Antoine Watteau

Antoine Watteau var en fransk maler. Han var grunnleggeren av det franske rokokkomaleri og en av de viktigste skikkelser ved overgangen fra barokk til rokokko.

Omkring 1704–1705 kom han i lære hos Claude Gillot og fikk beskjeftige seg med dekorative arbeider. Ca. 1708 begynte han hos Claude Audran og studerte særskilt Rubens. I 1709 forlot han Paris og drog til sin hjemby Valenciennes, der han malte flere skildringer av soldat- og folkeliv og gjorde stor lykke.

I 1716 traff han mesenen Pierre Crozat, noe som ble av stor betydning for ham. I hans samling stiftet han bekjentskap med malerkunstens største mestere. Han ble opptatt i det franske akademi i 1717 som peintre des fêtes galantes (de galante festers maler) på Innskipningen til Kythera, kanskje hans mest berømte maleri. Hans motivkrets i denne tiden er unge menn og kvinner i elegante drakter, gjerne svermende i idyllisk landskap. Men Watteau arbeidet også med en annen motivkrets, knyttet til teaterlivet, for eksempel Harlekins og Columbines flørt (Wallace Collection, London) og Gilles (Louvre).

I takknemlighet mot kunsthandleren Gersaint, som hjalp ham under en sykdomsperiode, malte han det kjente bilde Gersaints skilt, en skildring av en monden kunstsalong (Berlin; bildet er senere skåret i to). Man kjenner til én, nå forsvunnet, religiøs fremstilling av Watteau, Kristus på korset. Hans portretter viser ham som en alvorlig og inntrengende menneskeskildrer.

Men det er som skaperen av fête-galante-motivet Watteau er mest berømt. Koloristisk har Rubens, Tizian og Veronese vært hans læremestere; koloritten beherskes av bruntoner med rikt og variert spill i lokalfargene. Den transparente karakter øker også kolorittens sensuelle preg. I hans skildringer av den landlige idyll spiller landskapet en stor rolle, og sammensmeltingen av personer og landskap må sees som en videre utvikling av barokkens pastoralemotiv, men helt preget av Watteaus ånd og grasiøse tone. I hans skildring av teaterlivets typer ligger også en dyp forståelse for andre sider av livet, preget av et alvor og en melankoli som kanskje hadde større samklang med hans natur enn festskildringene.

Watteau var en av Frankrikes største kolorister og en av 1700-tallets fremste tegnere. Hans rike produksjon i svart-hvitt og rødkritt er også en gullgruve for draktforskningen; og gjennom sine stukne serier av draperistudier har han bidratt til moteutviklingen (Watteau-folder).

Watteaus venn Jean de Jullienne utgav fire bind kobberstukne gjengivelser av hans verker (1739), likeledes en biografi over ham (1726), noe også grev Anne-Claude Philippe de Caylus gjorde (1748). Fra Jacques Louis Davids tid av ble Watteaus kunst fullstendig underkjent, og ble først rehabilitert i brødrene Goncourts L'Art du 18e Siècle (bind 1, 1865).