Jazz, fellesbetegnelse for den nye, improviserte musikken som oppstod i USA fra ca. 1915. Musikkformen har opp til i dag gjennomgått en rask og omfattende utvikling, og omfatter en lang rekke stilarter. Et felles trekk er en levende rytmisk puls, sterke innslag av improvisasjon og stor frihet for utøveren når det gjelder instrumenttone og spillemåte.
Sosial bakgrunn
Jazzen oppstod i den afro-amerikanske befolkningen i USA. Ordet jazz hadde tidlig en seksuell betydning, musikken ble i begynnelsen spilt i barer og bordeller, og musikkformen ble betraktet som simpel og mindreverdig i media.
Med noen unntak har jazzens fremste utøvere og største stilskapere vært svarte amerikanere. En medvirkende årsak kan være at mulighetene for å gjøre musikalsk karriere innen for eksempel klassisk musikk var små for den afro-amerikanske befolkningen, slik at svært mye musikalitet ble kanalisert til jazzen. En viktig faktor kan også sies å ha vært kontakten deler av denne befolkningsgruppen har hatt til gospelmusikken i kirken, som har vært sterkt jazzpreget.
De senere årene har musikere fra alle sosiale lag, og fra alle verdensdeler, gjort seg mer og mer gjeldende, og denne globaliseringen av jazzmusikken vil trolig bare fortsette.
Særtrekk
Helt fra begynnelsen ble jazzen kjennetegnet av en egen form for rytmikk, ofte kalt swing, som oppstår gjennom et spenningsforhold mellom en stabil grunnrytme og en rekke ulike rytmer bygd opp omkring denne. I de tidligste stilarter ble grunnrytmen kraftig markert, men gjennom utviklingen frem til i dag er rytmebildet blitt stadig friere. I helt moderne jazz blir den egentlige grunnrytmen ofte ikke markert i det hele tatt, slik at det rytmiske spenningsforholdet, «swingen», oppstår mellom en rekke rytmiske figurer rundt en tenkt grunnrytme.
Et viktig moment i jazzen er improvisasjonen, det vil si at musikken skapes i det øyeblikk den fremføres. Ut fra et musikalsk tema, en harmonisk bakgrunn, eller iblant på et helt fritt grunnlag, skaper musikerne hele tiden nye melodilinjer, nye harmoniske løsninger og nye rytmiske mønstre. Dette stadige kravet til improvisasjon, til rytmisk, harmonisk og melodisk nyskapning, har utvilsomt medvirket til jazzens raske og skiftende utvikling stilmessig. En lang rekke store solister innen denne musikkformen har utviklet fremragende evner på improvisasjonens område.
Harmonisk har jazzen sterk tilknytning til europeisk konsertmusikk, men den har gjennom sin korte historie raskt gått veien fra enkle treklanger til moderne, utvidede harmonier. Typisk for musikkformen er vekslingen mellom dur og moll på skalaens 3. og 7. trinn, en arv fra de tidlige bluessangerne.
Jazzens frie forhold til musikalske regler har også medført at man stiller seg helt fritt til instrumentenes toneklang. Alt er tillatt, og de fleste store jazzutøvere utvikler dermed en personlig og øyeblikkelig identifiserbar tone.
Stilhistorie
Bakgrunn
Jazzen oppstod på begynnelsen av 1900-tallet, i utgangspunktet gjennom en sammenblanding av mange ulike musikkformer. Gjennom sin kulturarv hadde den svarte befolkningen bakgrunn i afrikansk rytmikk og folkemusikk, utviklet vokalt som arbeidssanger, religiøse sanger og senere blues. Både pianister og andre instrumentalister begynte å tolke de strengt nedskrevne ragtime-melodier på en fri måte ved å improvisere over dem. En lang rekke svarte danseorkestre spilte også marsjmelodier og lettere europeiske salongstykker, men siden musikerne var uskolerte og selvlærte, ble tolkningen farget av deres egen kulturbakgrunn.
Slik rytmisk og tidvis improvisert dansemusikk oppstod flere steder i USA i denne tiden, men størst betydning for jazzens utvikling fikk den musikken som utviklet seg i New Orleans og følgelig fikk navnet New Orleans-jazz. Vanligvis ble den spilt som kollektiv improvisasjon fra tre blåsere, der kornetten spilte melodistemmen, trombonen en understemme og klarinetten en utfyllende stemme. Rytmeinstrumentene var vanligvis banjo, tuba og trommer, og dessuten piano når man spilte innendørs. Musikken ble flittig brukt i gateparader, begravelser og fester i friluft. Kjente musikere i New Orleans på denne tiden var kornettistene Buddy Bolden og Joe «King» Oliver, samt trombonisten Kid Ory.
1920-årene
Omkring 1920 drog mange av New Orleans-musikerne nordover, ofte gjennom spillejobber på elvebåtene, og etter hvert ble Chicago noe av et jazzsentrum. New Orleans-musikerne påvirket i disse årene sterkt de former for jazz som hadde oppstått i andre amerikanske byer, både gjennom sine tidlige grammofoninnspillinger og gjennom turneer. I denne perioden fremstod de første store solistene, fremragende improvisatorer som skulle komme til å influere all fremtidig jazzutvikling, i første rekke pianisten Earl Hines og, fremfor alle andre, trompeteren og sangeren Louis Armstrong. Stor betydning fikk også de mange kvinnelige bluessangerne, først og fremst Bessie Smith. Som pianist, orkesterleder, komponist og orkestrator gjorde Ferdinand «Jelly Roll» Morton seg sterkt bemerket.
I New York oppstod de første betydningsfulle større jazzorkestrene, ledet av Fletcher Henderson og Duke Ellington; begge skulle få avgjørende innflytelse på 1930-årenes musikk. Mer på siden av den egentlige jazzen var Paul Whiteman og hans «symfoniske» jazz. Mot slutten av tiåret dukket det opp en rekke dyktige hvite musikere, i første rekke i Chicago-miljøet, med trompeteren Bix Beiderbecke som forgrunnsfigur.
1930-årene
1930-årene blir vanligvis betegnet som swingepoken, og preges av de mange store orkestre. Den kollektive improvisasjonen kom i bakgrunnen, selv om den ble opprettholdt hos en gruppe hvite musikere omkring gitaristen Eddie Condon. Det dukket opp en ny generasjon av fremragende solister, som ofte spilte i en ramme av arrangert storbandjazz. De store hvite orkestrene oppnådde voldsom popularitet, først og fremst de som ble ledet av brødrene Jimmy og Tommy Dorsey, Glenn Miller og fremfor alt klarinettisten Benny Goodman, «The King of Swing». Mer interessante fra et jazz-synspunkt var de svarte orkestrene ledet av for eksempel Jimmie Lunceford, Fletcher Henderson og, ikke minst, Duke Ellington, en av de toneangivende i all senere jazzutvikling. Selv om svarte og hvite musikere privat hadde spilt sammen i mange år, ble det, med noen få unntak, opprettholdt en segregasjon utad gjennom hele tiåret.
Count Basies orkester fra Kansas City spilte i en litt annen stil, sterkt bluesinfluert, og la hovedvekten mindre på det orkestrale, mer på det solistiske. Stor betydning for den videre utviklingen, og den kommende bebopstilen, fikk orkesterets tenorsaksofonist, Lester Young. Men også i andre orkestre trådte det frem solister som tidvis også opptrådte i smågrupper og som fikk stor innflytelse på senere jazzutvikling. Nevnes bør trompeteren Roy Eldridge, saksofonistene Benny Carter og Coleman Hawkins, pianisten Teddy Wilson og sangeren Billie Holiday.
1940-årene
Swingjazzen viste omkring 1940 få tegn til fornyelse, og i løpet av krigsårene ble det utviklet en ny og sterkt kontrasterende stil som først ble kalt re-bop, deretter bebop eller bare bop. Den ble i utgangspunktet skapt for grupper på fire til fem musikere og brøt kraftig med tidligere former, både rytmisk, melodisk og harmonisk. Rytmisk begynte man i større grad å spille «rundt» grunnrytmen, man utvidet det harmoniske underlaget, og dermed fulgte større melodisk frihet.
Stilen var til å begynne med svært omdiskutert og ofte sterkt kritisert, men vant etter hvert innpass. Pionerer var pianisten Thelonious Monk og to av jazzhistoriens fremste improvisatorer, trompeteren Dizzy Gillespie og saksofonisten Charlie Parker. De ble etterfulgt av musikere som trompeteren Miles Davis, saksofonisten Dexter Gordon og pianisten Bud Powell. Stilen ble også overført til store orkestre, med best resultat hos Dizzy Gillespie og Woody Herman.
Som en reaksjon på den nye jazzen fikk New Orleans-stilen et comeback, en «revival», sentrert om en del unge musikere på USAs vestkyst og noen New Orleans-veteraner som trompeteren Bunk Johnson og klarinettisten George Lewis.
1950-årene
Mot slutten av 1940-årene og inn i 1950-årene kom en reaksjon mot den hektiske bebopmusikken gjennom den kjølige cool-stilen, i hovedsak spilt av hvite musikere som saksofonistene Stan Getz og Lee Konitz og pianistene Lennie Tristano og Dave Brubeck. Stilen hadde sine røtter i Claude Thornhills storband, og hovedarrangøren her, Gil Evans, var også sentral da Miles Davis gjorde de innspillingene som senere er blitt kalt Birth of the Cool. Denne kjølige spillestilen ble også en inspirasjon for en ofte litt akademisk stil som oppstod på vestkysten, såkalt west coast jazz, med forgrunnsfigurer som trompeteren Chet Baker.
Men pendelen svingte tilbake, og mot midten av tiåret ble en hardtswingende, sterkt bluesinspirert musikk som ble kalt hard-bop, funk eller soul-jazz toneangivende. Sentrale figurer var trommeslageren Art Blakey, bassisten Charles Mingus og pianisten Horace Silver. Nye fremragende solister var trompeteren Clifford Brown og tenorsaksofonisten Sonny Rollins. Viktige for den videre utviklingen ble de smågruppene Miles Davis ledet i siste del av tiåret, med saksofonisten John Coltrane som den fremste medspilleren.
1960-årene
Omkring 1960 mente mange jazzutøvere at man hadde nådd grensen for hva som kunne gjøres innenfor improvisasjon med tradisjonell form, harmoni og rytmikk. Man begynte å arbeide med såkalt modal improvisasjon, der man improviserte over en eller flere skalaer i stedet for å basere seg på et mylder av skiftende harmonier. Davis og Coltrane ble sentrale i denne utviklingen, som ledere for sine respektive, og senere legendariske, smågrupper.
Enkelte musikere improviserte helt fritt, form og helhet skulle oppstå spontant. Foregangsmenn var saksofonisten Ornette Coleman og pianisten Cecil Taylor, den gang sterkt omdiskuterte navn, senere anerkjent som betydningsfulle stilskapere. Denne formen slo også rot i Europa, og har siden i stor grad preget jazzbildet i Storbritannia og Mellom-Europa.
Siste del av tiåret ble preget av en viss tilnærming mellom jazz og rock, blant annet gjennom bruk av nye elektroniske instrumenter. Igjen var Miles Davis den toneangivende, med album som In a Silent Way og Bitches Brew (begge 1969). Begge ble storselgere og øvde sterk innflytelse på mange yngre utøvere.
1970-årene
Den voldsomme utviklingen av nye elektroniske musikkinstrumenter og hjelpemidler, med bakgrunn i rockens verden, preget også utviklingen i jazzen dette tiåret. Det utviklet seg en blandingsmusikk, såkalt fusion, der jazzimprovisasjon ble koblet sammen med rockinfluerte omgivelser og ofte også latinamerikansk rytmikk. Ofte ble denne musikken svært pop-preget, men på det mer seriøse plan var Miles Davis fortsatt den ledende, inntil han trakk seg tilbake i 1975. Sentrale på området var også pianistene Chick Corea (med gruppen Return to Forever) og Herbie Hancock, som begge skiftet mellom akustiske og elektroniske uttrykk, gitaristen John McLaughlin og trommeslageren Billy Cobham. Et særdeles viktig og kreativt band innen denne musikken var Weather Report, med saksofonisten Wayne Shorter og tangentspilleren Joe Zawinul som frontfigurer.
Samtidig utviklet pianisten Keith Jarrett en egen, rent akustisk stil, periodevis i samarbeid med Jan Garbarek og Jon Christensen. Begge disse etablerte seg dette tiåret som internasjonale topputøvere på sine respektive instrumenter. En annen trend i tiden var en fornyet interesse for gammel swingmusikk; helt unge utøvere gikk tilbake til 1930- og 1940-årenes jazz.
1980-årene
Miles Davis, som blant annet på grunn av sykdom hadde vært inaktiv i fem år, kom tilbake i 1980, og skulle komme til å prege hele tiåret. Han turnerte over det meste av verden, hentet stadig inn nye unge musikere til bandet sitt, gav ut en rekke album og ble en kultfigur med tilhengere langt utenfor det vanlige jazzmiljøet. De fleste nye jazzgruppene arbeidet fortsatt i grenselandet mellom jazz og rock, ofte preget av den klanglige utviklingen som stadig ny teknikk gjorde mulig. 1960-årenes store pioner på frijazzens område, saksofonisten Ornette Coleman, utviklet sammen med sin gruppe Prime Time en kombinasjon av rockens rytmikk og en helt fri melodisk/harmonisk improvisasjon. Denne musikken ble kalt funk, i likhet med mye annen, og i stor grad lettere tilgjengelig, afroamerikansk musikk med sterk vekt på det rytmiske.
Samtidig fant man over hele verden musikere som holdt de fleste av jazzens tidligere stilarter levende. I USA dukket det opp flere unge, dyktige musikere med et til dels nokså puristisk utgangspunkt: man måtte tilbake til den «rene» jazzen før 1970-årenes lefling med rocken, og så utvikle musikken derfra. Fremst blant disse såkalte «young lions» stod den glimrende trompeteren Wynton Marsalis.
1990-årene og det nye århundret
Jazzmusikken sprang ut av en blanding av ulike musikkformer, og har, trolig på grunn av sin frihet fra faste regler, gjennom hele sin historie vært svært åpen for impulser fra andre musikkulturer. Latinamerikansk rytmikk kom sterkt inn allerede i 1940-årene, og mange jazzutøvere ble interessert i indisk musikk i 1960-årene.
De siste tiårene har denne utviklingen akselerert, sterkest utenfor USA. Musikere med røtter i jazztradisjonen knytter sin musikk sammen med musikk fra en rekke etniske miljøer. I Norge ser vi for eksempel en voldsom aktivitet med utgangspunkt i tradisjonell norsk folkemusikk (Jan Garbarek, Arild Andersen og andre) og samisk musikk (Mari Boine, Frode Fjellheim). Musikk fra Øst-Europa og andre kulturer preger også mange improviserende grupper. En rekke unge europeiske musikere har også gått tilbake til 1960-årenes frie improvisasjon, mens man i USA ser at denne generasjonen ofte søker tilbake til 1950-årenes dominerende stilarter. Mange hevder at tyngdepunktet for den kreative utviklingen innen jazzen er flyttet fra opphavsstedet, USA, og fremfor alt til Europa.
Utbredelse
Jazzmusikken spredte seg tidlig til Europa; de første impulser kom gjennom svarte militærorkestre som spilte i Frankrike mot slutten av den første verdenskrig. Etter hvert fikk grammofonplater stor betydning for kjennskapet til jazz, samtidig som en rekke amerikanske jazzorkestre utover i 1920-årene reiste på omfattende turneer i Europa. Mange amerikanske musikere bosatte seg dessuten i «den gamle verden», særlig i England og Frankrike. Jazzen ble også ført til andre verdensdeler med passasjerbåter, som var et attraktivt arbeidssted for musikere. Mange «hoppet av», blant annet slo flere seg ned i Øst-Asia og etablerte jazzmiljøer der.
Etter andre verdenskrig har jazzen funnet veien til nesten alle deler av verden, og de fleste steder finner man ren amerikansk-influert jazz og improvisert musikk basert på egne tradisjoner side om side. Et av de største markeder for jazz de senere tiårene har vært Japan.
Jazz i Norge
De første norske jazzorkestre oppstod omkring 1920, samtidig på en rekke steder i landet. De spilte en form for rytmisk dansemusikk, ofte med humoristiske innslag, inspirert av grammofonplater og gjestende utenlandske orkestre. Mot slutten av dette tiåret ble også radioen en inspirasjonskilde, i første rekke gjennom sendinger fra Storbritannia.
Fra 1950 ble det større bredde i det norske jazzmiljøet, og fra midten av 1960-årene og utover oppnådde norske jazzmusikere også betydelige internasjonale fremganger. De første var sangeren Karin Krog, saksofonisten Jan Garbarek, gitaristen Terje Rypdal, bassisten Arild Andersen og trommeslageren Jon Christensen. De har blitt fulgt av en lang rekke andre utøvere, ikke minst innen jazzens mer moderne stilretninger.