Læger er en fellesbetegnelse på liggende død ved i skogen.
Læger kan være av ulike treslag og finnes i varierende grad av nedbryting. Slike liggende døde trær er svært viktige levesteder for mange insekter og sopper og sjeldne, rødlista arter.
Det er antatt at så mye som 20–25 prosent av artsmangfoldet i norske skoger er avhengig av død ved som leveområde. Den mest artsrike gruppen er trolig storsopper, med cirka 1500 arter som bryter ned ved. En rekke andre organismer, slik som moser, lav, virvelløse dyr, fugler og små pattedyr, bruker død ved i større eller mindre grad gjennom sin livssyklus.
I gammel furuskog finner man også forekomster av svært gamle læger, såkalte kelo-trær, med vridde stammer og hard ved.
Hvor mye død ved som finnes i skogen er avhengig av hvor raskt veden brytes ned og hvor stor tilgang det er på nye trær som faller ned. Det er for det meste vedboende sopper og bakterier som står for nedbryting av den døde veden, men også mange insektarter er viktige nedbrytere.
Når veden er helt nedbrutt, vil den utgjøre en del av humuslaget i skogen. Nedbrytingen går raskest i fuktig, næringsrikt miljø; mye langsommere i tørt, næringsfattig miljø.
I skogen foregår det på denne måten en kontinuerlig resirkulering – dødt organisk materiale blir til næringsstoffer som kan nyttiggjøres av den nye skogen som vokser opp der det døde treet sto.
Sertifisering av skog og liggende død ved
Det finnes en egen sertifiseringsordning for skog i Norge. Skogeiere som er omfattet av denne, har plikt til å følge bestemmelsene i sertifiseringsordningen Norsk PEFC Skogstandard (Programme for the Endorsement of Forest Certification). Nesten alle skogeiendommer med hogst etter år 2000 er omfattet av PEFC-sertifiseringen.
I de norske bestemmelsene, som ble revidert i 2022, står det under Kravpunkt 13, om livløpstrær og døde trær, og som skal sikre levesteder for arter knyttet til gamle grove trær og døde trær, om skogeiers forpliktelser vedrørende hogst: «Stående og liggende død ved av lauvtrær og furu som har vært døde i mer enn ett år, og gran som har vært død i mer enn 5 år, skal spares.»