Gull, grunnstoff som tilhører gruppe 11 i grunnstoffenes periodesystem sammen med kobber og sølv. Atomnummer 79, atomsymbol Au og elektronkonfigurasjon [Xe]4f145d106s1. I alle sivilisasjoner i menneskehetens historie har gull spilt en rolle da det er sjeldent, tungt, lett å bearbeide og svært lite reaktivt så det finnes gedigent i naturen.
Egenskaper.
Gull er det eneste grunnstoffet som er et gult metall. Det skyldes at metallet absorberer noe blått lys. Det kan forklares på grunnlag av beregninger som tar hensyn til relativistiske effekter.
Gull er mykt (duktilt) og kan valses til folie eller blad med en tykkelse på 0,0001 mm og trekkes i tråder med en lengde på 3000 m per gram. Gull reagerer hverken med vanlige syrer eller baser. Det løser seg i kongevann, klorvann og i cyanidløsninger i nærvær av oksidasjonsmiddel som f.eks. oksygen.
Gull danner kjemiske forbindelser med oksidasjonstall I, II og III; III er det viktigste. Gull danner lett komplekser i vann hvor gull kan ha oksidasjonstall fra -I til V. Eksempler på slike komplekser er dicyanidoaurat(I)-ionet [Au(CN)2]- og tetrakloridoaurationet [AuCl4]-.
Forekomst
Gull i en hydrotermal kvartsgang, Bømlo, Hordaland. (bilde)
Gull er et edelmetall og finnes i naturen for det meste i gedigen form, ofte legert med sølv. Det opptrer også i noen grad i gullmineraler, de fleste er tellurider, hvorav calaveritt, AuTe2, er det viktigste.
Sjøvann inneholder ca. 10 mikrogram gull per tonn (10 ppb). Gull utgjør i gjennomsnitt 0,004 ppm (eller g/tonn) av jordskorpen, og er således et meget sjeldent grunnstoff. Konsentrasjoner på over 1-2 g/tonn regnes som økonomisk interessante. Gull opptrer i en rekke geologiske miljøer.
Hydrotermale kvartsganger er ofte anriket på gull. Slike forekomster er generelt små og smale, men er ofte rike på gull som sitter ujevnt fordelt. Likeså kan gullforekomster opptre langs store regionale skjærsoner (sprekkesoner) i forbindelse med fjellkjededannelse. I noen tilfeller opptrer det konsentrasjoner av gull i kismalmer. De fleste av forekomsttypene er avsatt lenge etter at den omgivende bergart ble dannet, fra varme saltholdige løsninger ved 250-350°C og på 8-12 km dyp i jordskorpen. Endelig kan gull på grunn av sin tyngde og uforanderlighet anrikes i grus og sand i form av små korn eller større klumper (se alluvial).
Forekomst i Norge
De viktigste forekomster i Norge er i kvartsganger ved Eidsvoll, Bømlo, Svartdal i Telemark og Tosenfjorden i Bindal. Det er neppe utvunnet mer enn 500 kg gull fra slike kvartsganger. Fornyet interesse for gull førte til betydelige prospekteringsarbeider i Bindalsområdet i begynnelsen av 1980-årene.
I Tana-, Alta- og Reisavassdragene har det vært drevet gullvasking i liten målestokk. Den totale produksjonen har her neppe vært over 100 kg.
Allerede i gammel tid ble det utvunnet litt gull av såkalt gyldisk sølv fra Kongsberg. Den første sending gikk 1644 fra Kongsberg til København og ble der anvendt til pregning av noen få såkalte brilledukater.
Det har vært utvunnet noen få kilo gull i året ved raffinering av kismalmer. Ved Bidjovagge gruve ble det fra starten 1985 til nedleggelsen 1991 utvunnet ca. 6200 kg gull fra en malm som i gjennomsnitt inneholdt 11,5 kg kobber og 3,5 g gull per tonn.
Utvinning
Den eldste metode til utvinning av gull er gullvasking. Denne anvendes ennå, til dels i teknisk forbedret form kombinert med en amalgameringsprosess, som beror på at kvikksølv løser gull under dannelse av tungt amalgam, som samles opp.
Ved industriell gullutvinning har cyanidmetoden fått stor betydning (først anvendt i Australia 1886). Cyanidutluting anvendes ved siden av amalgamering for å ekstrahere de siste rester av gull som foreligger i så fin fordeling at man ikke får tak i det ved andre metoder. Ved cyanidutluting blir gullkonsentratet behandlet med cyanidløsning under gjennomblåsing av luft. Derved løses gullet som et cyanidokompleks:
2Au(s) +4CN-(aq) + H2O(l) +½O2 → 2[Au(CN)2]-(aq) + 2OH-(aq)
Gullet felles ut ved å redusere cyanidokomplekset med sinkstøv. Fordi gull og sølv følger hverandre i disse prosesstrinnene, må metallene separeres etter på, vanligvis ved elektrolyse.
Anvendelse
Gjennom menneskets historie er det utvunnet ca. 100 000 tonn gull totalt. Bare 7 % av den årlige verdensproduksjon går til gullbarrer som i hovedsak lagres i de forskjellige lands riksbanker som dekning for de pengesedler som er i omløp, og som for den største del har avløst de tidligere gullmynter (se gullstandard).
Gull anvendes mye til forgylling, til smykker og i spesielle praktgjenstander, fordi det har en vakker glans og ikke påvirkes av fuktighet eller av skiftende atmosfæriske forhold. Gullsaker som har ligget 1000 år eller mer i jorden, er like vakre. Om lag 78 % av produksjonen brukes til fremstilling av smykker, mynter og andre verdigjenstander.
Gull anvendes i tannlegearbeid, til kjemiske apparater, i glass- og porselensmaleri. Fordi gull leder varme og elektrisitet godt og er svært inert, blir det anvendt som beskyttende belegg på andre metaller, som elektrodemateriale, til ledere og kontakter i elektroniske halvlederkomponenter o.a. Fordi gull reflekterer infrarød stråling godt, blir det brukt i reflekterende belegg og filmer. 10-15 % av produksjonen anvendes til tannlegevirksomhet og til andre tekniske formål. Legering med andre metaller gir muligheter til å justere gullets egenskaper til det aktuelle bruksområde, se gull-legeringer. Se også gullforbindelser, gullprøve, gullsmed og gullsmedkunst.
Produksjon
Verdensproduksjonen av gull har på 2000-tallet vært ca 2500 tonn per år. På 1900-tallet kom mye fra Afrika, men i de senere år har de største produsentene vært Kina, Australia, USA og Russland.
Verdens største gullforekomster ble funnet 1886 nær Johannesburg, Sør-Afrika. Gullet forekommer i konglomeratlag i Witwatersrand-systemet, som er en prekambrisk, ca. 8000 m tykk sedimentserie. Gull er til stede i ytterst finkornet tilstand og kan vanskelig sees selv i mikroskop. Gullinnholdet er 6-7 g per tonn; samtidig utvinnes noen hundre kilo per år av osmium og iridium. Aldersbestemmelser har vist at konglomeratet er 2,5 milliarder år gammelt. Gullgruvene hører til verdens dypeste, flere går ned under 3000 m, den dypeste er 3700 m.
I Canada er også gullforekomstene knyttet til prekambriske bergarter av omtrent samme alder som i Sør-Afrika. Flere enn 100 forekomster har vært i drift langs en 3000 km lang og flere hundre km bred sone fra Sudbury (nord for Lake Huron) til Great Slave Lake, hvor Yellowknife gullgruve ble åpnet 1948.
Langs hele den amerikanske vestkyst finnes tallrike større og mindre gullforekomster; den største er Mother Lode, California, ca. 150 km øst for San Francisco. Bergartene her består av skifer og grønnstein, gjennomsatt av utallige gullførende kvartsårer. Gullmineraliseringen i Cripple Creek, Colorado, er knyttet til vulkanske gasser og emanasjoner som brøt opp sidesteinen og laget et system av sprekker og årer av kvarts, dolomitt og fluoritt.
Sverige har hatt en viss gullproduksjon i forbindelse med foredling av andre malmer (se Boliden Mineral).
Pris
Prisen på gull har steget med omtrent 1/6 per år de siste årene og er i mars 2012 ca 300 kr per gram. Prisen er ikke bestemt av hva det koster å produsere det eller av bruksbehovet, men behovet for investering i usikre tider.
Fysiologisk virkning
Gull forekommer ofte naturlig sammen med kvikksølv- eller arsenforbindelser, og utvinning av gull kan derfor medføre risiko for kvikksølv- eller arsenikkforgiftninger. Gullforbindelsene selv hører ikke til de giftigste metallforbindelser.
Symbolikk
Gull har spilt en vesentlig rolle i en lang rekke sivilisasjoner, både som tegn på rikdom, makt og fullkommenhet og i religiøse forestillinger. Aztekerne betraktet gull som Guds utsondring, mens det for egypterne var gudenes kropp. Hos kineserne symboliserte gull yang (i motsetning til månemetallet sølv, som stod for yin), og dessuten Solen. Også i buddhismen, hinduismen og kristendommen står gull for lys, men hos de kristne vekker det også assosiasjoner til avgudsdyrkelse og syndig opptatthet av forgjengelig rikdom: dansen rundt gullkalven.
| Relativ atommasse | 196,9665 |
| Smeltepunkt | 1064,43 °C |
| Kokepunkt | 2807 °C |
| Tetthet | 19,32 g/cm3 |