Jan Garbarek

Jan Garbarek ble født på Mysen som sønn av en norsk mor og polsk far. Som 15-åring deltok Garbarek i NM for amatør-jazzmusikere og vant førstepris både som solist og orkesterleder. Han flyttet senere til Oslo og ble etter hvert med i bandet til Karin Krog, og deltok blant annet på hennes utgivelse Jazz Moments, innspilt i 1966. Sammen med en rekke andre i det som da var en gryende generasjon med skandinaviske jazzmusikere, spilte han under den amerikanske komponisten, arrangøren, bandlederen og pianisten George Russell. Dette var et samarbeid som skulle bety mye for Garbareks utvikling.

Mot slutten av 1960-tallet ledet Garbarek en kvartett som var sterkt inspirert av nyere bevegelser innen amerikansk jazz, blant annet såkalt frijazz. Som saksofonist var han sterkt påvirket av John Coltrane og Albert Ayler. Hans første album under eget navn, Til Vigdis, ble innspilt live ved to ulike anledninger i 1967 og utgitt samme år. Blant de medvirkende på albumet er kontrabassisten Arild Andersen og trommeslageren Jon Christensen, som begge skulle arbeide mye med Garbarek i påfølgende år. Til Vigdis har aldri senere blitt reutgitt i noe format og er et samleobjekt som går for skyhøye priser på andrehåndsmarkedet. I 1968 ble Garbarek tildelt Buddyprisen. Samme år spilte han på Terje Rypdals albumdebut Bleak House og arbeidet også med Egil Kapstad og Jan Erik Vold.

I 1970 innledet Garbarek et samarbeid med den tyske produsenten Manfred Eicher og hans plateselskap ECM, og utga samme år Afric Pepperbird, en kvartettinnspilling med Andersen, Christensen og Rypdal. I 1971 spilte de samme fire inn albumet SART sammen med den svenske pianisten Bobo Stenson. Albumet ble utgitt samme år under navnene til alle de fem involverte. Fra 1973 av med utgivelsen Triptykon begynte Garbarek å bevege seg bort fra de råere sidene av frijazz mot et mer dempet uttrykk med tydeligere inspirasjon fra norsk folkemusikk, både i komponerte tema, improvisasjoner over tradisjonelle låter, så vel som å ta i bruk instrumenter som blant annet seljefløyte.

Gjennom ECM samarbeidet Garbarek også med musikere som Keith Jarrett, Ralph Towner, Egberto Gismonti og Bill Frisell. Særlig hans samarbeider med Jarrett, blant annet som del av sistnevntes såkalte europeiske kvartett, var med på å gi Garbarek en voksende internasjonal anerkjennelse. Blant Garbareks mest kjente innspillinger sammen med Jarrett kan nevnes Belonging fra 1974 og My Song fra 1978.

Utover 1980-årene fortsatte Garbarek å arbeide med ulike kombinasjoner av jazz og folkemusikk, både fra Norge og andre områder av verden, også i samarbeid med musikere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika, utøvere som har bakgrunn i helt andre musikalske tradisjoner. Sammen med Charlie Haden og Egberto Gismonti ga han i 1980 ut Folk Songs, et album med originalkomposisjoner samt tolkninger av tradisjonelle melodier. I 1989 kom albumet Rosenfole, som består av musikk basert på norske middelaldersanger lagd i samarbeid med den norske folkesangeren Agnes Buen Garnås. Molde Canticle, et bestillingsverk lagd for den 30. utgaven av Moldejazz og utgitt som del av albumet I Took Up the Runes i 1990, er blitt et av Garbareks mest kjente verk og er et godt eksempel på hans unike blanding av jazz og folketoner, og voksende fokus på elementer som klang og rom.

Allerede på midten av 1970-tallet, blant annet i samarbeid med Keith Jarrett, begynte Garbarek også å spille musikk som bar mindre preg av improvisasjon og var tydelig inspirert av moderne klassisk musikk. I tillegg til både norsk og internasjonal folkemusikk har nettopp klassisk musikk og samtidsmusikk, men også new-age-musikk, tatt en stadig større plass i Garbareks egne arbeider. I 1994 samarbeidet han med den klassiske vokalgruppen The Hilliard Ensemble med musikk som var inspirert av gregoriansk sang på albumet Officium, som ble en stor suksess både kunstnerisk og kommersielt. Suksessen ble gjentatt i 1999, med albumet Mnemosyne (1999) og en rekke konserter. En liveinnspilling gjort i 2014 ble utgitt som Remember Me, My Dear i 2019.

Jan Garbarek har vært flittig benyttet som komponist for ballett, film og teater. Hans utvikling fra 1970-årene til i dag bærer preg av en målbevisst foredling av tonekvaliteten i instrumentene hans og en rendyrking av det musikalske innholdet, der overflødige ting gjerne lukes bort. De siste årene har han gradvis trukket seg tilbake som aktiv musiker. Det har blitt stadig lengre mellom nye albuminnspillinger, og han har kun gjort sporadiske og nøye utvalgt spillejobber.

Jan Garbarek er i dag ansett som en av Norges fremste musikkutøvere og nyter betydelig internasjonal anerkjennelse som en stilskaper innen jazz og beslektet musikk. Han har i løpet av sin karriere mottatt en rekke priser og utmerkelser, blant annet Norsk kulturråds ærespris i 2004.

• Jan Garbarek i Norsk biografisk leksikon
• jazz i Norge
• Buddyprisen
• Norsk kulturråds ærespris

• Dybo, Tor: Jan Garbarek – det åpne roms estetikk, 1996.
• Dybo, Tor: "Et tilbakeblikk på Jan Garbareks musikerkarriere" i Jazznytt, nr. 1 (1996), 12-19.
• Kristiansen, Steinar: "Jan Garbarek" i Jazznytt, nr. 1 (1996), 4-11 (intervju).
• Tucker, Michael: Jan Garbarek : deep song, 1998.