Billie Holiday

Billie Holiday tok gjerne i bruk sangteksten når hun improviserte. Them There Eyes fra 1939 er et godt eksempel. Rytmisk tar hun seg mye friheter, og melodisk glir hun i blant over i deklamering av teksten. Fraseringen får derfor en ledig og lekende form. Dette skiller Holiday fra vokalister som Ella Fitzgerald, Louis Armstrong og Sarah Vaughan, som alle hadde scatsang, der det ikke brukes tekst, som en viktig bestanddel i sitt musikalske uttrykk.

Holidays stemme hadde en særegen, litt spiss klang. Hun hadde et begrenset stemmeregister sammenlignet med andre jazzsangere.

Det som kanskje aller mest kjennetegner Holiday som sanger, er hennes evne til å formidle emosjonelle dimensjoner i teksten. I siste del karrieren var stemmen mer slitt. Som saksofonisten Jackie McLean sa det, så var sangstemmen borte, og det emosjonelle stod igjen som hennes eneste uttrykksredskap. Kanskje var det det som gjorde at Miles Davis framhevet nettopp denne perioden som hennes beste.

Billie Holiday, født Eleanora Fagan, vokste opp under vanskelige kår. Hennes livshistorie er grundig beskrevet i flere biografier, inkludert hennes egen selvbiografi Lady Sings the Blues. I denne gir hun en brutal beskrivelse av sin egen oppvekst, som var preget av omsorgssvikt og seksuelt misbruk fra tiårsalderen.

Hun skriver: «Jeg kan forklare at den første voldtekten var et uhell. Men den andre var tøffere. I årevis fikk det meg til å føle meg som en krøpling. Det endret måten jeg så på alt og alle. Det var en sjanse jeg ikke kunne ta. Jeg kunne ikke fordra noen mann som ikke visste om tingene som hadde skjedd med meg da jeg var liten.»

Moren, Sadie Fagan, hadde vært fraværende i mye av oppveksten og overlatt Eleanora til slektninger i Baltimore. I 1929 sendte hun etter datteren, som da var tenåring, og Eleanora ble boende i Brooklyn med moren. Sadie var prostituert, og introduserte datteren for samme virksomhet.

Eleanora hadde allerede begynt å synge litt, og utviklet tidlig en interesse for jazz. Bessie Smith og Louis Armstrong var to av hennes tidlige musikalske forbilder. I Brooklyn fikk hun kontakt med tenorsaksofonisten Kenneth Hollon. De spilte sammen, og Hollon hevdet at han tok henne med på hennes første «syngejobb» i New York rundt 1930–1931. Det var også på denne tiden Eleanora endret navn til Billie Holiday.

En kveld i 1933, tidlig på året, opptrådte Holiday på jazzklubben Covan’s Morocco Club – en lokal jazzklubb i Harlem. Til stede var musikkprodusenten John Hammond. Han hadde egentlig ventet å høre en annen artist, men ble umiddelbart trollbundet av Holiday. Hammond tok raskt ansvar for å promotere henne. Han overtalte Benny Goodman til å ta med Holiday på en studioinnspilling med sitt orkester. De spilte inn låten Your Mother’s Son-in-Law 27. november 1933, Holidays første plateinnspilling.

Utover 1930-tallet samarbeidet Billie Holiday med noen av tidens mest anerkjente orkestre, blant dem storbandene til Count Basie, Artie Shaw og Teddy Wilson. I 1935 fikk hun også sin filmdebut i Symphony in Black, hvor hun opptrådte sammen med Duke Ellingtons orkester.

Årene som fulgte var preget av mange musikalske suksesser, men disse ble ofte overskygget av Holidays skadelige bruk av rusmidler. Som tenåring hadde hun brukt alkohol og marihuana. I den kultureliten Holiday etterhvert tilhørte, ble det populært å røyke opium, og senere gikk veien over i heroin. For Holiday medførte dette både nervesammenbrudd, innleggelse på psykiatrisk sykehus, fengsling for narkotikabruk og tap av lisens for å ta klubbjobber som musiker.

Holidays popularitet var stadig stor, og hun opptrådte på store scener. 27. mars 1948 satte hun salgsrekord i Carnegie Hall i New York, med over 2700 forhåndssolgte billetter. Bare noen uker senere var hun igjen booket samme sted og slo da sin egen rekord. I 1954 var hun på Europaturné, hvor hun blant annet hadde konsert i Colosseum kino i Oslo.

Mot slutten var Billie Holidays liv preget av kaos. Hun ga konserter, men hadde et rykte som gjorde at arrangørene måtte ha alternative løsninger hvis de prøvde å få henne på scenen. Hun ble også straffeforfulgt for bruk av illegale rusmidler. Lester Youngs død i mars 1959 gikk sterkt inn på henne.

Hun gikk etter hvert ned i vekt, og vennene hennes ble bekymret. Økonomisk var hun på bunn, så de mobiliserte for å dekke kostnadene av sykehusbehandling. Etter noen dager i koma døde hun den 15. juli 1959.

Senere artikler og bøker om Billie Holiday har vært kritiske til gyldigheten av det som framkom i selvbiografien, og Billie Holidays liv har blitt sett på som nokså myteomspunnet. Den britiske jazzhistorikeren Stuart Nicholson dokumenterer i sin biografi om Billie Holiday fra 1995 mye av hennes egen historiefortelling.

• jazz
• jazzsang
• musikk i USA

• Billie Holiday Discography

• Blackburn, Julia: With Billie, 2005
• Chilton, John: Billie's blues: a survey of Billie Holiday's career 1933-1959, 1977
• Clarke, Donald: Wishing on the moon: the life and times of Billie Holiday, 1994
• Eschner, Kat: «Billie Holiday’s Label Wouldn’t Touch ‘Strange Fruit’», Smithsonian Magazine, 2017[Les på nett]
• Hall Meares, Hadley: «Good Morning Heartache: The Life and Blues of Billie Holiday», Vanity Fair, 2021 [Les på nett]
• Heilmann, T.: Billie: B.H.'s liv og musikk; diskografi 1933-1959, 1993
• Himes, Geoffrey: «What Makes Billie Holiday's Music So Powerful Today?», Smithsonian Magazine, 2015 [Les på nett]
• Holiday, B./Dufty W.: Lady Sings the Blues, 1956
• Margolick, David: Strange fruit: the biography of a song, 2001
• Nicholson, Stuart: Billie Holiday, 1995
• Szwed, John: Billie Holiday: The Musician and the Myth, 2016