Endre Qvie Berner

Berner startet på Bergens tekniske skole i 1911 for å bli maskiningeniør, men ble fanget av kjemien og skiftet til kjemilinjen. To år senere ble han opptatt ved samme linje på NTH, og i 1918 ble han sivilingeniør.

I 1915 studerte han krystallografi hos Victor Moritz Goldschmidt i Oslo et semester. Claus Nissen Riiber ansatte han som assistent, og i 1922 fikk han et personlig dosentur i organisk kjemi ved høyskolen. I 1926 tok han den tekniske doktorgraden (dr. techn.) samme sted på avhandlingen A Contribution to the Thermochemistry of Organic Compounds. Han målte forbrenningsvarmen av organiske stoffer med oksygengass fra både Trondheim og Oslo. Han målte så nøyaktig at han oppdaget at oksygenet fra Oslo ikke var helt ren.

I 1920 reiste han i fem uker til England, Frankrike og Holland. Han ble til sin egen overraskelse godt mottatt ved flere universiteter på tross av sin unge alder. På Imperial College møtte han uorganikeren Herbert Baker (1862–1935), som fikk ham innmeldt i the Chemical Society. Han traff også Frederick George Donnan ved University College, og i Cambridge møtte han den noe tilårskomne William Henry Perkin.

I 1922–1923 arbeidet Berner i München hos Richard Willstätter, hvor han lykkes å isolere en ukjent base scopin fra alkaloidet skopolamin. I 1927 var han i kort tid hos Heinrich Wieland i München, og i 1928 dro han til Walther Norman Haworth i Birmingham. Der arbeidet han med polysakkarider, særlig inulin. Tilbake i Trondheim viste Berner at en depolymerisering av inulin skyldtes adsorbsjon av visse løsemidler til polymeren. Det var en støtte til oppfatningen at polymerer virkelig var polymerer, og Berner hadde vansker med å få arbeidet publisert.

Berner ble utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo i 1933. Sommeren 1934 flyttet kjemikerne fra Fredriksgate til Blindern. Det nye bygget var dårlig utstyrt, men Hassel og Berner presset universitetsledelsen og departementet til å bevilge 5000 kr til hver. For innkjøp av særlig kostbart utstyr måtte de personlig garantere for finansieringen. Dette ble senere betalt av den årlige driftsbevilgning (annuum).

Bestyrerhvervet gikk på omgang mellom de tre professorene (Ellen Gleditsch, Endre Berner og Odd Hassel). Berner ble den første bestyrer ved Kjemisk institutt.

Berner foreleste grunnleggende organisk kjemi. Medisinere fikk ekstra undervisning i medisinsk kjemi av en dosent. Berner fikk, i samarbeid med daværende rektor Otto Lous Mohr, innført et krav om at bare studenter med realartium hadde adgang til det medisinske studium. Da avtok studenttilstrømningen.

De første årene brukte han dansken Einar Biilmanns bok i organisk kjemi. Under okkupasjonen 1940–1945 ble det vanskelig å skaffe utenlandske bøker, og Berner skrev da sin egen, som ble utgitt i 1942. Den ble godt mottatt i hele Norden og kom i seks utgaver i løpet av tyve år. I den femte utgaven i 1958 innførte han ikke bare navnene hydrogen, nitrogen og oksygen, men også karbon. Det slo godt an og ble generelt innført i norsk (men dessverre ikke i svensk og dansk).

Før han ble professor, arbeidet Berner innen fysikalsk organisk kjemi. Han undersøkte krystaller, målte energiforskjellen mellom stereoisomere forbindelser med kalorimetri, målte tetthet og brytningsindeks og bestemte presist molekylmassen til polysakkarider.

Som professor tok administrasjon og undervisning mye av hans tid. Først da han pensjonerte seg i 1962 kunne han konsentrere seg om forskning igjen. Det gjorde han i de neste 20 årene, hvor han publiserte jevnt. Han fremstilte nye stoffer og bestemte strukturen av dem med moderne instrumenter som NMR og massespektrometer. Han satte seg inn i metodene og brukte dem på oppgaver han hadde arbeidet med lenge. 69 publikasjoner er listet på hans navn i SciFinder.

Som student ved NTH tok Berner i 1915 initiativet til stiftelsen av Høiskolens Chemikerforening. Den lever fortsatt. I 1923 var han en av stifterne av foreningen som i dag er en lokalavdeling av Norsk Kjemisk Selskap. Han var lokalavdelingsformann både i Trondheim og i Oslo, president i selskapet i 1946–1950 og visepresident i IUPAC i 1951–1955. Han ble æresmedlem i selskapet i 1966.

Berner var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1927 og Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1933. Han ble ridder av St. Olavs orden i 1969.

• Endre Berner i Norsk biografisk leksikon