Alina Bronsky

Flere av Bronskys bøker forteller om overgangen fra pubertet til voksenlivet, og kan karakteriseres som «coming-of-age»-romaner eller adolescensromaner.

Hovedpersonen i debutromanen, Scherbenpark (2008), er ei søtten år gammel jente, Sascha, som vokser opp i den såkalte russergettoen i Frankfurt. Hun planlegger å drepe stefaren, som sitter i fengsel etter at han drepte moren hennes og hennes kjæreste. Selv om hun er intellektuell ressurssterk, er hun traumatisert etter å ha mistet moren, reagerer med aggressivitet og vegrer seg mot å knytte nære bånd til andre mennesker. Da stefaren tar sitt eget liv, bryter hun sammen og demolerer vinduene i blokka hun bor – derav romanens tittel: Det tyske ordet 'Schreben' betyr (glass)biter. Sammenbruddet blir samtidig en mulighet for Sascha å starte på nytt.

Debutromanen ble en stor suksess. Den ble filmatisert i 2013 (regi: Bettina Blümner), og den har blitt adaptert for teater en rekke ganger. Boka er også hyppig brukt i tysk skole.

I Nenn mich einfach Superheld (2013, 'Kall meg bare superhelt') forteller Bronsky en dramatisk historie om Marek, som er søtten år da livet blir endret for alltid: Den populære og pene gutten blir angrepet av en rottweiler, og ansiktet hans blir maltraktert. Han deltar i ei selvhjelpsgruppe sammen med andre som også har fått livet snudd på hodet etter dramatiske ulykker. Sammen med andre og med svart humor lykkes det Marek å gå videre i livet, også inn i voksenlivet.

Også hovedpersonen i Schallplattensommer (2022, ) er søtten år: Maserati bor på landet – i provinsen – i Brandenburg og må hjelpe til i bestemorens gjestgiveri. Romanen, som har en episodisk struktur, gir innblikk både i familiehistorien og familiens hemmeligheter og i hvordan Maserati langsomt vokser inn i voksenrollen.

Bronskys andre roman, Die schärfsten Gerichte der tatarischen Küche (2010), ble en salgssuksess. I sentrum står skjebnen til Rosalinda Kalganowa, en russisk bestemor, som sammen med datteren og to barnebarn flytter til Tyskland etter oppløsningen av Sovjetunionen. Den episodiske romanen gir innblikk i livet til kvinnene, både før og etter emigrasjonen, og hvordan de forsøker å finne sin egen vei.

Handlingen i Baba Dunjas letzte Liebe (2015) er lagt til Tsjernobyl-regionen. Mens området rundt reaktorruinen er forlatt, vegrer den gamle kvinnen Baba Dunja seg mot å forlate stedet. Hun nekter for å gi etter for press, men bestemmer seg for å bli værende og leve den tida hun har igjen slik hun ønsker det. Romanen stod på langlista til Den tyske bokprisen.

Også i Der Zopf meiner Großmutter (2019) spiller en russisk bestemor en sentral rolle. Lille Max får utreisetillatelse fra Sovjetunionen sammen med besteforeldrene sine. Når de kommer til Tyskland, utvikler bestemoren Margo seg mer og mer til en hustyrann. Som de andre bestemødrene i Bronskys romaner, er hun en sterk kvinne som går mot strømmen. Dette utfordrer både de nærmeste og omgivelsene, men samtidig framstår disse kvinnene, som forsvarer sine valg med alle våpen de har tilgjengelig, som modige og kamplystne kvinner.

I Pi mal Daumen (2024) kombinerer Bronsky en coming-of-age-historie med en sterk bestemorskikkelse. Oscar, som stammer fra en gammel tysk adelsfamilie, er en matematisk begavelse allerede som barn og får spesialtillatelse til å begynne tidlig på universitet. Ved siden av ham i auditoriet sitter Moni, gammel nok til å være bestemoren hans, oppvokst i et arbeidermiljø. De to utvikler et helt spesielt vennskap, hvor Moni gir Oscar den empatien han i liten grad har opplevd tidligere og hvor Oscar hjelper Moni med matematikken. De to hovedpersonene, som begge har store utfordringer med å mestre livet, vokser i møtet med hverandre. Begge tar de selvstendige og spesielle livsvalg, og begge investerer mye i å følge den drømmen de har med livet sitt: Å forstå matematikkens innerste hemmeligheter. Og begge opplever hvordan livet kommer i veien for å følge drømmen.

Bronsky har også skrevet to bøker spesifikt for unge lesere: Spiegelkind (2012) og Spiegelriss (2013). Sammen med illustratøren Kitty Kahane lagde hun bildeboka Mamas Liebling (2013).

Sammen med Denise Wilk skrev hun i 2016 boka Die Abschaffung der Mutter, hvor de to forfatterne argumenterer for at det bør være mer akseptert at mødre i større grad enn nå bør kunne få aksept for å tilbringe mer tid sammen med barna. Bronsky og Wilk ble av mange kritisert for å forfekte et reaksjonært kvinnesyn.