Akershus landsfengsel

På 1400- og 1500-tallet var det ikke vanlig å fengsle folk. Kun adelsmenn og statsfiender risikerte å havne i fengsel. Dette for at kongen skulle ha dem under kontroll.

Fengslet på Akershus var opprinnelig for den militære garnisonens egne folk.

Kong Christian IVs ombygningsarbeider på Akersneset, foregikk kontinuerlig til kongen døde i 1648. Blant annet ble de to fangetårnene, Knutstårnet og Fuglesangen, revet. Under stattholder Christoffer Urne (1629–1642), ble fanger fra disse tårnene overført til fire nye kjellerrom under slottets sydfløy. Her var det gamle kruttlageret, senere slottskirken. Det ble i tillegg innredet celler under kanselliet og i det nordligste av forsvarstårnene. I 1644 omtales et nytt fangehus på Hovedtangen.

Fra midten av 1600-tallet begynte den regulære fengselsdriften. Kong Frederik III påla i 1652 sin stattholder i Norge, Gregers Krabbe, at alle som ble grepet for drap eller tyveri, skulle arbeide i jern på Akershus. Det ble bygget egne arrestlokaler for de innsatte. Mange sonet også på marineverftet Bremerholm ved København.

På slutten av 1600-tallet startet stattholder Frederik Gabel en «klapjakt på røvere og fordæktige personer». 44 ble arrestert og fengslet på Akershus. I alt var det da 128 innsatte. Blant disse var flere kvinner. De innsatte ble brukt i vedlikeholdsarbeid på festningen. De kunne kommanderes til å gjøre all slags arbeid på festningsområdet. Å være på slaveriet ble et uttrykk for det å sitte på Akershus. Slik fikk fengselet det navnet det skulle beholde i nærmere 200 år, Slaveriet på Akershus.

Utover på 1700-tallet var det likevel fortsatt andre former for straff enn fengselsstraff, som dominerte innenfor norsk strafferett. Dødsstraff var vanlig, til og med for noen former for tyveri. Lovbrytere ble også i stor grad dømt til legemsstraff som offentlig pisking, brennemerking og andre pinsler.

Med 1700-tallets opplysningstid endret dette seg imidlertid gradvis. Dødsstraff og legemsstraff ble etterhvert ansett som umenneskelig og uhensiktsmessig. Lovbrytere som ble dømt til frihetsstraff, kunne allerede fra 1730-årene, slippe legemsstraff og bli dømt til frihetsstraff og satt i arbeid på festningene, i slavearbeid.

Ved tyverianordningen i 1789 ble legemsstraff avskaffet for tyverier og flere andre vinningsforbrytelser.

I 1801 var det 41 fanger på Slaveriet på Akershus.

Da Slaveriet ble etablert som Akershus straffeanstalt i 1820, var antall innsatte 150. Fangene sov sammen i to store saler. Disse fungerte også som oppholdsrom, der alle måltider ble tilberedt og spist.

Særlig Akershus festning ble brukt som slaveri og hadde etter hvert plass til omkring 300 innsatte.

Økningen i sosiale problemer i hovedstaden, var imidlertid årsak til at antall innsatte i 1840 hadde steget til 500. Fengselet ble for lite, og de innsatte måtte bo i bygninger som ikke var beregnet for soning. For å få plass til alle, måtte flere av bygningene på indre festning bygges om til fengselsformål. Kronprinsens kruttårn var allerede fra 1830 tatt i bruk som fengsel, og i 1853 ble det påbygget én etasje med celler. I 1. etasje ble det innredet tre nye celler omkring 1890.

De gamle kornmagasinene langs Festningsgaten, måtte også tilrettelegges som fengsel. Området rundt disse bygningene ble inngjerdet av et høyt gitter, og det ble plassert vaktposter ved portene.

I 1867 fikk festningen også sin en egen fengselskirke, tegnet av arkitektene Sjørettsfondet utgir skriftserien Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno. Fengselet overtok til slutt hele det som så langt hadde vært Kronprinsens bastion.

Så lenge det var dødsstraff i Norge, fram til 1902, hadde Akershus festning sin egen skarpretter.

De to mest kjente fangene på Akershus var Ole Høiland og Gjest Baardsen. Den første fange vi kjenner til på Akershus, var ridder Guttorm Gaste. Han rømte i 1375.

Ved fengselsloven av 1900 ble Akershus straffeanstalt landsfengsel.

• fengsel
• fengselsstraffens historie
• Kriminalomsorgen