François Rabelais

Hans liv er lite kjent, men han var en tid fransiskanermunk og senere lege. Denne bakgrunnen satte dype spor i hans verk: Han var blant annet en av de første som fikk gjennomført disseksjon av en menneskekropp i Frankrike, etter at dette lenge hadde vært forbudt. Han skaffet seg en bred humanistisk utdannelse, og hans verk er også preget av naturvitenskapelige og medisinske studier. Man vet også at han kjente, og ble påvirket av, humanister som Thomas More og Erasmus fra Rotterdam.

Med utgangspunkt i en folkebok om kjempen Gargantua som ble utgitt anonymt i 1532, skrev Rabelais videre på historien og skapte med det sitt eget fantastiske og høyst unike litterære univers, der den umettelige Gargantua og sønnen Pantagruel var hovedpersoner. Ordet «gargantua» har i dag gått inn i det franske språket, i betydning storspiser.

Alt i alt utgjør historien om de to kjempene fem romaner eller lange fortellinger: Pantagruel (1532), Gargantua (1534), Le Tiers livre (1546), Le Quart livre (1552) og Le Cinquième livre, som ble utgitt posthumt i 1564. Sistnevnte er attribuert til Rabelais og er redigert etter hans notater, men er ikke skrevet av ham.

Bøkene handler om to kjemper, Gargantua og hans sønn Pantagruel, og deres opplevelser skildres med saftig og drøy humor. Språket er både folkelig og frodig, og forfatteren tar seg store friheter: Han låner fra fremmedspråk og dialekter, finner opp nye uttrykk, leker med lydmalende ord og ordspill, og blander stiler. Latteren og humor står sentralt, og det er særlig kroppslige bilder som dominerer, med særlig fokus på underlivet og fordøyelsessystemet: Han skildrer for eksempel hvordan tusenvis av parisere drukner i urinen til kjempen.

Rabelais’ stil er blitt kalt både burlesk, grotesk og karnevalesk; sistnevnte adjektiv stammer fra den russiske litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtins epokegjørende lesning av Rabelais’ verk, som i stor grad bidro til å gjøre den franske renessanseforfatteren kjent for et langt større publikum.

Rabelais var beskyttet av kong Frans og av ledende geistlige, men kirken satte likevel bøkene hans på Index librorum prohibitorum, en liste over forbudte skrifter. Han utviklet etter hvert en fiendtlighet overfor klostervesenet og uttrykte seg sterkt kritisk til den katolske kirken i Frankrike, selv om han aldri sluttet seg til reformistene. Bøkene hans har også sterke innslag av parodi og kan leses som satirer over samtidige personer og begivenheter.

Rabelais er en av de store fortellerbegavelser og ordkunstnere i fransk litteraturhistorie. Med sin litterære form, for eksempel bruken av allegorier, videreutvikler han tradisjoner fra fransk middelalderdiktning. Mange av hans tanker og idealer er også typiske for renessansen. Grunnholdningen er tillit til mennesket og tro på at man skal «følge naturen», frodig livsappetitt og kjærlighet til humanistiske studier. Oppi all den gravkornede humoren er det nemlig et tydelig humanistisk budskap, der grunntanken er troen på det gode mennesket. I Rabelais’ utopiske abbaye de Thélème, klosteret i Theleme, omgås man i en atmosfære av kultur, høflighet og frihet, der den eneste regelen er «Fais ce que voudras» – gjør hva du vil.

Rabelais' verk er blitt lest på mange ulike måter. Mange forskere har sett ham som en fritenker, mens andre har oppfattet ham som en overbevist evangelisk kristen. Man har sett hans verk som gjennombruddet av renessansens idealer i Frankrike, men de siste tiårene har interessen også vært stor for hans tilknytning til senmiddelalderens karnevalstradisjon og andre folkelige motkulturer. Han er ubetinget en av de største humoristene i fransk litteratur, og hans frodighet og sanselighet har inspirert mange franske forfattere.

• Frankrikes litteratur
• litteratur i renessansen

• Bakhtin, Mikhail (1968) Rabelais and His World,.
• Diéguez, Manuel de (1960) Rabelais par lui-même.
• Fløgstad, Kjartan (2007) «Innledende essay», i François Rabelais, Pantagruel og Gargantua, oversatt av Erik Ringen.
• Huchon, Mireille (2011) Rabelais.
• Larmat, Jean (1973) Rabelais.
• Plattard, Jean (1930) The Life of François Rabelais.
• Saulnier, V.L. (1982-83) Rabelais : Rabelais dans son enquête, 2 b.
• Vestens tenkere, b. 1, 1993