komponere operaen I Medici til egen tekst. Planen var at den skulle inngå i en trilogi, men trilogien ble aldri fullført. I Medici viser påvirkning fra Wagner som Leoncavallo lærte å kjenne, men møtet og opplevelsen av Mascagnis Cavalleria rusticana i 1890 førte til en helt ny estetisk vei for Leoncavallo. I løpet noen få måneder med støtte fra forlaget Sonzogno forelå I Pagliacci. Premieren eide rom i mai 1892 og ble en stor suksess med Arturo Toscanini som dirigent på Teatro Dal Verme i Milano. Vurderingen av I Pagliacci har vært gjenstand for vekslende vurderinger. Publikum er nesten alltid begeistret for operaen, mens vurderingen hos kritikere og historikere veksler. De fleste mener imidlertid at Leoncavallos harmonisering og instrumentasjon er bedre enn den man finner i Mascagnis Cavalleria rusticana.
Leoncavallos senere operaer
Da Leoncavallos opera La Bohème ble fremført i 1897, ble mottagelsen møtt med velvilje, men bleknet mot Puccinis opera med samme navn noen få måneder senere – Puccinis opera virket stilistisk av langt nyere dato og med mer inspirert poesi. Tre år senere fulgte enda en veristisk opera av Leoncavallo, Zazà, også den fikk positiv mottagelse og ble fremført i både i Paris, i Tyskland og i London.
Andre verk av Leoncavallo
Leoncavallo komponerte ni operetter, alle komponert senere enn operaene. I tillegg komponerte han to symfoniske dikt, det første La nuit de mai for tenor og orkester til tekst av Alfred de Musset (1886) og det andre Séraphitus Séraphitatil tekst av Honoré de Balzac (1894). Han komponerte også en ballett, klaverstykker og sanger hvorav sangen Mattinata ble umåtelig populær i Enrico Carusos versjon.
Verk i utvalg
Operaer
- I Pagliacci (1892)
- I Medici (1893)
- Chatterton (1896)
- La Bohème (1897)
- Zazà (1900)
- Der Roland von Berlin (1904)
- Maia (1910)
Operetter
- La jeunesse de Figaro (1906)
- Malbrock (1910)
- La reginetta delle rose (1912)
- Are You There? (1913)
- La candidata (1915)
- Prestami tua moglie (1916)
- Goffredo Mameli (1916)
- A chi la giarrettiera? (1919)
- Il primo bacio (1923)
- La maschera nuda (1925)
Symfoniske dikt
- La nuit de mai – for tenorsolo og orkester (Alfred de Musset)
- Séraphitus Séraphita – (Honoré de Baløzac)
I tillegg en ballett, et rekviem, klaverstykker og sanger.
Bibliografi
- Dryden, Konrad: Leoncavallo: Life and Works, Scarecrow Press 2007.
- Maehder, Jürgen og Lorenzo Guiot (eds.): Ruggero Leoncavallo nel suo tempo. Atti del I° Convegno Internazionale di Studi su Leoncavallo a Locarno 1991, Milano (Sonzogno) 1993.
- Maehder, Jürgen og Lorenzo Guiot (eds.): Letteratura, musica e teatro al tempo di Ruggero Leoncavallo. Atti del II° Convegno Internazionale di Studi su Leoncavallo a Locarno 1993, Milano (Sonzogno) 1995.
- Rosenthal, H. og Warrack, J. (eds.): "Leoncavallo, Ruggero", The Concise Oxford Dictionary of Opera, 2nd Edition, pp. 278–279. Oxford University Press 1979
- Sadie, Stanley og Bashford, Christina (eds.): "Leoncavallo, Ruggero [Ruggiero]", The New Grove Dictionary of Opera, pp. 1148–1149, 1992.