Emaljeverket

Emaljeverket ble startet i 1933 av Gregers Kure (1906–1973) med produksjonslokaler i en bakgård på Schous Plass, Oslo. I 1936 flyttet bedriften inn i et nybygg på Hasle, bare noen steinkast fra den store fabrikken som faren Per Kure drev under sitt eget navn i tett samarbeid med svenske ASEA.

Før andre verdenskrig produserte firmaet særlig emaljeringsarbeider av halvfabrikata, for komfyrindustrien spesielt. Etter krigen ble produktspekteret utvidet og rettet særlig mot det blomstrende boligbyggermarkedet. Alt av utstyr til bad og kjøkken skulle bli Emaljeverkets varemerke. Badekar, utslagsvasker og rustfrie oppvaskkummer var noen av de større produktene. Emaljeverket gikk også tidlig inn i design og produksjon av kjøkkeninnredninger, først gjennom datterselskapet A/S Moderne Kjøkken, i samarbeid med naboen på Hasle, Trestandard. Det litt for generelle merkenavnet «Moderne Kjøkken», som ble kopiert av mange, ble erstattet av merket Nordia i 1957.

I 1950 ble Evalet-vaskemaskinen lansert, et produkt som fikk stor suksess i Norge og Sverige. I slutten av tiåret var det blitt solgt 100 000 Evalet-vaskemaskiner i Norge. Det ble også startet produksjon av blant annet kjøleskap.

Modulkjøkken med integrerte hvitevarer og oppvaskkum ble også et produkt mange kom til å forbinde med Evalet. En ny fabrikk på Rolvsrud i Lørenskog som sto ferdig november 196 ble presentert som et av datidens mest moderne, mekaniserte og rasjonelle industrianleggene og var en utvidelse av satsingen på kjøkkeninnredninger under Evalet-merket. Den nye modulbaserte kjøkkenserien ble markedsført fra 1962 som Evalet, i konkurranse med særlig Nordia. Kjøkkenserien var utført etter standardiserte mål og tilpasset rasjonell produksjon i den nye fabrikken.

I 1965 kjøpte Emaljeverket både Coop-fabrikken Termolux i Skien som blant annet produserte vaskemaskiner, og nabofabrikken på Løren, Aanonsen Fabrikker. Aanonsen var store på fryseteknologi til butikker, men også husholdningsprodukter som badevekter, brødbokser og en rekke redskaper som passet Emaljeverkets profil. Konsernet hadde med det nær 1000 ansatte.

Fusjonen skjedde ved at Emaljeverket overtok alle aksjene i Aanonsen, pålydende 1 million kroner. Aksjonærene i Aanonsen fikk betalt i aksjer i det nye Emaljeverket AS pålydende 1,6 millioner kroner av en total aksjekapital på 8 millioner kroner.

Målet med fusjonen var å samarbeide på det ekspanderende utenlandsmarkedet, og rasjonalisere produksjonen gjennom arbeidsdeling og spesialisering søsterselskapene imellom. Det var betydelig overlapp i produkter både kjøleskap, hjemmefrysere og andre elektriske husholdningsapparater.

I 1970 søkte Emaljeverket samarbeid med Standard Telefon og Kabelfabrik (STK). Blant kabeltromler og telefonanlegg hadde STK også funnet plass til produksjon av hjemmefrysere og kjøleskap. Dermed var det et visst overlapp mellom de to, som kunne gi Emaljeverket større industrielle muskler og en styrking av denne delen av konsernets område, som i norsk sammenheng ikke var spesielt stor.

STK skal ha lovet å bygge ut fabrikken i Skien og en større satsing på eksportmarkedet med kjøle- og fryseprodukter i front. Et flertall i Emaljeverkets styre gikk inn for planen. Kun Gregers Kure var motstander. Siden STK var eid av amerikanske ITT, måtte det gis konsesjon. Det kunne vært enkelt hadde det ikke vært for at Industridepartementet fikk et norsk industrielt alternativ:

Et konsortium frontet av Nordia AS på Jevnaker, som Emaljeverket hadde vært med å starte i 1946, hadde Storebrand, Porsgrunds Porselænsfabrik og hvitevareprodusenten KPS i Sarpsborg på laget. De foreslo en annen vei for Emaljeverket: satsing på å bli en innredningsgigant, og sjalte ut hele den elektrotekniske produksjonen. Integrerte kjøkken med hvitevarer fra en og samme produsent var passe, mente de. Det ville være bedre å satse på større spesialiserte enheter for hver av dem, henholdsvis kjøkken- og butikkinredning ved det nye selskapet fusjonert av NORdia og EMAljeverket, under navnet Norema, og elektroteknisk produksjon solgt ut til KPS, som dermed også ville stå sterkere på sitt spesialfelt.

I valget mellom et utenlandsk alternativ med vage løfter og et konkret initiativ fra norske industrier og eiere, valgte Industridepartementet å avslå søknaden fra STK om å kjøpe Emaljeverket. Norema ble et faktum så fort Emaljeverket hadde skiftet ut styret med et som stemte for fusjonen.

1. januar 1970 var Emaljeverket blitt et datterselskap av Norema. Det kjente Evalet-kjøkkenet besto til 1972, da full integrasjon av Emaljefabrikken og Nordia til Norema ble gjennomført. Da ble også Norema lansert som felles merkenavn.

En omfattende rasjonalisering i den fusjonerte bedriften medførte samling av trevareproduksjon i Nordias anlegg på Jevnaker, og en ombygging av Emaljeverket på Lørenskog til å overta hele restproduksjonen fra Hasle. Fabrikken i Oslo ble lagt ned og anlegget solgt. Arbeidsstokken på Lørenskog økte til 330.

Etter fusjonen mellom Nordia og Emaljefabrikken til NOREMA, kom Jevnaker til å bli det nye hovedstedet for produksjon. Rolvsrud-anlegget holdt likevel tritt helt til konsernet ble hardt rammet av den økonomiske krisen i slutten av 1980-årene. I 1988 ble all virksomhet samlet på Jevnaker og Rolvsrud-fabrikken ble nedlagt.

Noremas fabrikk på Jevnaker ble lagt ned i 2009, mens dagens hovedkontor for Norema igjen ligger i Lørenskog. Herfra administreres salg og markedsføring av produkter som i dag produseres i utlandet.

Emaljeverket i Ekebergveien 48, Enebakk, var en del av Emaljeverket i Oslo. Her ble det blant annet produsert utslagsvasker. I 1975 ble avdelingen i Enebakk nedlagt.

• Norema

• NN (1959). Emaljeverket A/S : 1934–1959 , Emaljeverket