Tingvoll kirke

Tingvoll kirke var fylkeskirke i det middelalderske Nordmørsfylket, som den gang også omfattet den ytre delen av Sør-Trøndelag og grenset mot Namdalen i nord. Systemet med fylkeskirker var særlig utbredt i Midt-Norge. Dette var kirker som hadde status som hovedkirker i sitt område. De lå som regel på samme sted som lokaltinget ble holdt, og var større enn gjennomsnittet for å gi plass til mange mennesker under tingsamlingene. Selve navnet Tingvoll forteller tydelig at tingstedet var nettopp her.

Tingvoll kirke er en godt bevart hemmelighet: Den ligger ikke ved noen av hovedveiene, og er derfor lite kjent. Den inneholder en rikdom av arkitektur og kunst som ville gjort kirken til et naturlig reisemål dersom den lå i et tettere befolket område. Kirkens historie er også lite utforsket, og den er derfor lite omtalt i oversiktsverker.

Kirken er bygget i en blanding av romansk og gotisk stil, med gotiske former i gavlene. Store deler av veggene er murt av hvit marmor, i likhet med en rekke andre middelalderkirker i Midt-Norge, og den er et byggverk av høy kvalitet med en enkel kunstnerisk utsmykning. Kirken ble modernisert i 1878, og deretter restaurert i 1928–1929, men bygningens hovedpreg er aldri blitt endret.

Allerede utvendig er dette en uvanlig kirke. Hovedformen, med et rektangulært skip og lavere, nesten kvadratisk kor, er som på de fleste kirker, men korgavlen har vindusrekker i to høy der, hver med tre lysåpninger. I den øverste rekken består det midtre vinduet av et stort, sirkelformet vindu. Mellom de store vinduene i skipet er det under takskjegget flere små glugger i veggene. I skipets vestvegg er det også tre store vinduer over vestportalen, i tillegg til et stort, sirkelformet vindu i gavlen. Langveggene har to vinduer på hver side, etter trøndersk skikk. Skipet har også motstilte portaler midt på hver langvegg samt vestportal, og koret har sørportal. Alle hjørner og innfatninger er hugget av hvit marmorstein. Fortalene er enkelt utformet, med rundbuete eller rektangulære åpninger. Den eneste dekoren finnes på korportalen, som har en elegant dekklist båret av to enkle konsoller.

Et merkelig trekk er «balkongen» øverst i korgavlen, en lav døråpning over en hylle båret av to utstikkende steiner. Over døren, øverst i gavlspissen, er det også en liten, smal vindusåpning. Det kan tenkes to mulige forklaringer på dette arrangementet: Den ene er at det er for å heise opp materialer; først til byggingen av kirken og senere til reparasjoner. Den andre er at den utstikkende hyllen var opphenget for en liten kirkeklokke (messeklokke) som ble brukt under gudstjenesten. En lignende hylle har stått i korgavlen i Værnes kirke. Kanskje er forklaringen en kombinasjon av begge to.

Kirkens skip er stort og åpent helt opp til mønet og gir et mektig inntrykk. Skip og kor er forbundet av en middelaldersk korbue som er hele 11 meter høy og spissbuet. Grunnen til den store høyden kan være at den nederste delen av korbuen helt frem til 1878 var stengt av en fem og en halv meter høy mur med bare en smal dør i. Det var derfor minimal kontakt mellom skip og kor. Denne veggen var en lektorievegg, som på toppen hadde et galleri der presten i katolsk tid kunne preke og forrette ritualer. Døråpningen i lektorieveggen er i dag brukt som kirkegårdsport. Mot skipet hadde veggen i hvert hjørne søyler med kapiteler formet som sammenkrøpne figurer, en kvinne på nordsiden og en mann på sør siden. Disse ble heldigvis bevart da muren ble revet. Dette er de eneste steinskulpturene i kirken, og de stammer fra perioden omkring år 1200.

Det helt spesielle med Tingvoll var at fra dette lektoriegalleriet, som kunne nåes gjennom en trapp i muren, kunne man bevege seg rundt hele kirken gjennom smale ganger i murene. Dette er forklaringen på de små gluggene man ser utvendig – de gir lys til gangene. Gangene er mannshøye, men svært smale. De går rundt kirken i nivå med de store vinduene, og man må passere tvers over vindusnisjene. Foran vindusgruppene i gavlene er det bredere hyller der man har fullt over blikk over kirkerommet. Etter at lektoriveggen ble revet i 1878 er forbindelsen rundt kirken brutt, slik at man i dag må ned på gulvet for å komme videre til den andre siden av kirken.

Hva var meningen med disse gangene? Folkefantasien har ment at det var ganger som skulle brukes til forsvar, slik at kirken kunne fungere som et tilfluktssted i ufredstider. Det finnes ingen bevarte paralleller her i landet, og det er heller ingen kirker i de andre nordiske land som har bevart slike ganger.

Teorien om at kirken var bygget som forsvarskirke kan vi trygt se bort ifra. Derimot ligger en annen og mer naturlig forklaring nærmere: Gangen ble brukt av de geistlige under de store kirkelige festdagene, da det skulle synges og leses fra flere steder rundt om i kirken, også på høye steder. I en fylkeskirke som Tingvoll må vi for utsette at det var mer enn én prest. Under de lange seremoniene hadde de geistlige behov for å forflytte seg fra en ende av kirken til en annen på en diskret måte, og slike ganger kunne fylle behovet. På de brede hyllene i øst- og vestveggen kunne de geistlige ta oppstilling og synge.

Men hvor kommer inspirasjonen til slike passasjer fra? Passasjer i murene finner vi stort sett bare i kirker med høy status og et rikt liturgisk liv. Det mest sannsynlige forbildet var Nidarosdomens forgjenger, Olav Kyrres Kristkirke. Denne kirken ble revet allerede tidlig på 1200-tallet, men det er mange indikasjoner på at den hadde lignende passasjer i skipets murer. Som Nordmøres domkirke var det helt naturlig å søke forbildet her.

Det betyr at Tingvoll kirke er bygget før år 1200, og det er ingenting i arkitekturen som motsier det. Dermed kan vi faktisk i Tingvoll kirke få en anelse om hvordan den første Kristkirken i Nidaros så ut, selv om den forsvant for 800 år siden!

Et bevis på alderen er også en byggherreinn skrift, en av meget få i landet. I veggen bak alteret, høyt oppe på veggen mellom de to vindus rekkene, står det en marmorplate med en lang runeinnskrift: «Jeg ber for Guds skyld dere lærde menn som ivaretar dette hellige stedet og alle dem som tyder min bønn: Minnes min sjel i hellige bønner. Men jeg hette Gunnar og jeg gjorde dette huset. Lev vel». Ingen andre kilder forteller hvem denne Gunnar kan ha vært, men han må ha vært en mektig mann som kunne stå bak oppføringen av en slik kirke. Dessverre har han ikke skrevet årstallet, men innskriften kan språklig dateres til 1100-tallet, sannsynligvis siste halvdel. Bruken av runer og norrønt språk tyder på at Gunnar var en verdslig stormann. En geistlig ville mer sannsynlig brukt latinsk språk og skrift.

Interiøret har bevart flere trekk fra middelalderen: Høyalteret av stein er det gamle, og har et relikviegjemme i alterplaten. På baksiden er det murt inn en hylle til å sette utstyr på. I korets vegger er det også tre innmurte skapnisjer, der verdifulle gjenstander ble oppbevart den gang som i dag. På hver side av korbuen er det godt bevarte sidealternisjer. De er så dype at de virker som små rom, og begge har et lite vindu klemt inn i hjørnet mellom skip og kor, som gir lys til alterplaten. På hver side av korbuen står en søyle med kapiteler formet som mennesker, en mann på sørsiden og en kvinne på nordsiden. Dette tilsvarer hvilken side av rommet de to kjønnene brukte, også i middelalderen.

Taket over koret består av et middelaldersk tønnehvelv av tre. Det har vært rikt dekorert, men malingen er i dag sterkt avbleket og delvis avskallet. Det har hatt fire smale, langsgående billedfriser som har delt hvelvet i tre felter, men motivene er i dag uleselige. De tre hovedfeltene er dekorert med rekker av stjerner og måner om hverandre. I det sørøstre hjørnet kan et bilde av Olav den hellige med sin øks skimtes, og i det nordøstre hjørnet en kvinnelig figur, trolig jomfru Maria. Dette er det ene av to slike tak i Norge; det andre står over koret i Vestre Slidre kirke i Valdres. Taket er noe yngre enn resten av kirken, trolig fra 1300–1400-tallet. På samme tid ble trolig takverket i skipet oppført. Det hadde flat himling i høyde med murkronene, men fordi det skjulte øvre del av både korbuen og vestvinduene, ble himlingen fjernet i 1928–1929 og bjelkene tvers over skipet kappet av. I stedet ble det satt inn noen jernstenger for å unngå at takverket presset veggene utover.

I senmiddelalderen er veggene blitt dekket av kalkmalerier, men bare noen rester av disse er synlige i dag. På sørveggen til høyre for prekestolen ser man «Riddare Sancte Jurian» (St. Georg/Jørgen) i kamp med dragen, et populært motiv i senmiddelalderen. På nordveggen er det også rester av et stort maleri som delvis kan skimtes under det store epitafiet, med blant annet en konge og en biskop.

Av løst utstyr fra middelalderen må særlig nevnes de to små madonnafigurene, som i dag står i salmenummertavlene i korbuen. Opprinnelig sto de på prosesjonsstaver sammen med de to evangelistene som i dag står på de forreste benkevangene. Kirken bruker ennå alterkalken og disken fra 1200-tallet, et vakkert arbeid i tidliggotisk stil. På alteret står også to store bronselysestaker med løveføtter, som stammer fra senmiddelalderen.

• kirke
• Tingvoll
• Møre bispedømme