Aanonsen Fabrikker

Da Arent Martinius Aanonsen døde i 1913, overtok sønnene Sverre og Olaf Aanonsen. De satset på vekst med navnet A. Aanonsens Blik- og Metalvarefabrik, og oppføring av moderne fabrikk- og kontorlokaler i Lakkegata 21-23 som sto ferdig i 1916. Det gikk imidlertid langsomt gjennom krigsårene og 1920-årenes økonomiske uro. Tiden var også preget av arbeidskonflikter.

Sivilingeniør Odd Richter, som tilhørte Aanonsen-familien, ble ansatt i 1927. Han tok grep i fabrikken med rasjonalisering av produksjonen ved tidsstudier og produksjonsplanlegging, og bedre samarbeid med arbeiderne ved å være tidlig ute i industrien med opprettelse av en samarbeidskomité. Produksjonen ble konsentrert om blikkemballasje, tredoblet og lønnsom i løpet av 1930-årene.

Da Olaf Aanonsen døde i 1936 arvet Richter en del av bedriften, og da Sverre Aanonsen døde i 1944 ble Richter utnevnt til direktør av de øvrige arvingene, som var Aanonsens døtre og svigersønner. Sammen med Richter ledet de familiebedriften videre.

Den ekspanderte samtidig ved oppkjøp av Den Norske Knivfabrikk i Arendal og filfabrikken Forenede Filhuggere i Oslo. Disse ble samlet som Aanonsen Kniv- og Filfabrikk først på Notodden, så på Kongsberg.

I 1950 endret firmaet navn til Aanonsen Fabrikker. Produktspekteret ble under Richters ledelse utvidet voldsomt utover den gamle kjernen i blikkemballasje. En ny kjøkkenvekt ble lansert under krigen, og produsert i 60 000 eksemplarer pr. år allerede i 1948. Suksessen ble gjentatt med en badevekt, som ble en klassiker som kom i mange modeller. I tillegg kom metallprodukter for kjøkken fra enkle redskaper til kjøkkenvasker.

Den viktigste nysatsingen kom innen kjøle- og fryseteknologi. Allerede før 1940 hadde fabrikken levert tørrisbaserte anlegg for iskremproduksjon, og etter krigen fortsatte leveranser av kompressorbaserte kjøleanlegg til samme industri. Samtidig ble det inngått lisensavtale med Kelvinator og Electrolux om produksjon av kjøleskap for privathusholdninger og kjøle- og frysedisker for butikker. Etterkrigstidens gjennombrudd for kjøle- og fryseteknologi og byggeboom med behov for utstyr til bad og kjøkken sikret en økning i omsetningen fra under 2 millioner kroner til over 25 millioner kroner kroner fra 1945 til 1960.

Den store ekspansjonen både krevde og gjorde det mulig å bygge en ny og moderne fabrikk på Løren på over 10 000 kvadratmeter. Den åpnet i 1956 og ble stadig utvidet. Her ble særlig kjøle- og fryse-produktene utviklet og produsert, samt kjøkkenvasker.

Øvrige produkter, som kjøkkenredskaper og badevekter, ble flyttet til fabrikken i Lakkegata. Dette var mulig fordi blikkvareproduksjonen ble solgt til den dominerende konkurrenten i Moss, Noblikk. Samtidig ble Lakkegata-fabrikken skilt ut som datterselskapet Aanonsen Jernvarefabrikk i 1963.

På dette tidspunktet hadde Odd Richter gått bort, og hans arvinger solgt seg ut. Sverre Aanonsens svigersønn siv. ing. Haakon Søraas ledet familieselskapene videre. Hans viktigste strategi var å søke samarbeid med naboen på Løren, Emaljeverket. De to naboene hadde dels overlappende og dels utfyllende produksjon mot det samme markedet. Tanken om samarbeid lå nær, ikke minst fordi den første boomen var over, og konkurransen fra europeiske leverandører hardnet til.

I 1965 ble Aanonsen Fabrikker på Løren kjøpt av Emaljeverket. Rasjonalisering i produksjon førte til at produkter og produksjonslinjer ble flyttet fra Løren til andre produksjonssteder i Emaljeverket. Først og fremst til Thermolux-fabrikken i Skien, som Emaljeverket også eide. Allerede i 1968 ble 33 arbeidere og flere funksjonærer i Aanonsen sagt opp da produksjon av frysedisker ble samlet i Skien.

Den gjenværende Aanonsen Jernvarefabrikk flyttet inn i den ledige fabrikken på Løren, som fortsatt var eid av familien. Eiendommen i Lakkegata ble solgt, og inntekten re-investert i påbygg av administrasjonsblokken på Løren med tre etasjer, slik den fortsatt fremstår i et eller kraftig ombygd nabolag.

Den gjenværende produksjonen var langt mindre enn den solgte kjøle- og fryse-produksjonen, både i omsetning i og plassbehov. Nye planer ble lagt for selskapet i løpet av 1970-tallet. De største enkeltproduktene – person- og kjøkkenvekter – ble antatt å være utsatt for økende konkurranse, og ble solgt til en irsk vektfabrikk rundt 1980.

For å få opp et annet volum ble det satset stort på baderomsmøbler. Utvikling og design foregikk på Løren, mens produksjonen skjedde i samarbeid med ulike underleverandører, og dels i en egen fabrikk i Nannestad, tidligere Sanro. Satsingen førte Aanonsen Bad opp blant de ledende norske merkene for baderomsmøbler på 1980-tallet.

Kjøkkenredskaper og andre småprodukter ble vurdert som lønnsomme som varemerker, men ikke som norskproduserte industriprodukter. Her ble det i stedet satset på produktutvikling og markedsføring. Dette er et interessant tidlig tilfelle av en omstilling som mange norske produsenter av forbruksvarer og merkevarer skulle gjennomgå i årene som fulgte. Det samme kan sies om det familieeide selskapet, som solgte seg ut av produksjon og samlet seg om eiendomsforvaltning.

Produksjonsdelen ble videreført i Aanonsen Industrier fra 1984, med nye eiere. Dette selskapet videreførte baderomsproduksjonen og utvidet mot varmtvannsberedere gjennom flere oppkjøp i Bergen, Kongsberg og Årnes, der denne produksjonen ble samlet.

Satsingen fra eierne på dette tidspunktet, Andenæs Industrier, var dristig og kanskje typisk for tiden, og endte også typisk etter bankkrisene i 1987. VVS-virksomheten ble lagt ned i 1988, med 60 tapte arbeidsplasser. Baderomsmøbelfabrikken i Nannestad, tidligere Sanro, gikk til konkurrenten Sigdal i Eggedal samme år. 40 ansatte ble sagt opp eller fikk tilbud om å flytte med.