Kirkemusikk er musikk tilknyttet liturgien, kirkerommet og den kirkelige kalender. Som sådan regnes den som et mer avgrenset begrep enn kristen sang og musikk i sin alminnelighet. Kirkemusikk har ikke egentlig noe publikum, men springer ut av menighetens eget sanglige oppdrag. Dette kan i større eller mindre grad være delegert til spesialiserte musikktjenester som kantor, kor eller organist. Kirkemusikk er primært vokal og har tekster hentet fra Bibelen, liturgien eller andre kilder. Instrumental musikk som bygger på liturgiske melodier, salmemelodier eller lignende, regnes også som kirkemusikk. Det samme gjelder hovedtyngden av repertoaret skrevet for pipeorglet, kirkens viktigste instrument.
Musikk i Bibelen
Kirkens musikk har sitt fundament i Det gamle testamente (GT) og i beskrivelsene av sangen og musikken ved Jerusalems tempel. Fortellingen om David som spilte harpe for kong Saul har tjent som et eksempel på musikkens virkninger på kropp og sinn. Videre har de mange oppfordringene til sang og spill i Salmene tjent som begrunnelser for å ta i bruk et bredt spekter av såvel vokal som instrumental musikk i kirkens gudstjeneste. Både kollektiv sang og ulike former for vekselsang er omtalt. GT omtaler også 20 ulike musikkinstrumenter som kan klassifiseres som henholdsvis blåseinstrumenter, strengeinstrumenter og slaginstrumenter. Ved templet virket profesjonelle sangere og musikere.
Det nye testamente (NT) har betydelig færre referanser til sang og musikk enn GT, men i fortellingen om Jesu avskjedsmåltid med disiplene hører vi om fellessang (Matt 26,30; Mark 14,26). Paulus oppfordrer to ganger menighetene til å synge salmer, hymner og åndelige sanger for Herren (Ef 5,19 og Kol 3,16). I de apokalyptiske tekstene i NT omtales blåseinstrumentet shofar (oversatt med trompet eller basun), foruten at harper nevnes i beskrivelsen av den himmelske gudstjeneste i Johannes' åpenbaring (Åp 15,2f). Den tidlige kristne kirke kom imidlertid utelukkende til å benytte sang ved sine sammenkomster.
Hvordan musikken ved templet eller i de første kristne menighetene lød, vet vi lite om ettersom musikken ble skrevet ned. Den eldste kristne sangen med melodi som er bevart, er den såkalte «Oxyrynchos-hymnen». Den er skrevet på et papyrusfragment som ble funnet i Egypt i 1918 og er datert til slutten av 200-tallet.
Kirkemusikkens former
Kirkemusikken kjenner et stort mangfold av former, hvorav de fleste springer ut av den latinske messen eller tidebønnene. Musikken til messens ordinarium (de faste leddene) omfatter leddene Kyrie, Gloria (med Laudamus), Credo, Sanctus og Agnus Dei. Disse leddene kan ha enkle menighetsmelodier eller gjennomkomponert musikk for kor, solister og orgel/orkester. Til sammen kan leddene danne en musikalsk helhet under betegnelsen messe, en sjanger en rekke komponister har vært virksomme i fra 1300-tallet av. En av de eldste er Guillaume de Machauts Messe de Nostre Dame. De største messene fremføres normalt som konsertmesser, f.eks. Bachs messe i h-moll og Beethovens Missa solemnis. Musikken begynner som regel alvorlig i Kyrie, som er et bønnerop («Herre, miskunne deg»), og går over i jubel og lovsang i Gloria (englesangen i Luk 2,14: «Ære være Gud i det høyeste» med den oldkirkelige utvidelsen Laudamus te: «Vi lover deg»). Credo («Jeg tror på én Gud») er den nikenske trosbekjennelsen. Dette leddet har messens lengste tekst og kan romme svært kontrasterende uttrykk, særlig knyttet til andre trosartikkel med ordene om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Det neste høydepunktet er Sanctus («Hellig, hellig, hellig», Jes 6,3), hvor alle tilgjengelige ressurser trekkes inn i lovsangen. Benedictus («Velsignet være han som kommer i Herrens navn», Salme 118,26) skilles ofte ut som en egen del av Sanctus. Messen slutter som regel stillferdig og innadvendt med tilbedelsessangen Agnus Dei («Du Guds lam som bærer verdens synder», Joh 1,29).
Messens variable ledd, propriet, omfatter sangene introitus, graduale, halleluja, offertorium og communio. Før prekenen eller under nattverden kan det fremføres en motett eller en kantate foruten menighetssalmer. I tillegg kommer enkle resitasjonsformler til bønner og lesninger.
En romersk-katolsk variant av messen er dødsmessen, rekviem. Den utelater leddene Gloria og Credo og har delvis egne tekster. Musikken varierer fra de enkle, liturgiske melodier til verker i stort format ment for konsertfremføring. Kjente rekviem er komponert av Wolfang Amadeus Mozart, Luigi Cherubini, Hector Berlioz, Giuseppe Verdi, Gabriel Fauré, Antonin Dvorak, Benjamin Britten og Andrew Lloyd-Webber.
Til de store høytidene (jul, påske, pinse) finnes stort anlagte oratorier og pasjoner som fra komponistenes side var ment for bruk i liturgien, men som i dag fremføres ved kirkekonserter så vel som ved sekulære konserter. Noen verker i denne kategorien, bl.a. Händels Messias og Mendelssohns oratorier Elias og Paulus, var allerede i utgangspunktet ren konsertmusikk. En form beslektet med oratoriet er «Jesu syv ord på korset», musikk til bruk på langfredag. Kjente komponister som har levert verk til disse tekstene er Heinrich Schütz, Joseph Haydn, Charles Gounod og César Franck.
Former i kirkemusikkens randsone er kirkeopera, bibelspill og historiske spill.
Kirkemusikalske praksiser og stiler
Liturgiske tekster formidles enten som 1) resitasjon på enkle melodiformler, 2) responsorial sang mellom forsanger og menighet eller forsanger og kor, 3) som antifonal sang mellom to halvkor eller mellom kor/menighet og orgel (såkalt alternatimpraksis) eller som 4) direkte sang, der en solist, et kor eller menigheten synger kontinuerlig uten noen form for veksling.
Kirkemusikkens repertoar dekker alle de viktige epokene i musikkhistorien og foreligger som monofoni (enstemmighet), polyfoni (flerstemmighet) og homofoni (harmoniledsaget melodi). Innenfor det enstemmige repertoar skjelner man mellom syllabiske melodier (én tone pr. tekststavelse), melismatiske melodier (mange toner pr. stavelse) og melodier i neumatisk stil/gruppestil (en mellomting av syllabisk og melismatisk stil). Den kirkelige vokalpolyfonien, en av renessansens viktigste arvestykker, kan være mer eller mindre kompleks. I stor grad bygger den på en veksling mellom imiterende teknikker og mer deklamerende partier. Ofte er en kjent melodi benyttet som såkalt cantus firmus. Koralen er den viktigste representanten for den homofone stil, der en syllabisk melodi understøttes note for note av akkorder. I nyere tid er også populærmusikalske former og instrumentarier blitt gradvis mer anerkjent i store deler av kristenheten, selv om kirkens tradisjonelle skepsis til rytmeinstrumenter som piano og slagverk har vært seiglivet.
Ulike kirkemusikalske tradisjoner
Den romersk-katolske kirke defineres musikalsk først og fremst av den enstemmige gregorianske sang til latinske tekster. Standardrepertoaret omfatter musikk til alle gudstjenesteformene og til hele kirkeåret og helgenkalenderen. Orglet har både ledsagende og selvstendige funksjoner i gudstjenestene og ved konserter.
Den ortodokse kirkes musikk er helt og holdent vokal. Instrumenter benyttes ikke. Flerstemmig korsang er vanlig, enten fremført av mannskor eller av blandede kor.
De evangeliske kirkesamfunn har i varierende grad videreført førreformatoriske tradisjoner på musikkområdet, mest konservativt innenfor den anglikanske kirke, mindre konservativt innenfor de reformerte (kalvinske) kirkesamfunn. Felles er bruken av de lokale folkespråkene, selv om mange komponister også har benyttet latin. Karakteristisk for den anglikanske kirken er at den har opprettholdt tidebønnene i form av menighetsgudstjenester, morning prayer og evensong. I disse har kirkekorene en bærende funksjon, og en rekke komponister har bidratt med musikk til de bibelske salmene (anglican chant) og de nytestamentlige lovsangene Benedictus, Magnificat og Nunc dimittis (alle fra Lukas kap 1–2) foruten den oldkirkelige lovsangen Te Deum.
Takket være Martin Luthers positive syn på musikkens kunstneriske og pedagogiske verdi har den lutherske kirkeavdelingen vært kjennetegnet av en forening av folkelige menighetssalmer og kunstmusikk for kor og ulike instrumenter. Lokale ressurser og preferanser gir kirkemusikken ulik profil. I praksis vil større kirkemusikkverk bli presentert ved konserter, mens gudstjenestene tradisjonelt domineres av unison menighetssang og orgel.
De reformerte kirkesamfunn har tradisjonelt begrenset seg til metrisk gjendiktede bibelske salmer som synges unisont av menighetene. I områdene som fulgte Ulrik Zwinglis og Jean Calvins reformasjon, ble orglene tatt ut av bruk eller regelrett kastet ut. I dag er det likevel vanlig med orgelmusikk og orgelledsagelse til menighetssangen. En kraftig kirkemusikalsk impuls har i andre halvdel av det 20. århundre utgått fra det reformerte klosteret i Taizé i Frankrike, hvor en ny form for flerstemmig forsamlingssang har oppstått.
Sentrale komponister
Forbildet for den kirkelige vokalpolyfoni har i over 400 år vært Giovanni Pierluigi da Palestrina. Med sine mange gjennomkomponerte messer og motetter i en balansert, overpersonlig stil ble han skoledannende. Innenfor den romersk-katolske kirke ble han fulgt av komponistene tilhørende den venetianske skole (Monteverdi, Gabrieli mfl.). Under barokken skapte Pergolesi og Vivaldi verker som fortsatt fremføres hyppig, mens wienerklassikerne Mozart, Haydn og romantikere som Dvorak, Bruckner og Rheinberger skrev messer og annen kirkemusikk i det store format. Det gregorianske melodirepertoaret har i utstrakt grad forsynt katolsk kirkemusikk med tematisk materiale.
Den lutherske kirkes bejaende standpunkt til kunstmusikk stimulerte komponister til å skape et rikt repertoar av såvel vokal som instrumental musikk. Av en lang rekke større og mindre mestere skal nevnes Heinrich Schütz, Dietrich Buxtehude og – fremfor alle – Johann Sebastian Bach. Etter Bach gikk kirkemusikken inn i en stagnasjonsperiode, men kirkelige oratorier og andre korverk ble komponert av blant andre Mendelssohn og Brahms. I det 20. århundre ga den tyske neoklassisismen sterke impulser til en fornyelse av kirkemusikken på grunnlag av eldre former, gjennom komponister som Ernst Pepping og Hugo Distler. I luthersk kirkemusikk er koralen et viktig og stadig tilbakevendende element, både som tematisk materiale og i form av innskudd i kantater, pasjoner og oratorier.
Også i anglikansk tradisjon står kirkemusikken sterkt, både den eldre vokalpolyfonien representert ved blant andre John Taverner, Thomas Tallis og William Byrd, barokken ved komponister som John Blow, Henry Purcell, og Georg Friedrich Händel, den viktorianske periode med John Stainer, Hubert Parry og Charles Villiers Stanford og nyere tid med Herbert Howells, John Tavener og John Rutter. Julesangene (carols) representerer et viktig folkelig innslag i anglikansk kirkemusikk. David Willcocks' arrangementer for den populære adventsgudstjenesten «Nine lessons and carols» har fått bred anvendelse, også i Norge. Der er imidlertid store kvalitetsforskjeller mellom kirkemusikken ved de kjente universitetskirkene og katedralene på den ene siden og i landsbykirkene på den andre.
I Norge var det tyske tradisjoner som lenge preget kirkemusikken. Helt inn i det 20. århundre var norsk kirkemusikk dominert av salmesang, messesang og orgel. Den første betydelige skaper av levedyktig orgel- og kirkemusikk var Ludvig Mathias Lindeman. Hans sønner og elever, heriblant Christian Cappelen, videreførte arven. I det 20. århundre ble de religiøse folketonene en viktig inspirasjonskilde for mange komponister. Norske folketoner fikk plass i Koralbok for den norske kirke (1926). Fra 1920-tallet ble Arild Sandvold den førende på orgelfeltet, mens kollegaen Ludvig Nielsen i Trondheim skapte nye kor- og orgelverk inspirert av norske middelaldermelodier knyttet til olavstradisjonen og Draumkvedet. Per Steenberg representerte en arkaiserende retning forankret i palestrinastilen og Thomas Laubs kirkemusikalske program. Dette programmet ble videreført og videreutviklet av foreningen Musica sacra. I etterkrigstiden mottok kirkemusikken sterke impulser fra moderne fransk og amerikansk musikk, og yngre komponister som Knut Nystedt og Egil Hovland brøt med den nasjonalromantiske tradisjonen. De tok utgangspunkt i neoklassisismen og utviklet etter hvert mer eksperimentelle og utfordrende uttrykk.
Hovland bidro også mye til den enkle liturgiske musikken med en rekke sangbare menighetsmelodier til høymesseliturgien av 1977 og nye salmer. Fra 1970-tallet brøt en melodiøs, anglikansk-inspirert stil inn med amatør- og menighetsvennlig kirkemusikk av Trond Kverno og Harald Gullichsen med flere. Den svært produktive komponisten Kjell Mørk Karlsen har i større grad holdt fast ved den neoklassiske og gregorianikkinspirerte stil. Norsk kirkemusikk ble også fornyet gjennom nye salmebøker og salmeboktillegg (1973, 1985, 1997 og 2013) med tilhørende koralbøker samt den omfattende samlingen Norsk kantoribok (1990–2005).
Instrumenter
I tillegg til orglet må også kirkeklokkene regnes som kirkelige musikkinstrument. Noen kirker har egne klokkespill. Håndklokkekor (handbell choirs) er populære i England og USA. Håndklokkene er stemte klokker slik at både melodi og harmoni kan fremføres. Tradisjonen med tårnmusikk (tysk: Turmmusik) er også kjent i Norge. På høytidsdager spilte messingblåsere fra kirketårnene. I mange tyske byer ble slik musikk organisert av byens «Stadtpfeifer». På høytidsdager er det fortsatt vanlig at orglet forsterkes av f.eks. en trompet, og ved bryllup og gravferd vil det som regel være instrumentale innslag til orgelakkompagnement. Korps og andre instrumentalensembler opptrer på gjestebasis i kirkene mange steder ved spesielle anledninger. I løpet av de siste tiårene er piano eller flygel blitt et fast inventar i norske kirker. Noen menigheter etablerer popband til å ledsage såkalt moderne lovsang, gospelsang med mer. Harmonium var lenge en vanlig orgelerstatning, men er praktisk talt ikke lenger å finne i kirkene. Synet på visse instrumenter som upassende i kirken må i dag regnes som antikvert.
Utdanning
Kirkemusikere utdannes i Norge ved Norges Musikkhøgskole (Oslo) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (Trondheim). Kirkemusikalsk tilleggsutdanning til musikere med annen bakgrunn tilbys ved de samme institusjonene samt ved Kirkelig utdanningssenter nord (Tromsø).
Litteratur
Laub, Thomas: Musik og kirke. Udgivet av Samfundet Dansk Kirkesang.Poul Kristensens Forlag 1997 [1920].
Holter, Stig Wernø: Kom, tilbe med fryd: Innføring i liturgikk og hymnologi. Solum forlag 2008.
Wilson-Dickson, Andrew: The Story of Christian Music. Fortress Press, Minneapolis 1996.
Westermeyer, Paul: Te Deum: The Church and Music. Fortress Press, Minneapolis 1998.