Steinalderen i Norge er perioden fra de første menneskene kom til landet frem til ca. 1800 fvt. Denne forhistoriske perioden har fått navn på bakgrunn av menneskenes redskaper, som var laget av stein, bein, flint og tre.
Man deler steinalderen i to perioder:
- Den eldre steinalder (ca. 10 000 fvt. - 4000 fvt.)
- Den yngre steinalder ( 4000 fvt. – ca. 1800 fvt).
- Paleolittisk tid (ca. 2 millioner – 8000 fvt.)
- Mesolittisk tid (ca. 8000- 4000 fvt.)
- Neolittisk tid (4000- 1800 fvt.)
Arkeologiske funn om forhistoriens samfunn
Den tiden mennesker har eksistert på jorden har ofte vært delt inn i historie og forhistorie. Historien har vært betraktet som den tiden vi har skriftlige kilder, mens det er arkeologiske funn som danner grunnlaget for vår viten om forhistoriens samfunn og mennesker.
På grunnlag av arkeologiske funn, pollenanalyse og klimaforskning, zoologi og andre vitenskapsgrener kan vi i dag danne oss et ganske pålitelig bilde av steinaldermenneskets livsvilkår.
Den første bosetningen i Norge - innvandringsveier
I løpet av de siste 20 år er det påvist og undersøkt et stort antall lokaliteter langs hele norskekysten, fra Østfold til Varanger, som knyttes til grupper av mobile jegere-sankere for 10 000 år siden eller mer. Gjenstandsmaterialet på de tidligste boplassene har likhetstrekk med Ahrensburgkulturen lenger sør. Boplassen Galta 3 på Rennesøy i Rogaland har vært brukt i flere omganger, og den eldste fasen kan gå helt tilbake til ca. 10 000 fvt. Sikrere datert er boplassene Pauler 1 og 2 i Brunlanes ved Larvik i Vestfold, som er inntil 11 800 år gamle.
Man regner med tre mulige innvandringsveier. En av disse har utvilsomt gått via Østfold. Det er gjort funn på Høgnipen i Sarpsborg kommune, som skriver seg fra en tid da iskanten lå bare noen få mil lenger nord. Disse funnene er av en karakter som kjennes fra meget tidlige boplasser i Sør-Sverige og Danmark.
En annen hypotetisk, men sannsynlig innvandringsvei er til Sør- og Vestlandet via det såkalte Nordsjø-kontinentet. Er dette riktig, må de eldste funn vestpå være spor etter jegerfolk som opprinnelig har holdt til på de deler av Nordsjøområdet som etter slutten av istiden gradvis ble oversvømt.
Den tredje antatte, eldste innvandringsvei er til Finnmark. Man har således hevdet at Komsakulturen kan ha sitt egentlige opphav i øst eller sørøst, og at denne innvandring kan ha foregått like etter at området ble isfritt.
De tidligste spor som kjennes i Norge, skriver seg fra et tidsrom som var preget av arktiske forhold.
Eldre steinalder (tiden før 4000 fvt)
befolkning og teknologi
Vi vet ikke med sikkerhet når Norge først ble befolket. Heller ikke kjenner vi til hvor den tidligste befolkning hadde sitt opphav. Vi kjenner ikke språket, religionen eller skikkene til den første befolkningen, men vi vet at det er jegere som har bodd lengst i Norge. De var nok ikke så mange de første tusen årene, muligens bare noen hundre.
Vi vet heller ikke så mye om selveste bosetningsmønsteret i eldre steinalder, men man antar at jegere og samlere kan ha levd på kysten og i høyfjellet. De har hatt behov for store arealer for å skaffe seg nok mat, mellom 25 og 100 kvadratkilometer pr. person, alt etter hvordan naturforholdene var og hvilke tidsperioder det dreier seg om. De største gruppene hadde antagelig hatt et stort territorium som den anså som sitt jaktområde og som bar dens navn. Tilsvarende grupper holdt til i nabodistriktene, og de har hatt kontakt med hverandre, både med fredelig samkvem og i krig.
Det har vært vanlig blant historisk kjente folkeslag som har levd i jegersamfunn at det ble inngått ekteskap mellom personer fra nabogrupper, og at kvinnen flyttet til mannens bosted. På denne måten knyttet gruppene forbindelse med hverandre, noe som bidro til å opprettholde fredelige tilstander.
Om vinteren levde de trolig sammen i grupper på store boplasser, og det er sannsynlig at de fleste redskaper ble laget da. Redskap og våpen som folk brukte var nokså like langs hele området. Vi ser samtidig at jakt og fangstutstyr stort sett holdt seg uforandret gjennom årtusener, selv om det iblant kom nye redskaper som spredte seg over store områder.
Små eneggede og tveeggede pilspisser av flint eller kvartsitt med tange til skjefting på treskaft har vært det viktigste våpen gjennom tusener av år. Samtidig synes det som om små flintøkser har vært kjent allerede blant de første menneskene i landet. Videre brukte folk små kniver av flint eller stein. Flint var det meste ettertraktede råstoff til våpen og redskaper gjennom hele steinalderen. I tillegg til stein og flint hadde jegerne også redskaper av horn og bein.
mat
I sommerhalvåret delte steinaldermenneskene seg trolig i små grupper som kunne bevege seg raskt over større områder og oppholde seg i korte perioder på hvert enkelt sted for å kunne utnytte de mange og varierte matressursene maksimalt.
Organiske funn viser at steinaldermennesket jaktet på alt spiselig vilt som fantes. Villsvin, gråsel og elg var de viktigste kjøttdyrene, men de har også etterlatt knokler av bjørn, ekorn og oter på avfallsdyngen. Knokler av hund kan tyde på at den ble brukt som tamdyr og brukt under jakten. Av fugl tok de helst lomvi og den nå utdødde geirfuglen, og av fisk mest torskefisker.
Folk samlet hasselnøtter og kastet skallet på avfallsdyngen, og vi kan sikkert regne med at de også samlet røtter og bær. I den eldste bosetning ble skjellmat lite brukt, men senere ble skjellsanking viktig innslag i matstrevet. Skall av østers, strandsnegl, blåskjell og albueskjell dannet et kompakt lag i avfallsdyngen.
Nøstvetkomplekset
I den siste del av eldre steinalder ble visse tradisjoner i redskaper og livsformer fra den tidligste fasen ført videre. Imidlertid skjedde det en rask endring i levekårene da mildere klima etter hvert førte til at størsteparten av landet ble skogkledd.
I denne fasen av eldre steinalder er det det såkalte Nøstvetkomplekset som dominerer i det arkeologiske materialet. Dette mer omfattende funnkompleks har sin egentlige bakgrunn i sørvest-europeiske redskaps- og ervervstradisjoner og representerer en lang overgangstid som slutter da folk lærer å holde husdyr og dyrke planter. De nye kulturimpulsene forandret livsmønsteret for de som bodde i Norge. Forandringen er så gjennomgripelig at det er naturlig å la den markere skillet mellom eldre og yngre steinalder.
Yngre steinalder (4000 – 1800 fvt)
Bønder og jegere
Dette ervervsskiftet i deler av landet kalles yngre steinalder eller neolittisk tid. Denne fasen regnes vanligvis å ha vart frem til ca. 1800 fvt. og er et uhyre sammensatt tidsrom preget av en rekke nye redskapformer og ervervsmåter. Det blir nå etter hvert vanlig å bruke slipte redskaper av flint eller andre bergarter, og leirkar blir i en viss utstrekning tatt i bruk til koking og oppbevaring.
Noe skarpt teknologisk skille i overgangsfasen ser det likevel ikke ut til å ha vært. Selv om de første sporene etter februk og dyrking nok fantes langs deler av kysten i Sør-Norge, fremfor alt ved Oslofjorden, blir både innlandet og kysten nordover tidlig preget av de nye ervervsformer.
Paleobotaniske og arkeologiske granskninger kan vise at februk og kornavl har fått innpass så langt nord som til Lofoten. Men ser vi landet under ett, ble ikke alle steder like mye preget av de nye ervervsformene. Jordbruket var fortsatt noe nytt og fremmed som måtte tilpasses det tidligere levesett.
Også den rene jegerøkonomien fikk en sterk utvikling og spredning i dette tidsrom. Således er boplassene blitt flere og større, ikke minst i Nord-Norge (jf. Karlebotn-funnene), men også i det østnorske innlandet finner vi nå omfattende spor etter jegerfolk.
Årsakene til at fangstbefolkningen er økt samtidig som bondens livsform får innpass, kan diskuteres. Én grunn synes imidlertid å være at jegernes utstyr i yngre steinalder er blitt langt bedre og mer variert enn tidligere; blant annet er sliping og andre finere formteknikker tatt i bruk. Deres hovedredskaper har vært slipte flintøkser, skafthulløkser av stein og flintdolkerutstyr, som var karakteristisk for sørøst-skandinaviske bondekulturer i yngre steinalder og tidlig bronsealder.
De nordligere skogs- og fjelltraktene i Østerdalen med hardere klima og magrere jord, men gode fangst- og fiskemuligheter, har til samme tid fått en befolkning som brukte slipte skiferredskaper, fint tilhugde kvartsittspisser og grove steinklubber som dominerende utstyr. Dette er gjenstander som hører hjemme i yngre steinalders fangstkulturer enda lenger nord og øst. Med andre ord har det i innlandet, som mange andre steder i yngre steinalder, eksistert forskjellige ervervsformer, redskapstradisjoner og folkegrupper side om side.
Totalt sett har det vært en betydelig folkeøkning i Norge i yngre steinalder. Innføringen av jordbruket er antagelig årsaken til denne folkeøkningen. Fehold og åkerbruk, kombinert med fangst og fiske, ga menneskene et så allsidig næringsgrunnlag at de ressursene som fantes kunne skape livsvilkår for langt flere mennesker enn før.
Noen enhetlig kultur og befolkning har det imidlertid ikke vært. Etter funnene å dømme må vi regne med at grupper med en jordbrukspreget livsform og økonomi i visse strøk har levd side om side med jegerfolk. Dette kan blant annet studeres i det arkeologiske materialet fra Hedmark. Her har Mjøsbygdene og Solør-Odal åpenbart nå blitt bosatt av folk som har dyrket jord og hatt kontakt med bønder lenger sør og øst.
befolkningsøkning og samfunnsorganisering
Etter hvert som boplassene i lavlandet ble liggende tettere og antall mennesker på hver boplass økte, ble det vanskeligere å opprettholde samfunnsorganisasjonen fra eldre steinalder. Fra enkle jordbrukssamfunn som er kjent i historisk tid i andre deler av verden, kan man se at det oppstår nye måter å organisere samfunnet på når folketallet øker.
Det er naturlig å tenke seg at i de deler av Norge som jordbruket for alvor var blitt akseptert i yngre steinalder, fantes det lignende stammeorganisasjoner. En stamme kunne bestå av mange hundre mennesker fordelt på boplasser innenfor et stammeterritorium. Alle boplassene er stort sett like, og alle menneskene der har gjennomgående samme erverv, slik at hvert enkelt bosted er selvforsynt med de viktigste naturalia. En leder finnes bare i spesielle situasjoner som under krig og jakt og ved religiøse seremonier, og alle mennesker deltar i de fleste gjøremål som er tillagt deres kjønn og aldersgruppe.
For at en stamme skulle fungere som en enhet, må det være organisert på tvers av boplassene og binde dem sammen. Giftermål og slektsforhold er derfor viktig. Det fantes faste regler om hvem man kunne gifte seg med og stammene var oppdelt i klaner. Klanenes medlemmer regnes for å ha en felles mystisk stamfar og for å være i nær slekt med hverandre. Klanene går på tvers av bostedsgruppen og binder dem derfor sammen.
Mennesker som tilhørte slike stammesamfunn hadde ofte spesielle tegn og symboler som markerer tilhørighet. Religiøse forestillinger og felles kult og seremonier var også viktig for stammens enhet. Noen av disse begivenhetene var antagelig knyttet til bilder som var risset eller malt på bergflater eller hulevegger; helleristninger. De eldste bergbildene, veide-ristningene, ligger ofte ved fosser og stryk, og viser som regel tegninger av storvilt.
Steinaldermennesket
De eldste levningene i Norge ble funnet i 1994 utenfor skjærgården ved Søgne. Arkeologer fant flere beinrester, og analyser viser at beinrestene stammer fra en kvinne mellom 35 og 40 år, kalt Søgne-kvinnen. Kvinnen levde for 9000 år siden, altså den eldre steinalder. Kvinnen var 155 cm og hodeskallen var langt mer robust enn kvinners hodeskaller i dag.
Undersøkelser av hodeskaller fra eldre steinalder i andre deler av Europa, viser at det var mindre forskjell mellom kvinner og menns hodeskaller den gang enn i dag. Det kan tyde på at kvinner brukte mer av sin tid til på å tygge og arbeide med kjevemusklene og at kraniet utviklet seg av den grunn.
Det er også funnet rester av et skjelett på Bleivik ved Haugesund. Skjelettet er av en mann på omtrent 60 år med en kroppshøyde på 160 cm. Skallen som er 184 mm på det lengste og 139 mm på det bredeste, skiller seg ikke vesentlig ut fra skaller fra vår egen tid.
Vi vet lite om gjennomsnittsalderen til steinaldermennesket. I 1875 ble det funnet en gravplass ved boplassen Bøgebakken i Vedbæk i Danmark. Her var det 17 graver som rommer i alt 22 døde. De var gravlagt omkring 5000 fvt. 17 av de døde kunne forskerne aldersbestemme, og av de var åtte døde før de fylte 20 år, fem som spedbarn. Av ni voksne menn var fem blitt over 40 år. To av kvinnene som døde omkring 20-årsalderen var begravd sammen med sine nyfødte barn.
Man kan ikke trekke noen konklusjoner fra et så magert materiale, men når en sammenligner funnene fra Bøgebakken med andre funn, kan man anta at kvinner hadde høyere dødelighet enn menn.
Fra yngre steinalder kjenner vi til ganske mange skjeletter som på grunn av spesielle jordbunnsforhold er bevart frem til i dag. Skjelettmaterialet er likevel alt for lite til å kunne gi et godt bilde av befolkningen. Det kan bare fortelle hvordan enkelte mennesker så ut. Det er ikke store forskjeller på de enkelte individene. Alle synes å ha tilhørt den nordiske typen, og på samme måte som funnene fra eldre steinalder synes de ikke å skille seg markert fra mennesker som lever i Norge i dag.