Gregor 7.

Gregor 7., italiensk geistlig som var pave fra 1073 til 1085, senere helgen. Han er mest kjent for sin rolle under investiturstriden i 1077, konflikten om hvorvidt det var paven eller de verdslige fyrstene som skulle utnevne kirkelige embetsmenn.

Gregor 7 er en av middelalderens store paver. Han var sterkt grepet av Cluny-bevegelsen, men var sannsynligvis selv aldri munk. I 1049 fulgte han pave Leo 9 til Roma, hvor han ble pavens rådgiver og snart leder av kuriens politikk. Hans mål var å gjøre kirken uavhengig av den verdslige makt, og han arbeidet for at paven skulle velges av kardinalkollegiet alene.

Som pave sendte han i 1074 ut dekreter som innskjerpet prestenes sølibat. På den årlige påskesynode i Roma i 1075 ble det utstedt forbud mot legmenns investitur av kirkelige embetsmenn og enhver form for simoni. Derved ble Gregor innviklet i en langvarig strid med den engelske og franske kongen og den tyske keiser Henrik 4 (investiturstriden), der Gregor kraftig hevdet den åndelige maktens overhøyhet. Han bannlyste Henrik og løste hans undersåtter fra deres troskapsed, så Henrik måtte gjøre bot i Canossa i 1077 (derav uttrykket kanossagang).

Senere fikk keiseren valgt en motpave, Clemens 3, og inntok Roma. Gregor ble innsatt i Engelsborg, men befridd av normannerne under Robert Guiscard, som han fulgte til Sør-Italia, der han døde. Gregors siste ord skal ha vært: «Jeg har elsket rettferdighet og hatet urettferdighet; derfor dør jeg i landflyktighet.»

Gregors personlighet gjorde sterkt inntrykk på samtid og ettertid. Hans idealer ble bestemmende for pavestolens politikk i de følgende århundrene. Han ble kanonisert i 1606. Minnedag 25. mai.