Aleksandr Dugin

Dugin har brukt begreper som nasjonal-bolsjevisme, ny-eurasianisme og ‘den fjerde politiske teori’ om sine politiske ideer. Sentralt står avvisningen av det liberale demokratiet. Selv om Dugins egne ideer står nærmest tradisjonalismen, fascismen og det europeiske Nye Høyre, hevder han at hans egne ‘fjerde politiske teori’ er noe nytt etter at liberalismen, fascismen og kommunismen har utspilt sine roller. Dugin ønsker en ‘konservativ revolusjon’ der staten styrkes på bekostning av de individuelle rettighetene. Han ser et potensial i samarbeid mellom anti-liberale strømninger med andre utgangspunkter enn hans eget, blant dem anti-globalister, islamister og ytterliggående naturvernere.

Dugin anser Vesten for å være ‘kultur-rasistisk’ ettersom den, slik han ser det, søker å påtvinge verden sine egne verdier med henvisning til at de er universelle. Dugin avviser ideen om universelle verdier, og vektlegger at kulturer og sivilisasjoner er forskjellige. Som en følge av dette er han tilhenger av en multipolar maktbalanse i stedet for en unipolar USA-dominert verdensorden.

Presidentene Jeltsin, Medvedev og Putin har tatt utgangspunkt i Russlands geografiske beliggenhet både i Europa og Asia i utformingen av den praktiske utenrikspolitikken. Dugin argumenterer for at Russlands eurasiatiske posisjon også har en kulturell komponent, og at staten bør vektlegge de ‘asiatiske trekkene’ ved den russiske kulturen. Russlands geopolitiske rolle er å være en eurasiatisk makt og samle forhenværende sovjetrepublikker og andre tilgrensende land i et nytt imperium. Aleksandr Dugin er en frontfigur for ny-eurasianismen, som er mer politisk enn de tidligere, mer kulturelt orienterte forløperne.

Tidlig på 1980-tallet sluttet Dugin seg til et eldre litterært dissidentmiljø med tradisjonalistisk profil, inspirert av René Guénon og Julius Evola. I 1987 gikk han inn i den nasjonalistiske organisasjonen Pamjat, som kombinerte forsvar av «Russland opprinnelige kultur» med motstand mot de oppløsningstendensene de så i reformene under perestrojka.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, engasjerte Dugin seg mer direkte politisk sammen med ultra-nasjonale høyreledere, som forfatterne Aleksandr Prokhanov og Eduard Limonov. Mellom 1993 og 1998 var Dugin en ledende ideolog i Det nasjonale bolsjevikpartiet. I 2002 og 2003 var han leder for det politiske rådet i Det eurasiatiske parti.

På 1990-tallet samarbeidet han også med ledere i kommunistpartiet, KPRF, et parti som inntar sterkt konservative standpunkter i kultur- og livsstilspørsmål. Etter at Vladimir Putin ble valgt til president i 2000, har Dugin sluttet opp om det politiske regimet til tross for at han ofte inntar standpunkter som avviker fra offisiell politikk og kritiserer regimet for å mangle en utmeislet ideologi. Han hevder imidlertid at Vladimir Putins politiske utvikling er positiv.

I 2008 ble Dugin utnevnt til professor ved Statsuniversitet i Moskva (Lomonosov-universitetet), der han ledet Senteret for konservativ forskning og foreleste i sosiologi og internasjonal politikk. Han ble avsatt fra Lomonosov-universitetet etter å ha kommet med voldelige utsagn i forbindelse med Ukrainakrisen.

• Russland
• Russlands samtidshistorie