kollektivtransport

Kvaliteten på kollektivtransporttilbudet knyttes ofte til følgende forhold:

• Hvor ofte det er mulig å reise mellom to steder (frekvens)
• Hvor pålitelig tilbudet er (regularitet og punktlighet)
• Hva det koster å benytte tilbudet (takster)
• Kvaliteten på transportmidlene (setekomfort, temperatur, støy med mer)
• Kvaliteten på terminaler/holdeplasser (skjerming mot vær og vind, renhold, sittemuligheter med mer)
• Tilgjengelig informasjon både før og under reisen (avgangstider, oppdatert informasjon om eventuelle forsinkelser, elektronisk styrt opprop av neste holdeplass med mer)

Kvaliteten på kollektivtransporttilbudet til/fra et område kan knyttes til begrepet kollektiv transportstandard og kan måles ved å beregne passasjerenes generaliserte reisekostnader.

Kvaliteten på det kollektive transporttilbudet varierer mye rundt omkring i Norge og er vanligvis best i byer og større tettsteder. Det er en politisk målsetting om at alle steder skal ha et minimum kollektivtilbud som innebærer at befolkningen skal kunne reise fram og tilbake fra sine hjem til kommunesentrene på samme dag de fleste ukedagene.

Det gjøres jevnlig reisevaneundersøkelser der folk blir spurt om hvor fornøyd de er med kollektivtransporttilbudet der de bor. Tabellen under viser tilgang til kollektivtransport ved bolig. (i prosent).

^{Kilde: Jørgensen og Solvoll, 2024}

Vi ser at 53 prosent av befolkningen mente at de i 2022 hadde et godt eller svært godt kollektivtilbud der de bodde, mens 35 prosent svarte at de hadde et dårlig eller svært dårlig tilbud. Sammenlignet med tallene fra undersøkelsene i 2014 og 2019 hadde andelen som var godt eller svært godt fornøyd med kollektivtransporttilbudet gått noe ned mens andelen som var svært dårlig fornøyd hadde gått betraktelig opp.

Fylkeskommunene og staten kjøper kollektive transporttjenester fra transportselskapene der markedet selv ikke klarer å tilby en kollektiv transportstandard som ivaretar myndighetenes målsettinger. Dette gjelder det aller meste av kollektivtransporttilbudet i Norge. Unntaket er kommersielle ekspressbussruter, flybussruter og flyrutetilbudet på stamrutene.

Etter 2000 har stort sett alle kjøpene av transporttjenester skjedd ved bruk av anbudskonkurranse. Det innebærer at trafikkselskapene må konkurrere om enerett til å drive et på forhånd definert persontransporttilbud i en fastsatt periode.

Kjøpene til fylkeskommunene omfatter lokale buss- og båtruter og fergetjenester på fylkesveifergesamband. I 2022 kjøpte fylkeskommunene (inklusive Oslo) transporttjenester for 17,6 milliarder kroner, som fordelte seg på 14,1 milliarder kroner for lokale buss- og båtruter og 3,5 milliarder kroner for fylkesveifergetilbudet.

Statlige kjøp inkluderer fergetjenester på riksveifergesamband, regionale flyruter, persontransporttjenester med tog og person- og godstransporttjenester med kystruten Bergen–Kirkenes («Hurtigruta»). I 2022 kjøpte staten transporttjenester for 10,5 milliarder kroner. Kjøpene fordelte seg på 5 milliarder kroner for persontransport med tog, 2,7 milliarder kroner for riksveifergetilbudet, 900 millioner kroner for kystruten Bergen–Kirkenes og 900 millioner kroner for regionale flyruter (FOT-rutene).

For transporttilbud der staten eller fylkeskommunene kjøper transporttjenester, er takstene et virkemiddel for å nå samferdselspolitiske mål. Følgende kollektivtransporttilbud har takster som er helt eller delvis bestemt av myndighetene:

• Lokale buss- og båtruter
• Innenlands fergetransport
• Togtransport
• Regionale flyruter (FOT-ruter)

Transport har flere negative miljøvirkninger. De viktigste er knyttet til lokal luftforurensning, klimagassutslipp, støy, køer, trafikkulykker, slitasje på transportinfrastrukturen og forringelse av omgivelser og natur. Noen av virkningene er kortvarige og lokale, for eksempel støy, mens andre har lang tidsmessig og stor geografisk utbredelse, for eksempel utslipp av klimagasser.

Norge har, sammen med mange andre land, gjennom internasjonale avtaler forpliktet seg til å redusere egne utslipp av klimagasser. Reduksjonene skal blant annet tas i transportsektoren. Å gjøre transportvirksomhet mer miljøvennlig kan skje på flere måter. For det første kan vi benytte transportmidler som slipper ut mindre eller ingen klimagasser og annen forurensning. For det andre kan vi i større grad bruke miljøvennlige transportformer som sykkel, trikk, jernbane og annen kollektivtransport. Endelig kan vi planlegge samfunnet slik at behovet for transport av varer og mennesker reduseres.

Ett av hovedmålene i Nasjonal transportplan 2025–2036 er at transportpolitikken skal bidra til å begrense klimagassutslippene, redusere miljøskadelige virkninger av transport og oppfylle nasjonale mål og de internasjonale forpliktelsene Norge har på helse- og miljøområdet. Transportsektoren innenlands, inklusive fiskebåter og anleggsmaskiner, slapp i 2022 ut 16,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette utgjorde om lag en tredel av Norges totale klimagassutslipp. Se figur 1.

Veitrafikken er den tredje viktigste kilden til klimagassutslipp etter olje- og gassvirksomheten og industrien, og utgjør den klart største kilden til utslipp av klimagasser fra transportsektoren i Norge. Selv om utslippene fra veitrafikken har gått noe ned de siste årene, utgjorde utslipp fra veitrafikken i 2022 cirka 53 prosent av totale innenlandske klimagassutslipp fra transportmidler og om lag 18 prosent av Norges samlede klimagassutslipp. Teknologiske forbedringer av motorene fører til at energiforbruk og utslipp vokser mindre enn transportarbeidet målt i personkilometer.

Fremover forventes det at batterielektrisk fremdrift blir dominerende for veitransport, mens sjøtransport vil kunne benytte mer enn én energibærer gjennom ulike hybride løsninger der energi fra både batterier og hydrogen er aktuelle. For flytransport foregår det teknologiutvikling både knyttet til helelektriske små fly for korte strekninger og litt større hybridelektriske fly for lengre strekninger der hydrogen benyttes som drivstoff. For de største flyene og de lengste flygningene er nok bærekraftig flydrivstoff (SAF) det eneste fossilfrie alternativet.

• transport

• Jørgensen, Finn og Solvoll, Gisle (2024). Transportøkonomi. Universitetsforlaget.