Den motoriserte bussen i dag er egentlig en videreføring av hestevognen. Før 1800-tallet var slik transport, utført med det som kalles diligencer, et for det meste privat transportmiddel for borgerskapet og adelen. Det eksisterte likevel noen få, noenlunde faste, ruter som folk kunne betale for å sitte på med. Slike ruter var ofte transport av gods og post.
Under første halvdel av 1800-tallet begynte privatpersoner i Frankrike og Storbritannia med transport av større grupper mennesker, for eksempel fra et utkantsområde til et handelstorg i sentrum. De tidligere diligencene, eller wagonettene, ble for dette formålet bygget større. Rutene var sporadiske, men kunne være ganske lønnsomme for de som drev dem. Selv om damplokomotivet etter hvert tok over deler av denne rollen, forble hestevognene som et rimelig og fleksibelt alternativ til kortere ruter.
Disse hestevognene fikk det latinske navnet omnibus i betydningen: «for alle», og kortformen bus, eller norsk buss, ble etter hvert tatt i bruk, som fortsatt er begrepet vi bruker i dag.
I årene som fulgte ble disse omnibusene utviklet videre slik at hester kunne fjernes. Den første teknologien som ble innført, var framdrift med dampmaskiner i 1830-årene. Dette ble først prøvd ut i Storbritannia, og viste seg å være mer kostnadseffektivt enn å trekke med hester. Hastigheten kunne ligge et sted mellom 20–40 km/t, og var den første moderne varianten av omnibusen, eller bussen, slik de framstår i dag. Teknologien var likevel skjør, og møtte motstand i samfunnet, slik at 1800-tallet for det meste var preget av hestevogner framfor dampvogner.
Mot slutten av 1800-tallet, ble elektrisk framdrift prøvd ut på bussene. Disse trolleybussene fikk elektrisitet fra strømkabler hengende over veien, og var i første omgang et tysk eksperiment. Tidlig på 1900-tallet var noen av disse typene prøvd ut og satt i trafikk, men fikk ikke stor popularitet. Likevel etablerte disse busstypene hovedprinsippet for trolleybussen, som senere på 1900-tallet fikk en større utbredelse. I 2022 finnes det fortsatt én trolleybussrute i Norge, som er i Bergen. Stavanger, Oslo og Drammen har også hatt trolleybusser i trafikk.
I omtrent den samme perioden ble forbrenningsmotoren prøvd ut i bussene. Den sannsynligvis første motorbussen var en bensindrevet motorvogn med 6 hestekrefter og kapasitet til 6 personer. Bussen var en høyst modifisert versjon av Karl Friedrich Benz sine første biler, og kan i liten grad ansees som en buss med dagens øyne. Noe senere, i 1910, innførte London General Omnibus Company bussen LGOC-B. Denne gikk på bensin, hadde 25 hestekrefter, og kunne offisielt ta 24 passasjerer. Selv om den var tiltenkt passasjertransport, fikk den kanskje først og fremst popularitet for sin evne til å transportere tropper under første verdenskrig. Ombygde versjoner med duehus i stedet for passasjerkupé var også brukt for å transportere brevduer langs frontene.
Gjennom 1900-tallet forble passasjervognen med forbrenningsmotor det som definerte bussen. De første tiårene av århundret bar de flere likhetstrekk med lastebiler, og biler for den saks skyld. Senere ble busskonstruksjonen spesialisert, bussene ble lengre, høyere, og skapte varianter som leddbussen, dobbeltdekkeren, og kombibussen. Dieselmotoren har dominert i dette segmentet av kjøretøy, men har siden 2000-tallet også blitt byttet ut med gassdrift, hybriddrift og rene elektromotorer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.