Aurland kirke

Som alle viktige steder i Sogn ligger Aurlandsvangen ved fjorden som var allfarveien i førindustriell tid. Den majestetiske kirken lå helt nede i strandkanten til det nye kommunehuset ble bygget og brøt forbindelsen med vannet. Nærheten til vannet var også nyttig da kirken ble bygget. Klebersteinen er hentet langveisfra, trolig fra Arnafjord, som er sju mils seilas unna. Aurlandsvangens sentrale plassering har også sammenheng med at den gamle hovedveien over land fra Bergen til Østlandet går forbi.

Den første kirken i bygda ble reist på Rygg, som er et platå like ovenfor Vangen. Rygg var sognekirke og hadde status som en av hovedkirkene i Sogn. I følge Bergen kalvskinn, en oversikt over bispedømmets inntekter fra midten av 1300-tallet, hadde Rygg de største tiendeinntektene i Sogn. Vangen omtales derimot hverken som sogn eller mottaker av tiendeinntekter. Vangskirkens størrelse og sentrale beliggenhet i bygda tyder imidlertid på at den har overtatt som hovedkirke. Forklaringen må være at da Vangskirken ble bygget, må sognet ha beholdt navnet Rygg, men skiftet hovedkirke. Kirken på Rygg ble stående til slutten av 1500-tallet, og må ha fungert som annekskirke og gravplass for bygda. Vangskirken fikk ikke egen kirkegård før på 1800-tallet.

I følge lokal overlevering ble det under kirkerestaureringen i 1860–1861 funnet et skinnbrev i alteret som fortalte at grunnsteinen ble lagt 2. mai 1202. Brevet er dessverre gått tapt, men årstallet er sannsynlig i forhold til en stilistisk vurdering av korportalen. Den har sin nærmeste parallell i sørportalen i Dale kirke i Luster. Med byggestart i 1202 kan korportalen ha blitt hugget så tidlig som rundt 1220- eller 1230-årene. C14-dateringer av rester av takverket bestemmer ferdigstillelsen av koret til perioden 1175–1270. To daterte prøver fra skipets tak er sannsynligvis fra perioden 1290–1305. Det antyder en byggeperiode på nærmere 100 år for Vangskirken.

Grunnplanen er den sedvanlige for Vestlandet, med rektangulært skip og tilsvarende, smalere kor. I nordveggen er det bare én åpning, det lille spissbuede vinduet i skipet. Mot sør har det vært bare to små vinduer, ett i skipet og ett i koret. Begge disse er utvidet i senere tid. For øvrig har det vært et treenighetsvindu i øst og et høyt spissbuevindu oppe i vestgablen. Disse vinduene har ikke gitt mer lys enn at det må ha vært svært dunkelt i kirken før elektrisitetens tid. Vestportalen og sørportalene i kor og skip er alle bevart. Formspråket er nøktern gotikk med spissbuer, rundstaver (vulster) og båndvulster. Bare korets sørportal har rikere omramming med småsøyler (kolonnetter) med skivekapiteler og en dekklist med rosettavslutning. Dessverre ble baser og kapiteler hugget i stykker da døren ble snudd slik at den slo utover. Dette ble påbudt etter kirkebrannen i Grue i 1822, der halve menigheten brant inne. Det oppsto panikk og dørene, som slo innover, ble presset igjen av flyktende mennesker.

Kirken interiør er ikke spesielt innholdsrikt, men det høyreiste rommet har en imponerende virkning. Den åpne takstolen og den ekstremt høye korbuen gir et mektig kirkerom. Antakelig ble denne virkningen skapt for første gang ved restaureringen i 1920-årene. Den gang fjernet man takstolene og den flate himlingen, som ganske sikkert var opprinnelig. Hverken øst- eller vestgavlen i skipet var kalket på loftsnivå. De grovhugde lysåpningene i skipets østmur passer også best på loftet. Koråpningen har antagelig vært avsluttet av himlingen. Det er svært sjeldent at koråpningen ikke hadde en murt bue. Trolig var skipet planlagt med et trepassformet trehvelv, eventuelt med åpen takstol som ga rom for den høye korbuen, slik som i Tingvoll kirke på Nordmøre. Planene må ha blitt endret før taket ble bygget. Et interessant trekk er avkappede rester av innmurte bjelker i korbuen, som har båret lektorietribunen ca. tre meter over gulvet.

Ved vestportalen er vievannskaret fortsatt bevart. Dette er et sjeldent minne fra katolsk tid. Det middelalderske alteret er også bevart. Selve alterbordet har ikke vært underlagt motens luner på samme måte som resten av kirkeinventaret. Den flotte døpefonten i kleberstein med firkløverform (firpass) og sammensatte småsøyler som base, er nå i Bergen museum. Denne fonten har en litt fattigere slektning i Dale kirke. Den nåværende døpefonten er et minne fra restaureringen på 1920-tallet. Resten av interiøret er også i hovedsak etterreformatorisk. Alterskap, krusifiks og benker er arbeider fra begynnelsen av 1900-tallet. Det er også glassmaleriene i østvinduene og skipet som er laget av Emanuel Vigeland, mens prekestolen er et 1600-talls arbeid. En kuriositet er klokkestøpulen vest for kirken. Den er bygget i 1920-årene etter modell av uthuset på hotellet i bygda.

• kirke
• Aurland
• langkirke

• Kunsthistorie.com
• norgeskirker.no — Aurland kyrkje

• Øistein Ekroll, Morten Stige, Jiri Havran, Kirker i Norge – Middelalder i stein, ARFO, Forlag for arkitektur og kunst, Oslo 2000 ISBN 82-91399-09-3.