Den internasjonale hvalfangstkommisjonen

For å forberede en internasjonal konferanse om hvalfangstregulering ble det holdt konferanse i London i 1944 og 1945. Her ble det for første gang av Norge foreslått en kvote for fangst i Antarktis på 16 000 såkalte «blåhvalenheter» (engelsk blue whale units, BWU) (1 blåhval = 2 finnhval = 2½ knølhval = 6 seihval).

Washingtonkonvensjonen av 2. des. 1946 (i kraft fra 10. nov. 1948), var en konvensjon som ble ratifisert av 17 stater. Den innarbeidet tidligere avtaler og opprettet Den internasjonale hvalfangstkommisjonen. Denne består av en stemmeberettiget representant fra hvert medlemsland, og har fra og med 1949 avholdt årlige møter. Den har fullmakt til å vedta bestemmelser med ³/₄ flertall om fredede hvalarter, kvoter, fangstsesongens varighet, forbudte fangstfelter, minstemål for fangede hval m.m.

Det lyktes ikke kommisjonen å nå sitt mål: å forebygge en katastrofal desimering av hvalbestanden i Antarktis. Det skyldtes dels det høye stemmeflertall for en gyldig beslutning, dels at et vedtak ble ugyldig for en stat som protesterte mot det, dels at en medlemsstat kunne melde seg ut og fange fritt, og dels at det først i 1970-årene ble innført en internasjonal kontrollordning som garanti for overholdelse av konvensjonen.

Etter tur ble knølhvalen, blåhvalen og finnhvalen nesten helt utryddet. De to første ble totalfredet fra og med 1963. I de antarktiske fangstsesongene 1959–62 lyktes det ikke IWC å fastsette totalkvoter, og de 5 fangstlandene Norge, Storbritannia, Nederland, Sovjetunionen og Japan fastsatte selv sine nasjonale kvoter. Den veldige fangsten disse tre sesonger viste seg å bli helt ødeleggende for hvalbestanden, og først fra 1963–64 ble fangsten redusert og opphørte etter sesongen 1976–77. Da ble også finnhvalen fredet i Antarktis. I de senere år har Japan drevet såkalt forskningsfangst av vågehval i Antarktis-området.

Etter 1972 er systemet for hvalfangstregulering blitt vesentlig endret. Det skyldes dels en voksende verdensopinion mot hvalfangst, dels den internasjonale miljøvernkongress i Stockholm 1972, som enstemmig anbefalte å styrke IWCs sekretariat, intensivere hvalforskningen, og som anbefalte et moratorium (midlertidig stans) for all fangst. De to første vedtakene ble fulgt opp av IWC, men den siste anbefalingen ble først gjennomført i 1982 med virkning fra og med 1986. Norge og noen andre land reserverte seg mot dette vedtaket. Begrunnelsen for dette var at vedtaket om full stans i kommersiell fangst ikke var i overensstemmelse med noen tilråding fra kommisjonens egen vitenskapskomité. Canada meldte seg da ut av IWC.

Moratoriet medførte utstrakt forskning på de ulike hvalbestandene med tanke på en eventuell gjenåpning av kommersiell fangst. IWC ville ikke oppheve moratoriet etter at de vitenskapelige undersøkelsene var gjennomført, og Norge gjenopptok den kommersielle fangsten av vågehval utenfor norskekysten i 1993. Dette medførte sterke reaksjoner fra de andre medlemslandene og fra en rekke frivillige organisasjoner.

Island gjenopptok kommersiell fangst i 2006. I 2019 har Japan meldt seg ut av IWC og vil gjenoppta fangst av vågehval i eget territorialfarvann. Samtidig vil forskningsfangsten i Antarktis opphøre.

De siste tyve årene har det vært en sterk vekst i antall medlemsland i IWC. Felles for de fleste nye medlemmene er at de ikke har noen tradisjon for hvalfangst. IWC har da også endret seg sterkt fra sitt opprinnelige arbeidsområde knyttet til fangstforvaltning til andre områder som forurensning i havet, kollisjoner med skip og hvalturisme.

• hvalfangst
• internasjonal hvalfangstregulering før andre verdenskrig

• Den internasjonale hvalfangstkommisjonens nettsider