Chicago-området ble oppdaget av franskmennene Louis Jolliet og Jacques Marquette i 1673 da de fulgte de tilnærmet Y-formede løpene til Chicago River ut til munningen i Michigansjøen. Urfolket potawatomi hadde etterfulgt miami-, sauk- og fox-urfolkene og bodde i området da Jean Baptiste Point du Sable, sønn av en fransk handelsmann og en svart kvinne, bosatte seg permanent i der på 1780-tallet. Sable regnes ofte som Chicagos grunnlegger.
Etter seieren i Den nordvestlige indianerkrigen i 1795 ble et område som i dag er en del av Chicago overført til et omkring ti kvadratkilometer stort amerikanske militært område. I 1803 bygde hæren Fort Dearborn der. Fortet ble ødelagt av briter og deres allierte i 1812, og ble gjenoppbygd i 1816. Samme år overlot stammene ottawa, ojibwa og potawatomi flere landområder til USA. I 1825 åpnet Erie-kanalen, som ga forbindelse mellom den amerikanske atlanterhavskysten og De store sjøer, og Chicago vokste til den viktigste vestlige stasjonen mot vest.
Chicago fikk bystatus i 1837. Byen hadde da 4200 innbyggere og var i flere tiår senere verdens raskest voksende by. Betydningen som det viktigste transportknutepunktet mellom de østlige og vestlige delstatene økte og både Chicagos første jernbane (Galeano and Chicago Union Railroad) og Illinois- og Michigan-kanalen, med forbindelse mellom De store sjøer og Mississippi-elvesystemet, åpnet i 1848. Et par jernbanelinjer til fra øst nådde byen i 1852. Fire år senere var Chicago blitt USAs største jernbanesenter. Det ble også bygd var lokalbaner til forsteder og andre nærliggende områder.
Industri fulgte kanalene og jernbanelinjene. Jernbanene bragte kornprodukter og kveg, svin og sauer til slakterier og kjøttpakkerier i en by som vokste sterkt. Chicagos vekst ble avbrutt i 1871 av den store bybrannen som blant annet ødela forretningsstrøket og 17 450 hjem, tok omkring 250 liv og gjorde nærmere 100 000 mennesker hjemløse. Men mye av byens infrastruktur ble bevart og Chicago ble gjenoppbygd raskt. Det foregikk etter stort sett samme byplan som tidligere, men med mer moderne bygninger, som høyhus på 12–16 etasjer i mur og stål bygd i samsvar med brannforskrifter, samt med et økende antall parker.
I 1880 hadde byen mer enn en halv million innbyggere, tolv ganger flere enn i 1850, og tiltrakk både amerikanske og europeiske immigranter. Det var bitre arbeidskamper på slutten av 1800-tallet. Haymarket-opptøyene i 1886 inntraff under streikende arbeideres demonstrasjon for åtte timers arbeidsdag på Haymarket-torget.
I 1889 ble flere indre forsteder annektert, noe som økte byarealet sterkt. Chicago arrangerte en verdensutstilling i 1893. I 1897 åpnet The Loop, høybanelinjen omkring downtown. Folketellingene i 1890 og 1900 viste at mer enn tre fjerdedeler av innbyggerne besto av utlendinger og deres barn. I 1900, tretti år etter den store brannen, var Chicago blitt verdens femte største by.
Chicago-raseopptøyene sommeren 1919 var eskalerende kamper mellom gjenger og mobber av afrikansk-amerikanere og hvite i South Side. Opptøyene tok 38 liv (25 afrikansk-amerikanere og 13 hvite), 537 personer ble skadet og omkring tusen afrikansk-amerikanske hjem gikk tapt.
Under første verdenskrig og på 1920-tallet ekspanderte byens industri og innbyggertall sterkt. I 1919 ble produksjon og salg av alkoholholdige drikker forbudt, noe som innledet en gangstertid med blant andre Al Capone, Tony Accardo, Dion O'Banion og Bugs Moran, mellom omkring 1919 og 1933. Al Capones menn skjøt og drepte flere medlemmer av den rivaliserende Bugs Morans gjeng under valentinsdag-massakren i 1929.
Den store depresjonen, en økonomisk verdenskrise i første del av 1930-årene, medførte blant annet at i 1933, samme år som en verdensutstilling ble arrangert i Chicago, var mer enn halvparten av arbeidsplassene i industrien borte og arbeidsledigheten blitt stor. Den økonomiske krisen ble løst til dels gjennom Burnham-planen, en byplan med tiltak som omfattende bygging av veier og skoler samt anlegg av parker. Etter børskrakket i 1929 vokste befolkningen svakt i tiåret som fulgte, til omkring 3,4 millioner innbyggere i 1940.
I 1942 førte Enrico Fermi verdens første kontrollerte kjernefysiske reaksjon ved Chicago-universitet til bygging av USAs første atombombe i 1945. Særlig krigsindustrien, med stor produksjon av stål, ble viktig for Chicagos videre økonomiske vekst.
Siden 1960-årene har Chicago vært hjemsøkt av flere typiske storbyproblemer. Den hvite middelklassen har flyttet ut til forstedene, mens mange ufaglærte fargede og spansk-talende har flyttet inn. I perioden 1950–1990 mistet Chicago 835 000 innbyggere, de fleste var hvite utflyttere. Dette medførte en vanskelig offentlig økonomi og raseproblemer. Samtidig har hele Chicago-regionen vært preget av en tilbakegang i den tradisjonelle tungindustrien.
Siden mellomkrigsårene har det politiske apparatet, «the Machine», vært dominert av Demokratene, og særlig under den tidligere borgermester Richard J. Daley (1955–1976) var det politiske liv preget av korrupsjon og maktmisbruk. I 1956 foregikk den siste byutvidelsen da landområdet under O'Hare lufthavn og en liten del av DuPage-fylket ble annektert av Chicago.
I 1979 ble Jane Byrne Chicagos første kvinnelige borgermester, og i 1983 ble Harold Washington byens første fargede borgermester. Richard M. Daley, Richard J. Dalys sønn, ble valgt til borgermester i 1989, en stilling han hadde til 2011. Lori Lightfoot ble Chicagos borgermester i 2019. Hun ble da USAs første afrikansk-amerikanske kvinnelige borgermester.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.