Grisebukta (Bahía de Cochinos) er en bukt på sørkysten av Cuba, rundt 150 kilometer sørøst for Havanna.
Grisebukta er en bukt på sørkysten av Cuba som er mest kjent for Grisebukt-invasjonen 17. april 1961, der 1500 eksil-cubanere, støttet av USA, forsøkte å styrte Fidel Castros regime.
Cubanske styrker fikk raskt overtaket og beseiret invasjonsstyrken i løpet av to døgn. Fordi invasjonen var finansiert og støttet av USA, førte episoden og utfallet til ytterligere skjerpet forhold mellom de to landene og bidro til en opptrapping av den kalde krigen mellom øst og vest.
I 1959 veltet Fidel Castros gerilja det USA-støttede Batista-regimet i Cuba. Sett fra Washington var maktskiftet dramatisk. I mer enn et halvt århundre hadde USA hatt en stor grad av kontroll med Cuba. Cuba lå ikke bare i USAs interessesfære (se Monroe-doktrinen og Roosevelt-korrollaret), men var særlig viktig fordi det lå strategisk til ved USAs grense og inngangen til Mexicogolfen. Ikke minst gjaldt dette på høyden av den kalde krigen, der USAs ledere fryktet at Sovjetunionen skulle få innflytelse i USAs nærområde.
Castros revolusjon ble gjennomført uten støtte fra Sovjetunionen, og var ikke kommunistisk. Den utfordret likevel USAs interesser da Castro fra dag én ved makten signaliserte at USA ikke skulle bestemme på Cuba, og snart ved nasjonaliseringer og andre tiltak som rammet nordamerikanske interesser. Det oppstod alt i 1959 og 1960 en dynamikk der revolusjonen ble mer og mer radikal, forholdet til USA ble stadig mer konfliktfylt, og Cuba orienterte seg mot Sovjetunionen for støtte. Alle disse forholdene (og andre) virket gjensidig inn på hverandre, slik at det ble en raskt eskalerende spiral av endringer.
USA begynte på eget initiativ et arbeid for å få avsatt Fidel Castro. Men fra 1959 migrerte eller flyktet også mange cubanere til USA, særlig til områder i Florida. De som migrerte i denne fasen var ofte sterkt mot Fidel Castro eller de fryktet en kommunistisk utvikling. Grunnlaget ble dermed lagt for en allianse mellom militante eksil-cubanere, USAs myndigheter og CIA, og militante krefter internt i Cuba som motsatte seg denne utviklingen.
USAs president Dwight Eisenhower (1953–1961) autoriserte i oktober 1959 en operasjon der eksil-cubanere skulle gjennomføre raid mot Cuba fra sjøen for å destabilisere landet. Fra 1960 ble Cuba utsatt for hyppige bombe- og terrorangrep, noen ganger med tydelig utgangspunkt i USA. Myndighetene i flere naboland bidro til USAs bestrebelser. Samtidig støttet Cuba fra 1959 opprørsbevegelser eller sendte opprørere for å velte USA-støttede regimer i nærområdet.
I mars 1960 autoriserte Eisenhower en operasjon for å fjerne Fidel Castro med militær makt. For at det ikke skulle se ut som en amerikansk invasjon, satte CIA opp treningsleirer i Guatemala for eksil-cubanere.
Et av CIAs fire opprinnelige forslag for invasjonen var å innta den cubanske småbyen Trinidad. I nærheten, i Escambray-fjellene, fantes allerede opprørere som slåss mot Castro med materiell støtte fra USA. President John F. Kennedy (1961–1963), aksepterte planen på generelt grunnlag, men mente at det å innta et tettbebygd område ville skape mye oppsikt. Den endelige beslutningen ble å sende 1500 eksil-cubanere i båter fra Sentral-Amerika for å innta den tynt befolkede Grisebukta. Men først skulle det gjennomføres to luftangrep mot cubanske flyplasser for å slå ut det cubanske flyvåpenet.
15. april 1961 gikk det ut krigsfly fra Nicaragua som bombet tre flyplasser i Cuba. Flere cubanske militærfly forble imidlertid uskadet. Flyene som ble brukt til bombingen var malt så de skulle se ut som cubanske. En pilot fikk samtidig i oppdrag å fly til USA, der han skulle fremstå som en desertør for det cubanske luftvåpenet. Journalister i USA oppdaget fort at malingen på flyet var fersk og at historien måtte være falsk. Da det var åpenbare tegn på at USA stod bak bombingen, kansellerte Kennedy det andre flyangrepet.
Invasjonsstyrken, også kjent som Brigade 2506, tok seg i land i Grisebukta 17. april 1961.
Landgangen var en fiasko. Cubanske myndigheter hadde alt i oktober 1960 advart FN om at USA trente eksil-cubanere i Guatemala og Nicaragua for en mulig invasjon.
De hadde derfor utplassert medlemmer av en ny folkemilits på de fleste strendene i landet. Da brigadistene kom i land, varslet en militsvakt myndighetene om invasjonen, og de sendte raskt 20 000 soldater til området. Selv om invasjonsbrigaden fikk noe luftstøtte, klarte det cubanske flyvåpenet å skyte ned halvparten av flyene, og å omringe soldatene på bakken. 1200 av eksilsoldatene overga seg, og 104 ble drept. På cubansk side døde 150 i strid, samt et lavere antall sivile.
Invasjonen var planlagt i all hast, og bar preg av dårlig planlegging og etterretningsinformasjon. Brigaden hadde for eksempel ventet å komme i land på sandstrender, men havnet i et område preget av rev, noe som gjorde at flere båter sank og at soldatene kom forsinket i land. Grisebukt-området hadde nylig fått investeringer og støtte fra revolusjonen, og der støtten til Castro var betydelig blant de få innbyggerne. En annen glipp fra USAs side var at en gruppe fly som skulle gi støtte til brigaden, kom for seint på grunn av en misforståelse om tidssoner.
USAs nederlag i Grisebukta hadde flere store konsekvenser.
Castro hadde personlig ledet krigføringen på cubansk side, og styrket sin stilling som et politisk ikon både i og utenfor Cuba. I Latin-Amerika og andre steder ble USAs nederlag brukt som et «bevis» på at stormakten ikke var uovervinnelig. Castro nyttet i etterkant av USAs nederlag anledningen til å erklære revolusjonen sosialistisk og senere marxistisk-leninistisk, noe som kan ha vært en gest overfor Sovjetunionen og sovjet-vennlige kommunister på Cuba (som lenge hadde vært lunkne til Fidel Castro). Han styrket også alliansen med Sovjetunionen.
Internt i USA førte den mislykkede invasjonen til spenninger i maktens sirkler. CIA hadde gitt inntrykk av at motstanden mot Castro var mye større enn den var. Kennedy ble anklaget for å ha sviktet eksilsoldatene ved å ikke gi dem mer forpliktende støtte. USA måtte sende mat og medisiner til en verdi av 53 millioner dollar til Cuba for å få frigjort de 1200 soldatene som hadde havnet i cubansk fangenskap.
John F. Kennedy godkjente snart Operation Mongoose, som videreførte den politiske og psykologiske destabiliseringen av Cuba. Her godkjente han også «autonome operasjoner» der det ble gitt støtte til opprørere som så opererte på egen hånd. De skulle skape en kaotisk situasjon, som så skulle følges opp av en ny militær intervensjon.
Den mest dramatiske konsekvensen av invasjonen i Grisebukta, var likevel en annen: Den bidro til en eskalering av den kalde krigen, og dermed at verden i 1962 havnet på randen av atomkrig. Cuba og Sovjet fryktet at USA ville forsøke seg på en ny invasjon, noe som bidro til beslutningen om å utplassere atomvåpen i den karibiske staten.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.