Carl Hempel

Hempel er kjent for ravneparadokset, også kjent som Hempels paradoks. Paradokset ble først lagt frem i et serie med artikler fra 1945 under navnet Studies in the Logic of Confirmation, og har siden blitt gjenstand for mye debatt. Utgangspunktet for paradokset er spørsmålet om hva det vil si å bekrefte eller avkrefte en hypotese, altså, hvordan en hypotese kan bli støttet eller svekket av hva vi observerer i virkeligheten. Paradokset viser at enhver hypotese tilsynelatende blir støttet av langt flere observasjoner enn vi intuitivt tror.

I sin formulering av paradokset tok Hempel utgangspunkt i hypoteser av formen universelle generaliseringer, slik som hypotesen om at «alle ravner er sorte», men paradokset oppstår også for hypoteser av mer komplisert form. Rent logisk har den universelle generaliseringen «alle ravner er sorte» den logiske formen:

(1) Hvis noe er en Ravn, så er den sort.

Tradisjonelt sett tenkte man derfor at hvis vi observerer en Ravn og den er sort, så er hypotesen bekreftet. Men rent logisk er hypotesen «hvis noe er en Ravn, så er den sort» ekvivalent med hypotesen

(2) Hvis noe ikke er sort, så er det ikke en Ravn.

Disse hypotesene er logisk ekvivalente fordi de er sanne under de samme betingelsene. Men siden de er sanne under de samme betingelsene, betyr det også at de er bekreftet under de samme betingelsene. Det følger fra dette at alle observasjoner av noe som ikke er sort og ikke er en ravn, slik som gule epler eller hvite sko, dermed bekreftet hypotesen om at alle ravner er sorte. Vi får dermed det paradoksale resultatet at hypotesen «alle ravner er sorte» blir støttet av langt flere observasjoner enn vi intuitivt tenker at den burde.

Det har vært presentert flere mulige løsninger på paradokset, men Hempel selv aksepterte konklusjonen. Ifølge Hempel stemmer det at hypotesen om at «alle Ravner er sorte» blir bekreftet av observasjoner av for eksempel gule epler. Grunnen til at det virker lite intuitivt er fordi vi besitter bakgrunnsinformasjon som leder oss til å tro at enkelte observasjoner er mer relevante enn andre. I fraværet av denne informasjonen ville vi funnet det like intuitivt at observasjoner av gule epler og observasjonen av sorte ravner bekreftet hypotesen «alle ravner er sorte» i like stor grad.

• Les mer om ravneparadokset

Hempel er også kjent for å ha utviklet den deduktiv-nomologiske teorien (DN-teorien) om vitenskapelige forklaringer, sammen med sin livslange venn og kollega Paul Oppenheimer.

Ifølge DN-teorien er en vitenskapelig forklaring et deduktivt argument hvor minst ett av premissene er en lov. Dette gjorde at teorien fikk navnet «deduktiv-nomologisk», av ordet nomos som betyr «lov» eller «lovmessig».

Ifølge DN-teorien består en vitenskapelig forklaring av to deler. Den første delen kalles eksplanandum, og er en setning som beskriver fenomenet man prøver å forklare. Den andre delen kalles eksplanans, og er et sett av setninger som beskriver andre relevante forhold ved fenomenet man prøver å forklare. Eksplanans deles videre inn i to undergrupper: en gruppe av setninger som beskriver det som skjedde før fenomenet inntraff, og en gruppe av setninger som beskriver de generelle lovene som gjelder for fenomenet man prøver å forklare. Å gi en vitenskapelig forklaring av et fenomen innebærer å dedusere eksplanandum fra eksplanas, altså, å vise at setningen som beskriver fenomenet kan deduseres fra setningene som beskriver det som skjedde før fenomenet inntraff pluss generelle lover.

Teorien ble først lansert i en artikkel fra 1948 under navnet Studies in the Logic of Explanation, og ble senere videreutviklet i boken Aspects of Scientific Explanation fra 1965. Der utviklet Hempel også blant annet en induktiv-statistisk teori (IS-modellen), designet for å for å forstå statistiske forklaringer. DN-teorien var lenge den dominerende teorien om vitenskapelige forklaringer, men ble fra 1980-årene og utover utsatt for mye kritikk. Kritikken handlet i stor grad om at teorien ikke klarer å fange opp kausale relasjoner, altså forhold mellom årsak og virkning. I dag er teorien lite brukt.