Elektrisk Bureau

Knapt ti år etter Alexander Graham Bell fant opp telefonen, lå Norge i verdenstoppen i antall telefoner per innbygger. Bell hadde ikke tatt ut patent på telefonen i Skandinavia, noe som åpnet for fri etablering av konkurrerende systemer. Den sterkeste konkurrenten var svenske L.M. Ericsson, som hadde en aktiv agent i Norge i svensken Carl Söderberg (1841–1902). Under de mest hektiske utbyggingsårene fikk Ericsson problemer med å levere nok utstyr både til sitt eget hjemmemarked i Sverige og utenlands. Langt på vei hjalp Ericsson dermed sin norske agent i gang med å etablere en konkurrerende virksomhet.

I 1882 etablerte Söderberg Elektrisk Bureau med finansiell støtte fra gullsmed Oluf Tostrup. Söderberg brakte med seg et varelager og et solid kundegrunnlag som hovedleverandør til telefonselskaper i både Kristiania, Bergen og Stavanger. Fra forretningslokaler i Karl Johans gate 5 var planen å fortsette salg av telefonapparater fra både Ericsson og andre varemerker.

Bestyrer i oppstarten var ingeniør Bertrand Kolbenstvedt, som sammen med et lite antall ansatte solgte telefonapparater og drev annen elektrisk installasjon. Firmaet hadde også et viktig agentur på tyske Schuckerts sterkstrømsteknologi.

I 1883 ble instrumentmaker Thorstein Øyan (1855–1924) ansatt som verksmester og sidestilt med Kolbeinstvedt i den daglige ledelsen. To år senere lanserte EB sin første egenproduserte telefon, basert på egne patenter. I 1886 kom Akers Mek. Verksted inn på eiersiden, og EB etablerte seg som en mer rendyrket fabrikk i lokaler ved Akers verft i Vika.

På 1890-tallet opplevde EB stor vekst i telefonmarkedet. Fabrikksjef Øyan designet den jernstøpte veggtelefonen, som ble en salgssuksess og etablerte EB som en ledende aktør innen teleutstyr. Øyan utviklet også en kullkornmikrofon som vakte internasjonal oppmerksomhet.

I 1896 åpnet EB en ny fabrikk på Majorstua i det som i dag er Middelthuns gate 17. Bygningen over fire etasjer og 2700 kvadratmeter hadde kapasitet til å produsere opptil 7000 telefonapparater årlig. To år senere ble nabotomten utbygd til dynamofabrikk. Ved århundreskiftet var EB blant Norges ledende industribedrifter, med 370 ansatte og en sterk markedsposisjon innen telefoni og elektroniske artikler.

Ekspansjonen med den nye fabrikken betydde en overgang til masseproduksjon, der en stor del av den økte arbeidsstokken besto av kvinner. Selv om kvinnene først og fremst representerte den ufaglærte delen av produksjonen, ansatte EB Norges første kvinnelige tekniske tegner i Thea Falck-Ytter (1862–1953).

I kjølvannet av krakket i 1899 ble EB tvunget til økt satsing på eksportmarkedet, og innen 1905 hadde EB i løpet av få år økt eksporten med flere hundre prosent. Selskapet leverte blant annet telefonapparater og sentraler til land i Europa, USA og storbyer i Afrika, Asia og Sør-Amerika. I tiåret frem mot første verdenskrig normaliserte situasjonen seg på hjemmemarkedet, med ny vekst i telefonmarkedet innenlands.

Under første verdenskrig ble EB hardt rammet av redusert eksport, mangel på råvarer og arbeidskraft. Etter krigen opplevde selskapet utfordringer med å holde tritt med den teknologiske utviklingen, særlig innen mer moderne telefonteknologier som automatiske telefonsentraler. EB utviklet egne automatsentraler, men disse kunne ikke konkurrere med utenlandske produkter. Selskapet fortsatte derfor med manuelle sentraler og leverte i 1924 Europas største manuelle sentralbord til rikstelefonsentralen i Oslo. Samtidig var dette en utdatert teknologi, da de fleste større utenlandske selskaper allerede hadde gått over til automatiske løsninger.

For å utvide satsingen utviklet EB derfor husholdningsapparater som ovner og komfyrer under varemerket Rex. På 1920-tallet startet selskapet også produksjon av radioer, noe som la grunnlaget for selskapets langsiktige arbeid med radioteknologi. Til tross for disse tiltakene, førte økonomiske problemer og sterk konkurranse til at EB slet med lønnsomheten. I den store fabrikken på Majorstua ble antall ansatte redusert fra 1000 ansatte i 1920 til under halvparten i løpet av kort tid.

Etter flere direktørskifter og økonomiske utfordringer ble svenske L.M. Ericsson deleier i EB i 1928. EB fikk dermed tilgang til ny teknologi og Ericssons utviklingsavdeling, noe som gjorde det mulig for EB å styrke sin posisjon i telemarkedet. Ericsson på sin side fikk ta del i produksjonskapasiteten og fagmiljøet som fabrikken i Oslo kunne tilby.

I 1932 satte EB ny global standard med et nytt telefondesign utviklet av Johan Christian Bjerknes (1889–1983) og Jean Heiberg. Telefonen ble laget i formstøpt bakelitt, og var verdens første uten den tradisjonelle gaffelen for røret. Utover på 1930-tallet økte EBs omsetning med vekst i telefonsentraler, radioteknologi og skipsradioer.

Under andre verdenskrig balanserte selskapet mellom krav fra tyskerne og diskré støtte til motstandsarbeidet. Produksjon av telefoner, sentraler og kabler var attraktiv og viktig både for sivilsamfunnet og den tyske okkupasjonsmakten. Ansatte ved EB deltok i sabotasjeaksjoner og leverte blant annet sambandsutstyr til hjemmefronten.

Etter krigen startet EB opp igjen med nedslitte fabrikker og knapphet på arbeidskraft og råvarer. Sivil telefon ble nedprioritert av myndighetene, som anså det som en luksus. Telefoner ble forbeholdt arbeidslivet, leger og andre viktige funksjoner, mens vanlige folk måtte klare seg med telefonkiosker. Denne prioriteringen rammet EB hardt på 1950-tallet, og bedriften måtte finne nye markeder for å unngå nedbemanning.

Radioteknologi var et område som skapte vekst for selskapet, både for militært og sivilt bruk. EB leverte utstyr til blant annet Forsvaret, Televerket og NRKs sendernett for FM-radio og fjernsyn. Produksjonen av husholdningsapparater under Rex-merket gikk også bra frem til 1960-tallet, da blant annet økt konkurranse førte til at EB i 1962 solgte komfyrproduksjonen.

På 1970-tallet utviklet EB seg til å bli en norsk hjørnesteinsbedrift innen elektronikkindustri. Femårsplaner med Televerket sikret store bestillinger til gunstige priser, og innkjøpspolitikken beskyttet norske produsenter. Kombinert med suksess innen radioteknologi, la dette grunnlaget for videre ekspansjon. Hovedkontoret og fabrikken på Majorstuen ble erstattet av et nytt anlegg på Billingstad i Asker (1970–1972).

Ericssons aksjer i EB ble redusert til en minoritetspost gjennom en aksjeutvidelse, og selskapet solgte seg ned til en eierandel på 25 prosent. Statsselskapet Årdal og Sunndal Verk (ÅSV) og forsikringsselskapet Storebrand kjøpte seg opp som nye eiere. Som del av avtalen fikk Ericsson kontrakter for dataoverføringsutstyr og en strategisk posisjon i salget av digitale telefonsentraler.

Etter 1980 ble Elektrisk Bureau (EB) påvirket av politiske og økonomiske endringer. Høyrebølgen og Willoch-regjeringen førte til mindre statlig styring, frislipp i finansmarkedene og nye næringslivsledere med fokus på aksjeeiernes profitt. EB, som lenge hadde nytt godt av høye priser til Televerket og et nesten monopol, slet nå med lønnsomhet til tross for stor verdivekst. Jappetidens aksjeraid rettet oppmerksomhet mot selskaper som EB, med lave aksjeverdier, men store eiendomsverdier.

I 1983 tapte EB anbudet om Televerkets digitale satsing. Selskapet satset på Ericssons AXE-system, men ble utkonkurrert av STK og ITTs System 12. Høsten 1984 kjøpte finansmannen Niels A.B. Bugge (1942–2024) seg opp i EB, slik han tidligere hadde gjort med selskaper som Porsgrund Porselænsfabrik og Helly Hansen. Ved årets slutt eide Bugge-gruppen 25 prosent, like mye som Ericsson.

I desember 1985 overtok bergensgruppen Investa 60 prosent av eierskapet i EB. Deres holdingselskap Elektro Union som samlet en rekke elektrotekniske industribedrifter ble solgt til EB, som ble det nye holdingselskapet. Innen 1987 var dermed Elektrisk Bureau blitt et av Norges største industriselskaper.

Disse finansielle og strukturelle omleggingene endret ikke problemene med lønnsomhet i produksjonen i de gamle kjerneområdene. I 1987 ble forbudet mot tilkobling av importerte telefoner til det norske telenettet opphevet. Dette markerte slutten på EB-telefonens monopoltid. Den økte konkurransen fra utenlandske produsenter ble svært merkbar for telefonfabrikkene i Arendal og Risør. Det generelle tilbakeslaget i økonomien førte også til en tilbakegang på de fleste andre områder, som kraftinstallasjoner og offshoreoppdrag. Eierselskapet Investa kom i store vanskeligheter, og salget av EB ble uunngåelig.

I 1988 overtok ABB aksjemajoriteten i EB. ABB samlet elektroteknisk produksjon som generatorer og transformatorer til EBs National i Drammen. Telefondelen ble solgt til den tidlige eieren Ericsson. I 1992 skiftet selskapet navn til ABB Norge. Med det ble også navnet Elektrisk Bureau skrevet ut av industrihistorien.

• telefoni
• Oslo
• svakstrøm