Gina Krog

Gina Krog ble født et par måneder etter farens død, og moren flyttet, som vanlig var for enker, med barna til mannens familie på Karmøy. Da Gina var 8 år gammel, flyttet de til Christiania. Der gikk hun på Fru Autenrieths pikeskole. Hun begynte tidlig selv å undervise ved private pikeskoler, men hadde ingen formell utdanning. Samtidig drev hun utstrakte selvstudier, særlig i språk og litteratur.

Da Cecilie Thoresen fra Eidsvoll som første kvinne fikk avlegge examen artium i 1882, hadde Krog en finger med i spillet sammen med venninnen Agnes Lie: «– vi tre stak hoderne sammen,» heter det i et sjeldent intervju hun gav i 1912. Thoresen giftet seg senere med Ginas bror, advokat Fredrik Krog, som støttet Gina økonomisk da hun oppgav lærergjerningen og gikk inn i det hun selv kalte «min kamptid».

Kamptiden begynte da hun i 1880, 33 år gammel, la ut på sin første utenlandstur, til Storbritannia. Der tok hun kontakt med stemmerettsorganisasjonen National Union of Women’s Suffrage Societies og hadde et opphold ved Bedford College. Snart begynte hun å skrive i dagspressen. Artiklene hadde talende titler som Det vidunderlige sker ikke saadan til hverdags, Det medicinske Fakultet og Kvindesagen og Kirkedepartementet og Kvindens Tarv. Artiklene ble først publisert under pseudonym, senere under navnet «G –g».

Krog stod på den radikale fløy av kvinnesaksbevegelsen, etter amerikansk og britisk mønster. Hun hevdet uavkortet prinsippet om likestilling mellom kvinner og menn, i motsetning til den moderate fløy, som la vekten på forbedring av kvinners økonomiske kår. Fra første stund krevde hun like rettigheter, også politiske. Hennes store kampsak ble dermed den mest omstridte: stemmerett for kvinner på samme betingelser som for menn. Og her var hun fullstendig kompromissløs.

I Norge var Krog blant de første medlemmene av den første norske kvinnesaksklubben, diskusjonsforeningen Skuld, dannet i 1883. Skuld dannet senere grunnlaget for opprettelsen av Norsk Kvinnesaksforening.

Forholdene omkring stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening 28. juni 1884 var lenge omgitt av myter. Den mest seiglivede var – og er – at ingen kvinne hadde selvtillit nok til å påta seg formannsvervet. Det faktum at en mann – Hagbard Berner – ble foreningens første formann, skapte og befestet myten. Krog fikk høyest stemmetall som styremedlem, men Berner tok regien og presenterte en formålsparagraf som ikke forpliktet foreningen til å arbeide for stemmerett.

Krog gikk samme år ut i Nyt Tidsskrift med en stort anlagt artikkel, Nogle Ord om Kvindesagens Udvikling og nærmeste Opgaver i vort Land, der hun appellerte til kvinnene om selv å ta ledelsen. De burde så snart som mulig få inn forslag til Stortinget om «ikke alene kommunal, men også politisk stemmerett». Denne artikkelen alene burde være nok til å sprenge myten om manglende selvtillit.

Berner gikk av som formann etter et års tid i protest mot at Krog slapp til med sitt foredrag Stemmeret for Kvinder 27. november 1885. Møtet var åpent, men da hennes forslag ble satt under avstemning på medlemsmøtet noen dager senere og fikk overveldende flertall, forfulgte hun ikke seieren. I stedet stiftet hun i desember samme år, i spissen for 10 kvinner, Kvinnestemmerettsforeningen (KSF). Her skulle menn være utelukket fra medlemskap; den politiske frigjøringen skulle være kvinners eget verk.

Viggo Ullmann, stortingsrepresentant for Venstre, hadde allerede lovt å fremme forslag til grunnlovsendring for neste Storting – «Frøken Krogs Grundlovsforslag», som Hagbard Berner ironisk kalte det. Gina Krog hadde nådd sitt første mål: Stemmerett for kvinner var kommet på den politiske dagsorden, og den ble der til seieren var vunnet 1913.

Bakgrunnen for stiftelsen av Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF) 12. februar 1898 var en ny splittelse, denne gang i KSF. En opposisjon mot Krogs konsekvente likestillingslinje, anført av Anna Rogstad, fikk flertall for å gå til Stortinget med det Krog kalte et prutningsforslag. Krog gikk av som formann, etter 12 år. Offisielt het det at hun frabad seg gjenvalg; i realiteten ble hun kastet. Alle visste at hun ikke kunne gå med på det hun kalte avslagstaktikk og opportunistisk signalforandring.

LKSF ble opptatt som medlem av Den Internasjonale Kvinnestemmerettsallianse (International Alliance of Woman Suffrage) i 1904.

I 1904 ble Norske Kvinners Nasjonalråd stiftet og tilsluttet Det internasjonale kvinneråd (International Council of Women). Gina Krog var initiativtaker til Nasjonalrådet og dets formann til sin død. Nasjonalrådet var en paraplyorganisasjon uten formålsparagraf og omfattet en rekke organisasjoner med ulike formål – avholds-, sedelighets-, misjons- og husmororganisasjoner. Når Krog satset på denne løsningen, hadde det sin bakgrunn i splittelsen i stemmerettssaken og utsiktene til internasjonalt samarbeid. Under hennes ledelse ble Nasjonalrådet høringsinstans i saker som særlig angikk kvinner, også i saker med tilknytning til sentrale kvinnesakskrav.

Da gjennombruddet kom for kvinners stemmerett til Stortinget i 1907, ble den norske regjering anmodet om å utnevne en offisiell representant til Den Internasjonale Kvinnestemmerettsallianses neste kongress i Amsterdam i 1908. Regjeringen oppnevnte Gina Krog. Det samme gjentok seg i Budapest i 1913, da Krog møtte sammen med Fredrikke Qvam. På den sistnevnte kongressen ble de hyllet som representanter for den første suverene stat som hadde grunnlovsfestet allmenn stemmerett.

Gina Krog deltok også i andre debatter. I 1901 ga hun sin offentlige støtte til Johan Castbergs radikale «barnelover» som krevde bedre vern om ugifte mødre og økte barnebidrag. «De Castbergske barnelover» ble først vedtatt i april 1915, og trådte i kraft 1. januar 1916.

Krog ble tidlig medlem av partiet Venstre, og ble valgt som varamedlem til landsstyret i 1909.

Krog giftet seg ikke; hun levde selvstendig hele sitt voksne liv. Hun var en av de første kvinnene som begynte å gå i Jotunheimen, noe som gav henne ry som «tindebestiger». Men hun gikk heller ikke av veien for et restaurantbesøk i godt lag med god mat og drikke.

Historikeren Wilhelm Keilhau beskrev henne som «en vakker, statelig dame med rolige trekk og selvbevisst opptreden», og tilføyde: «Det var næsten ikke mulig å la være å nevne ordet ’representativ’ når talen falt på Gina Krog.»

Gina Krog døde under en influensaepidemi i 1916, knapt 69 år gammel. Ved bisettelsen var statsmaktene representert ved stortingspresidenten, statsministeren og høyesterettsjustitiarius. Statsminister Gunnar Knudsen og stiftamtmann Otto Blehr var marskalker. Kamptiden var over.

• Maleri (helfigur) av Asta Nørregaard 1898; i Norsk Kvinnesaksforening
• Byste (bronse) av Ambrosia Tønnesen, 1919; på Gina Krogs gravmonument, Vår Frelsers gravlund, Oslo

• Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913
• Kvinners rettigheter i Norge fra 1913 til 1940
• kvinnesak
• stemmerett for kvinner i Norge

• Om Gina Krog på Kvinnehistorie.no
• Om Gina Krog på DigitaltMuseum

• Blehr, Randi: intervju med Gina Krog, i Nylænde 1912
• Agerholt, Anna Caspari: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 8, 1938
• Moksnes, Aslaug: Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884–1913, 1984
• Moksnes, Aslaug: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)