Froland jernverk var et jernverk i det østlige Agder. Det fikk sine privilegier den 6. juni 1763, ble bygd opp i årene 1764 og 1765, og masovnen ble slukket for godt i 1867. Dermed opphørte smelting av malm til råjern. Spiker- og stangjernsproduksjon fortsatte imidlertid fram til 1876. I 1871 kjøpte arendalsfirmaet Smith & Thommessen verket og gjorde det om til sagbruk og høvleri med impregneringsverk. Jernverkets hovedbygning, ulike driftsbygninger og parkanlegget utgjør i dag det kommunale foretaket Frolands Verk Kultursenter.
Hvorfor Froland?
Verket ble bygd opp på gården Træ ved Trævatn, i dag Trevann, på Frolands Verk i Froland kommune i det østlige Agder. Der var det allerede et stort sagbruk med rikelig tilgang på vannkraft og skog. Også jernmalm fantes rikelig i nærheten. Eieren av gården, Skjelluf Træ, likte ikke planene om et jernverk på hans grunn. Han fikk valget om enten å leie ut gården eller selge den til jernverket, og valgte da motvillig å leie den ut.
Trekløveret fra Arendal
Det var de tre arendalsborgere Hans Hagerup (1717–1781), Niels Larsen Røer og Thomas Jørgensen Toft, som sto bak opprettelsen av Froland jernverk. Trekløveret fikk på plass den nødvendige startkapitalen på 20 000 riksdaler, dels av egne midler, dels ved hjelp av to investorer fra London. Det var Hans Hagerup som var hovedmannen. Han hadde en embetsstilling som veier og måler i Arendal. Jernverket ble ikke til gullgruven som Hagerup hadde håpet på. Malmen han hadde funnet var for dårlig, og det oppsto en hard og langvarig kamp om den avgjørende skogressursen.
Kampen om skogen og elvene
Gjennom privilegiene fikk Froland jernverk tildelt gårder fra Høvåg i sør-vest til Åmli og Gjerstad i nord-øst. Bøndene på disse gårdene skulle brenne og kjøre trekull, korn og varer til og fra verket. Men konkurransen om skogen var hard, og ikke alle ønsket det nye jernverket velkommen. Frolands konkurrenter var trelasthandlere i Arendal og to andre jernverk, Næs og Egeland.
Opprettelsen av det nye jernverket var dårlig forberedt. Fra før av fantes det ulike type privilegier, gitt til ulike grupper, som utelukket hverandre. Gården Træ, hvor Froland jernverk skulle opprettes, kan tjene som eksempel. Både Næs og Fritzøe jernverk (sistnevnte i Larvik) mente at de hadde krav på gården (og for øvrig også alle andre gårder i Froland). Dessuten mente også eieren av Egeland jernverk at gården Træ var forpliktet til å yte tjenester for ham. Slik var det ikke bare med Træ gård, men med mange av gårdene som var tiltenkt Froland jernverk. Jernverkets sirkumferens truet med å spise seg grovt inn i de områdene hvor de tre andre jernverkene hadde privilegier fra før.
Protestene fra eierne av både Næs, Egeland og Fritzøe førte til at verkets sirkumferens, fastsatt i 1770, ble annerledes enn hva som egentlig var tenkt. Etter langvarige forhandlinger ble grensen mellom Froland og Næs fastlagt. Den fulgte stort sett Nidelva fra Simonstad i Åmli til Espeland. Det var mer enn 300 gårder som ble lagt til Frolands sirkumierense, og 235 var forpliktet til å brenne og kjøre trekull til verkets bruk. Bare seks av disse lå i Froland. Bøndene skulle få rimelig betaling for arbeidet, men i virkeligheten kom bøndene dårlig ut av handelen.
Også trelasthandlerne i Arendal var imot verket fordi de hadde rettigheter til skogen, sager og fløting i området. De forsøkte for eksempel å hindre verket fra å bruke Nidelva, som munner ut i Arendal, som transportåre. Dette førte etter hvert til at Grimstad ble utskipningshavn for verkets produkter og innskipningshavn for varer til verket. Jernet fra verket ble derfor rodd, seilt eller trukket på lektere, prammer eller båter til Rore ved Grimstad. På tilbakeveien tok skipperne med seg korn til bøndene og arbeiderne. (I 1856 ble for øvrig håndkraft erstattet med dampmaskinen. Det var to dampskip med skovlhjul, først Glitner, så Henikar, som trakk ulike lastefartøy mellom Froland og Rore.)
Johan Frederik Classen
Hagerup solgte jernverket i 1768, to år før forhandlingene om sirkumferensen ble avsluttet. Kjøperen var et nytt trekløver, med den dansk-norsk industrieieren, generalmajoren og godseieren Johan Frederik Classen (1725–1792) i spissen. Classen var opprinnelig fra Kongsberg og var blitt en rik forretningsmann i Danmark. Blant annet eide han krutt- og våpenfabrikken Frederiksværk i Danmark. Han var bosatt i Danmark og engasjerte seg i Froland jernverk for å sikre leveranser av jern til våpenfabrikken sin. Han arbeidet for øvrig også i mange år for Moss jernverk i København. Classen eide 2/5 av jernverket, det samme gjorde baron Reinhard af Iselin, mens kongen eide 1/7 av verket. Da baronen døde, giftet Classen seg med enka Anna Elisabeth af Iseling og eide da 4/5 av bedriften.
Froland gikk med underskudd for Classen, og i 1779 la han jernverket ut på auksjon. Det var ingen som bød på verket, og først ved fjerde forsøk lyktes Classen med å selge bedriften. Salgsprisen på jernverket var 45 000 riksdaler.
Hans og Magdalene Marie Smith
Til tross for eierskiftet ser det ut til at kongen fortsatt var medeier av verket. I 1786 overtok Classens svoger, sorenskriver i Råbyggelaget Hans Smith (1748–1804), kongens andel i jernverket uten betaling mot at han forpliktet seg til å drive det. Smith ble etter hvert eneeier av verket. Classen rådet kongen til å velge svogeren, og Smith fikk dessuten innvilget et stort lån på 40 000 riksdaler og en verdifulle kontrakt på levering av kanonkuler. Det var ikke toll på leveranser av jern fra Norge til Danmark, og krigen i Europa skapte stor etterspørsel etter kanonkuler fa Froland. Jernverket gikk inn i sin storhetstid. Samlet sett telte jernverkssamfunnet på Froland mer enn 320 menn, kvinner og barn i 1790-åra. Det vil si at det var en svært stor arbeidsplass i Norge.
Da Smith døde i 1804 arvet enka Magdalene Marie Smith, født Classen (også skrevet Clausen, 1760–1838), verket og drev det videre til 1820, det vil si i 16 år. Det er godt mulig at Magdalene Marie Smith var den som egentlig drev jernverket eller var tungt involvert i driften, også mens Hans Smith fortsatt var i live. Som nevnt, var Smith sorenskriver. Under Lofthusopprøret i 1786–1787, det vil si da Smith overtok kongens del i jernverket, klagde bøndene på at han misbrukte embetet sitt. Klagene gikk ut på at Smith tok for høye gebyrer for embetshandlinger og utnyttet bøndenes gjeldssituasjon for å overta deres gårder. Bøndene fikk stort sett medhold. Smith mistet stillingen og ble pålagt store bøter. Han ble gjeninnsatt som sorenskriver i 1791, men trakk seg tilbake to år senere og kunne vie seg til private foretak. Blant annet kjøpte han og byttet til seg gårder langsmed elva slik at han fikk kontroll med tømmerfløtningen.
Før Magdalene Marie Smith ble enke, fødte hun ikke mindre enn 17 barn, og da hun overtok verksledelsen var elleve av disse i live. Det minste var bare et halvt år gammelt. I 1805 hentet Magdalene Marie Smith den skotske støperispesialisten Thomas Crawfurd (1779–1850) til Froland. Import av eksperter fra utlandet var svært vanlig ved norske jernverk, og Froland hadde gjort gode erfaringer med svenske og britiske spesialister tidligere. Crawfurds far var støperimester og hadde arbeidet ved Carron jernverk ved Falkirk. Carron var det fremste jernverket i Skottland og et av de største industrianleggene i Europa. Da Thomas var ungdom flyttet familien til Dundee, og faren åpnet sin egen støperi. På denne måten hadde Thomas Crawfurd kompetanse fra datidas mest avanserte jern- og stålindustri i hodet og hendene. På Froland bygde han i 1805 Norges første kupolovn og innførte jernstøping i lukkede former. Dette revolusjonerte produksjonen. En kunne støpe tynnere plater (noe som reduserte forbruket av det dyrebare trekullet), hadde mer kontroll med sammensettingen av smelten og kunne støpe finere design. Crawfurt arbeidet senere på Næs jernverk.
Under napoleonskrigene arbeidet Magdalene Marie Smith intenst for å skaffe korn, salt og andre varer til arbeiderne og bøndene som var knyttet til jernverket. Til dette brukte hun skip som hun enten eide sjøl eller som hun var medreder i: Briggen Fidissima og Ann Carolina, sluppene Nicoline, Frigge og Ceres, og de store skipene Cronprinds Friedrich, Hebe og Nor. Dessuten leide hun inn skip for å frakte de nødvendige varene til de trengende. Likevel kom det til opprør blant bøndene, og disse krevde å få kornmagasinene åpnet.
Det var også Magdalene Maria Smith som anla hage- og parkanlegget ved Trevannet i senbarokk og romantisk stil. Slik som ved andre herregårder, hentet hun også utenlandske spesialister – dyktige landskapsarkitekter og gartnere – til dette arbeidet.
Oppkjøp og overgang til sagbruk og trelast
Fra og med 1807 gikk verket dårlig. I 1820-åra var det Hans Ellefsen Dedekam (1772–1848 ) som eide verket. I 1830-åra ble verket overtatt av kreditorene. Verket ble i 1845 overtatt av familien Treschow i Larvik, som fra før av eide Norges største jernverk, Fritzøe jernverk. Froland ble rustet opp og fikk for første gang tilgang til noen av Norges beste malmgruver.
Gruver
Hans Hagerups arbeidere lette etter jernmalm i seks kirkesogn og han fikk lov til å drive (mute) på tolv nye jernskjerp og to gamle gruver. De lå mellom Øyestad i vest og Vegårshei i øst. De to gamle gruvene var Anna Catharina gruve i Rannekleiv og Gamle Rannekleiv gruve sørvest for Arendal. Den mest verdifulle av gruvene var Lyngroth som lå i Froland. Jernmalmen var svært god men inneholdt en del fosfor, slik at den egnet seg best til støpegods og i mindre grad til stangjern. Med overtakelsen fikk Froland tilgang til malm fra noen av Norges beste jernmalmgruver, Bråstad, Klodeborg gruver og Torbjørnsbu. Alle gruvene lå i Arendalsfeltet.
Produkter
Froland jernverk var kjent for tilvirkning av kanonkuler. Det hadde også en omfattende produksjon av jernovner, og knyttet blant annet til seg ovnskunstneren Ole Nilsen Weierholt. Ellers ble det støpt gryter, panner, munkejern og jerngittere, gravminner med mer, og det ble blant annet hamret ut ambolter, skipsnagler og spiker.
Kulturminnet og kultursenteret
Den tidligere hovedbygningen, gårdstunet og kontorbygningen Storhaven står fortsatt i dag. Bygningen ble fredet i 1927, og hovedbygningen ble restaurert i 2008. De fleste bygningene eies i dag av Froland kommune og stedet drives som kultursenter.
Matematikkeren Niels Henrik Abel (1802–1829) var forlovet med guvernante Christine Kemp (1804–1862) som arbeidet på Froland Verk. Han døde på verket under et besøk i 1829, og dødsværelset hans har stått omtrent urørt siden da.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Austrheim, Hilde: Frolands verk 1763–1876. Jernets vei fra gruve til spiker. Arendal : Aust-Agder museumstjeneste, 2, 1998 og 2001
- Dannevig, Birger: Froland, bd. 1, Bygd og samfunn. Froland: Froland kommune, 1979
- Molden, Gunnar, Thomas Crawfurd – fra Carron Iron Works til Næs Jernværk, i G. Molden (red.), Jacob Aall som politiker og jernverkseier – nasjonalt og lokalt. Jacob Aall-prosjektet, skrift 8, 2013 og på forfatterens blogg.
- Nagel, Anne-Hilde: The Decision-making Process and the Granting of Privileges to Froland Works. Scandinavian Journal of History, 7, 1982, s. 195–204
- Nagel, Anne-Hilde: Ekspropriasjon og tvangsarbeid. Et jernverk blir til, i Hans Try (red.): Jernverk på Agder. Kristiansand: Agder Distriktshøgskole, Skrifter, 3, 1986, s. 7–48
- Nagel, Anne-Hilde: Jernverk i strid. Konflikt mellom jernverkene Fritzøe og Froland i 1760-årene, i Fortuna. Tidsskrift for historie, teknologi og kultur med tilknytning til de gamle jernverkene, 4, 2008, s. 83–103
- Nyrop, C., Classen, Johan Frederik, i Dansk biografisk Lexikon , bd. 3, Brandt–Clavus, s. 595–600