Froland jernverk var et jernverk i det østlige Agder. Det fikk sine privilegier den 6. juni 1763, ble bygd opp i årene 1764 og 1765, og masovnen ble slukket for godt i 1867. Dermed opphørte smelting av malm til råjern. Spiker- og stangjernsproduksjon fortsatte imidlertid fram til 1876. I 1871 kjøpte arendalsfirmaet Smith & Thommessen verket og gjorde det om til sagbruk og høvleri med impregneringsverk. Jernverkets forvaltergård, ulike driftsbygninger og parkanlegget utgjør i dag det kommunale foretaket Frolands Verk Kultursenter.
Valg av sted
Verket ble bygd opp på gården Træ ved Trævatn, i dag Trevann, på Frolands Verk i Froland kommune i det østlige Agder. Der var det allerede et stort sagbruk med rikelig tilgang på vannkraft og skog. Også jernmalm fantes rikelig i nærheten. Eieren av gården, Skjelluf Træ, likte ikke planene om et jernverk på hans grunn. Han fikk valget om enten å leie ut gården eller selge den til jernverket, og valgte da motvillig å leie den ut.
Trekløveret fra Arendal
Det var de tre arendalsborgere Hans Hagerup (1717–1781), Niels Røer og Thomas Toft, som sto bak opprettelsen av Froland jernverk. Trekløveret fikk på plass den nødvendige startkapitalen, muligens ved hjelp av engelske investorer. Det var Hans Hagerup som var hovedmannen. Hagerup var sønn av biskop Eiler Hagerup d.e. Hans Hagerup var fra 1751 til 1767 amtmann i Nordland amt og fra 1767 til 1781 stiftsamtmann i Kristiansand og amtmann i Nedenes amt. Etter sin død ble han adlet med navnet de Gyldenpalm, noe som også gjorde hans barn og etterkommere adelige. De høye stillingene han hadde, ga ham viktige kontakter inn i statsadministrasjonen i den korrupte dansk-norske statsforvaltningen. Jernverket ble ikke til gullgruven som Hagerup hadde håpet på. Malmen han hadde funnet var for dårlig, og det oppsto en hard og langvarig kamp om den avgjørende skogressursen.
Kampen om skogen
Gjennom privilegiene fikk Froland jernverk tildelt gårder fra Høvåg i sør-vest til Åmli og Gjerstad i nord-øst. Bøndene på disse gårdene skulle brenne og levere trekull til verket. Men konkurransen om skogen var hard, og ikke alle ønsket det nye jernverket velkommen. Frolands konkurrenter var trelasthandlere i Arendal og to andre jernverk, Næs og Egeland.
Opprettelsen av det nye jernverket var ikke godt forberedt. Gården Træ, hvor Froland jernverk skulle opprettes, lå innenfor sirkumferensen som Kongen hadde lagt til Næs jernverk. Froland jernverks sirkumferens truet dermed å spise seg grovt inn i de områdene som fra før skulle levere trekull til Næs jernverk. Eierne av både Næs og Egeland protesterte derfor mot opprettelsen av det nye jernverket i Froland. Det førte til at verkets sirkumferens, fastsatt i 1770, ble annerledes enn hva som egentlig var tenkt. Etter langvarige forhandlinger ble grensen mellom Froland og Næs fastlagt. Den fulgte stort sett Nidelva fra Simonstad i Åmli til Espeland. Det var 307 gårder som ble lagt til Frolands sirkumierense, og 235 var forpliktet til å brenne og kjøre trekull til verkets bruk. Bare seks av disse lå i Froland fordi de andre gårdene i Froland fra før av hadde forpliktelser de to andre jernverkene. Bøndene skulle få rimelig betaling for arbeidet, men i virkeligheten kom bøndene dårlig ut av handelen.
Også trelasthandlerne i Arendal motarbeidet verket. De forsøkte å hindre verket fra å bruke Nidelva, som munner ut i Arendal, som transportåre. Dette førte etter hvert til at Grimstad ble utskipningssted for verkets produkter og innskipningssted for varer til verket. Jernet fra verket ble derfor transportert på lektere til Rore ved Grimstad. På tilbakeveien tok skipperne med seg korn til bøndene og arbeiderne.
Johan Frederik Classen
Hagerup solgte jernverket i 1768, to år før forhandlingene om sirkumferensen ble avsluttet. Kjøperen var et nytt trekløver, med den dansk-norsk industrieieren, generalmajoren og godseieren Johan Frederik Classen (1725–1792) i spissen. Classen var opprinnelig fra Kongsberg og var blitt en rik forretningsmann i Danmark. Blant annet eide han krutt- og våpenfabrikken Frederiksværk i Danmark. Han var bosatt i Danmark og engasjerte seg i Froland jernverk for å sikre leveranser av jern til våpenfabrikken sin. Han arbeidet for øvrig også i mange år for Moss jernverk i København. Classen eide 2/5 av jernverket, det samme gjorde baron Reinhard af Iselin, mens kong Fredrik 7 eide 1/7 av verket. Da baronen døde, giftet Classen seg med enka Anna Elisabeth af Iseling og eide da 4/5 av bedriften.
Froland gikk med underskudd for Classen, og i 1779 la han jernverket ut på auksjon. Det var ingen som bød på verket, og først ved fjerde forsøk lyktes Classen med å selge bedriften. Salgsprisen på jernverket var 45 000 riksdaler.
Hans og Magdalene Marie Smith
Til tross for eierskiftet ser det ut til at kongen fortsatt var medeier av verket. I 1786 overtok Classens svoger, sorenskriver i Råbyggelaget Hans Smith (1748–1804), kongens andel i jernverket uten betaling mot at han forpliktet seg til å drive det. Smith ble etter hvert eneeier av verket. Classen rådet kongen til å velge svogeren, og Smith fikk dessuten innvilget et stort lån på 40 000 riksdaler og en verdifulle kontrakt på levering av kanonkuler. Det var ikke toll på leveranser av jern fra Norge til Danmark, og krigen i Europa skapte stor etterspørsel etter kanonkuler fa Froland. Jernverket gikk inn i sin storhetstid.
Da Smith døde i 1804 arvet enka Magdalene Marie Smith, født Classen (også skrevet Clausen, 1760–1838), verket og drev det videre til 1820, det vil si i 16 år. Det er godt mulig at Magdalene Marie Smith var den som egentlig drev jernverket eller var tungt involvert i driften, også mens Hans Smith fortsatt var i live. Som nevnt, var Smith sorenskriver. Under Lofthusopprøret i 1786–1787, det vil si da Smith overtok kongens del i jernverket, klagde bøndene på at han misbrukte embetet sitt. Klagene gikk ut på at Smith tok for høye gebyrer for embetshandlinger og utnyttet bøndenes gjeldssituasjon for å overta deres gårder. Bøndene fikk stort sett medhold. Smith mistet stillingen og ble pålagt store bøter. Han ble gjeninnsatt som sorenskriver i 1791, men trakk seg tilbake to år senere. Han kjøpte og byttet til seg gårder langsmed elva slik at han fikk kontroll med tømmerfløtningen.
Før Magdalene Marie Smith ble enke, fødte hun ikke mindre enn 17 barn, og da hun overtok verksledelsen var elleve av disse i live. Det minste var bare et halvt år gammelt. Under napoleonskrigene arbeidet hun intenst for å skaffe korn, salt og andre varer til arbeiderne og bøndene som var knyttet til jernverket. Til dette brukte hun skip som hun enten eide sjøl eller som hun var medreder i: Briggen Fidissima og Ann Carolina, sluppene Nicoline, Frigge og Ceres, og de store skipene Cronprinds Friedrich, Hebe og Nor. Dessuten leide hun inn skip for å frakte de nødvendige varene til de trengende. Likevel kom det til opprør blant bøndene, og disse krevde å få kornmagasinene åpnet.
Oppkjøp og overgang til sagbruk og trelast
Fra og med 1807 gikk verket dårlig. I 1820-åra var det Hans Ellefsen Dedekam (1772–1848 ) som eide verket. I 1830-åra ble verket overtatt av kreditorene. Verket ble i 1845 overtatt av familien Treschow i Larvik, som fra før av eide Norges største jernverk, Fritzøe jernverk. Froland ble rustet opp og fikk for første gang tilgang til noen av Norges beste malmgruver.
Gruver
Froland jernverk fikk til tider malm fra Klodeborg gruver.
Produkter
Froland jernverk var kjent for tilvirkning av kanonkuler. Det hadde også en omfattende produksjon av jernovner, og knyttet blant annet til seg ovnskunstneren Ole Nilsen Weierholt.
Kulturminnet og kultursenteret
Den tidligere Forvaltergården (hovedbygningen), gårdstunet og kontorbygningen Storhaven står fortsatt i dag. Forvaltergården ble fredet i 1927. De fleste bygningene eies i dag av Froland kommune, og Forvaltergården ble restaurert i 2008. Stedet drives som kultursenter av kommunen.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Austrheim, Hilde: Frolands verk 1763–1876. Jernets vei fra gruve til spiker. Arendal : Aust-Agder museumstjeneste, 2, 1998. 2001
- Dannevig, Birger: Froland, bd. 1, Bygd og samfunn. Froland: Froland kommune, 1979
- Nagel, Anne-Hilde: The Decision-making Process and the Granting of Privileges to Froland Works. Scandinavian Journal of History, 7, 1982, s. 195–204
- Nagel, Anne-Hilde: Ekspropriasjon og tvangsarbeid. Et jernverk blir til, i Hans Try (red.): Jernverk på Agder. Kristiansand: Agder Distriktshøgskole, Skrifter, 3, 1986, s. 7–48
- Nagel, Anne-Hilde: Jernverk i strid. Konflikt mellom jernverkene Fritzøe og Froland i 1760-årene, i Fortuna. Tidsskrift for historie, teknologi og kultur med tilknytning til de gamle jernverkene, 4, 2008, s. 83–103
- Nyrop, C., Classen, Johan Frederik, i Dansk biografisk Lexikon , bd. 3, Brandt–Clavus, s. 595–600