Anne Brontë

Anne mista mora alt som eittåring og fekk i staden eit nært tilhøve til tanta som oppdrog henne. Ho og søstera Emily vaks opp nesten som tvillingar, med eit par års aldersforskjell. Det vart ganske lite skulegang på søstrene, berre nokre få år på kostskular, medan det aller meste av utdanninga blei gitt heime med faren som lærar. Familien hadde god tilgang på bøker og las både gamle klassikarar og nye tidsskrift, og den store leselysta utvikla seg vidare til skrivelyst hos alle borna.

Etter å ha gått to år på skulen Roe Head medan søstera Charlotte underviste der, måtte Anne livnære seg sjølv, og det betydde å bli guvernante. Ingen av søstrene treivst med dette, men Anne klarte å tilpasse seg og vart etterkvart høgt elska av borna ho hadde ansvar for. Ho arbeidde i to ulike familiar frå ho var nitten til ho var tjueseks. Men vanskane ho opplevde i den første familien, var så store at romanen Agnes Grey handlar om denne erfaringa.

Ingen veit lenger kva som var reelt, og kva som var draum, men det verkar som Anne skreiv kjærleiksdikt som var retta mot den unge William Weightman medan han arbeidde som kapellan hos faren. Diverre døydde William alt i 1842, og Anne skreiv eit sørge-dikt om «the lovely one».

Alle søstrene skapte seg litterære fantasiunivers som barn. Anne og Emily hadde si eiga fiktive verd som heitte Gondal, som dei lagde mange fortellingar om.

Som vaksne gav dei tre søstrene først ut ei diktsamling saman, der dei bidrog med omlag tjue dikt kvar. Anne gav i tillegg ut nokre av dikta sine i ulike tidsskrift. Diktsamlinga var absolutt ingen salssuksess, men det vart derimot nokre av romanane som følgde.

I 1847 kom alle søstrene med kvar si bok. Agnes Grey, Anne sin roman, vart godt mottatt av lesarar og kritikarar, sjølv om han kom litt i skuggen av Emily sin Wuthering Heights, sidan desse to vart selt saman i ei trebinds-utgåve. Men alt året etter var Anne klar med den neste, The Tenant of Wildfell Hall («leigebuaren på Wildfell Hall»). Denne vart ein braksuksess og fort utseld frå forlaget.

Det kan hende at boka selde godt på grunn av den uvanlege tematikken og handlinga: alkoholisme og ekteskapsproblem. Dette var langt ifrå glansbildet av den viktorianske familien, og Anne Brontë måtte også tåle innvendingar mot den mørke realismen i boka. Nokre meinte forfattaren var grov og brutal. Men ho forsvarte seg i forordet til andre utgåve same år:

«Eg ønska å fortelle sanninga .... og det krev mot å dykke etter den .... gjennom gjørme og vatn. ... når vi møter laster og vonde menneske meiner eg framleis det er betre å vise dei som dei verkeleg er ... Å lesar! hadde der berre vore mindre av all denne forfina tildekkinga av fakta ...»

Anne hadde ei sterk forfattarstemme og ein klar ambisjon. Ho skreiv ikkje berre for å underhalde, men insisterte på at ho ville skrive sanninga, same kor usmakeleg det var for nokre lesarar.

Ein av kritikarane hennar var diverre søstera Charlotte, som seinare gav uttrykk for at Anne var ein altfor mild og uerfaren person til å vite noko om slike fæle ting, og at boka var eit «mistak». Då forlaget i 1850 ønskte å gje ut endå ein nytt opplag etter at dei første var rivne vekk, sa Charlotte nei. Ho ville tydelegvis ikkje at The Tenant of Wildfell Hall skulle leve vidare som ein del av Brontë-arven.

Sidan dei levde tilsynelatande like liv og skreiv og publiserte på same tid, er det lett å oversjå at dei tre søstrene var ganske ulike. Sannsynlegvis var dei ulike av temperament, men i alle fall skreiv dei ulike bøker, dei hadde ulik litterær stil og dels også ulik tematikk. Anne er den mest realistiske av dei. Det hender ho blir samanlikna med Jane Austen, både av denne grunnen og fordi dei begge skreiv utleverande om eige samfunn, og begge heldt seg langt unna romansar og gotiske fortellingar.

Både Emily og Charlotte hadde meir av dei romantiske draga i bøkene sine.

Dei tre Brontë-søstrene gav aldri ut noko i eigne namn, og pseudonyma dei valde, var oppfatta som klart mannlege. Acton Bell verkar å vere inspirert av kapellanen Arthur Bell Nicholls, som arbeidde for faren deira i desse åra. Han gifta seg fleire år seinare med Charlotte.

Søstrene gav uttrykk for at dei mannlege maskene skulle verne dei frå negative haldningar til kvinnelege forfattarar og kanskje sikre dei fleire lesarar og meir seriøs handsaming av kritikarar. Nokre år seinare valde Mary Ann Evans same strategi, og ho er framleis berre kjent som George Eliot.

Anne Brontë svarar på spekulasjonane om forfattaren sitt kjønn slik:

«Om ei bok er god, er ho det same kva kjønn forfattaren har. Alle romanar er, eller burde vere, skrivne for både mannlege og kvinnelege lesarar, og eg skjønar ikkje i det heile korleis ein mann skal kunne tillate seg å skrive noko som er nedverdigande for kvinner, eller kvifor ei kvinne blir fordømt for å skrive noko som blir sett på som passande og bra for ein mann.»

The Tenant of Wildfell Hall blir sett på som ein tidleg feministisk roman. Boka kom nokre få år før norske Camilla Collett skreiv Amtmandens Døttre i 1854–1855, som også handla om kvinnekår i det borgarlege ekteskapet. I Sverige skreiv Fredrika Bremer om kvinnene sin rett til utdanning i romanen Hertha frå 1856, og i Danmark handla Mathilde Fibiger sin roman Clara Raphael frå 1851 om ei guvernante som blir opptatt av kampen for kvinnefrigjering.

Anne er den av Brontë-søstrene som ser ut til å ha blitt minst lest i Norge. Det finns berre ei einaste omsetting til norsk, og ho er av ny dato. Kvinnen på Wildfell Hall er omsett av Peter Fjågesund og utgitt av Bokvennen i 2016. Kanskje er det eit teikn på ny interesse for forfattarskapen.

Det har ikkje vore laga spelefilmar av Anne Brontë sine romanar, og Agnes Grey er heller ikkje blitt tolka i fjernsynsversjon. Men The Tenant of Wildfell Hall har kome som to forskjellege miniseriar. Den første var sendt i fire episodar vinteren 1968–1969, laga av Peter Sasdy og med manuskript av Cristopher Fry. Tre tiår seinare kom 1996-adaptasjonen, laga av Mike Barker og med manus av David Nokes. Denne versjonen har gode rolletolkingar ved Toby Stephens og Tara Fitzgerald. Toby Stephens har spelt den mannlege hovudrolla både i The Tenant of Wildfell Hall (1996) og i Jane Eyre (2006).

Av fleire grunnar har Anne Brontë sin forfattarskap blitt mindre brukt og mindre feira enn dei to søstrene hennar, trass i at bøkene hennar er minst like gode som deira. I 2020 var det 200 år sidan ho vart fødd, og lesarar og sjåarar kan berre ønske seg nye utgjevingar og filmar etter denne milepålen.

• Poems by Currer, Ellis and Acton Bell, 1846
• Agnes Grey, 1847
• The Tenant of Wildfell Hall, 1848

• Storbritannias litteratur
• Brontë-søstrene
• Charlotte Brontë
• Emily Brontë

• Nettside om Anne Brontë (Penn University)
• Agnes Grey i fulltekst (Penn University)
• The Tenant of Wildfell Hall i fulltekst (Bibliomania)

• Barnard, Robert, A Brontë Encyclopedia, Blackwell, 2007.
• Bellamy, Joan, 'The Tenant of Wildfell Hall: What Anne Brontë Knew and What Modern Readers Don't', The Brontës, ed. H. Bloom, New York: Bloom's Modern Critical Views, 2009, 157-159.
• Bullock, Meghan, 'Abuse, Silence and Solitude in Anne Brontë's The Tenant of Wildfell Hall', The Brontës, ed. H. Bloom, New York: Bloom's Modern Critical Views, 2009, 91-99.
• Hoeveler, D.L. & D.D. Morse (red.), A Companion to the Brontës, Blackwell, 2016.
• Holland, Nick, Crave the Rose: Anne Brontë at 200, Valley Press, 2020.
• Gerin, Winifred, Anne Brontë, London 1959/1976.
• Shaw, Marion, 'Anne Brontë: A Quiet Feminist', i Brontë Studies, 1 november 2013, Vol. 38(4), 330-338.