Edvard 2.

Edvard 2. var konge av England i perioden 1307–1327. Han var sønn av kong Edvard 1 og dronning Eleanor av Castilla.

Etter farens død fortsatte striden om Skottland mellom engelskmenn og skotter, som omsider endte med seier for skottene og Robert Bruce i slaget ved Bannockburn i 1314. Tapet av Skottland var bare en av mange kriser som rammet England i Edvards regjeringstid. I 1315–1317 ble landet herjet av sult, og i 1321 brøt det ut en borgerkrig mellom kongens rådgiver Hugh le Despenser og jarlen av Lancaster, som endte med sistnevntes henrettelse i 1322.

I 1324 ble hertugdømmet Gascogne, som lå under Edvards herredømme, invadert av den franske kongen Karl den smukke. Kong Edvard sendte sin dronning Isabella, som var Karls søster, til Paris for å forhandle, og det ble bestemt at kongssønnen Edvard skulle ta i mot Gascogne som len fra kong Karl.

Både Isabella og sønnen Edvard ble imidlertid værende i Frankrike, og det ble etter hvert klart at dronningen hadde tatt den landsforviste Roger Mortimer til elsker. Mortimer hadde støttet jarlen av Lancaster i krigen mot Hugh le Despenser, og dronning Isabella næret et personlig hat til le Despenser og dennes hustru, Eleanor de Clare, som etter sigende hadde overtatt Isabellas segl og gods da disse ble konfiskert etter borgerkrigen i 1321–1322. I 1326 invaderte Isabella England uten å møte motstand. Kongens støttespillere lot Edvard i stikken, og han ble tatt til fange av dronning Isabella etter å ha flyktet fra London.

I januar 1327 ble Edvard tvunget til å abdisere til fordel for den unge sønnen Edvard, og den avsatte kongen ble sendt til Berkeley Castle senere samme år. I mellomtiden regjerte dronning Isabella og Mortimer på vegne av den umyndige Edvard 3, men rykter om kupp og gjeninnsettelse av Edvard 2 førte sannsynligvis til beslutningen om å ta livet av ham. I september 1327 ble Edvard 3 informert om farens død på Berkeley Castle, og i desember ble Edvard gravlagt i Gloucester.