Cubas historie

De eldste kjente bosetningene på Cuba stammer fra om lag 2000 fvt. Befolkningen kom sannsynligvis fra Sør-Amerika og blir omtalt som Guayabo Blanco (et Siboney-folk) etter området på Cubas sørkyst hvor de første sporene ble funnet. De bodde i huler og levde av jakt og sanking.

En annen befolkningsgruppe, som også hører til Siboney-familien, dominerte øya fra rundt 800 fvt. Denne såkalte Cayo Redondo-kulturen behersket steinsliping for mer avanserte redskaper, og de brukte kanoer. Rundt 850 evt. innvandret arawak-folk til øya og brakte med seg pottemakerferdigheter. Arawak-befolkningen hadde en utstrakt kollektiv samfunnsform i større landsbyer.

Kort tid før de første spanierne ankom, innvandret også tainoer fra Haiti.

Kristoffer Columbus kom til Cubas kyst 27. oktober 1492 og gav øya navnet Juana etter den spanske prinsen Don Juan. De innfødte kalte derimot det indre av øya for Cubanacán. Erobringen av Cuba begynte i 1510 og ble kortvarig idet befolkningen ytet lite motstand. Spanierne anla byer og opprettet et føydalt samfunn basert på tvangsarbeid.

Slaver ble bortført fra Afrika allerede på 1500-tallet. Spanjolene benyttet Cuba som base for flere ekspedisjoner, blant annet til Mexico. I Havanna (grunnlagt 1515) ble det bygd store fort for å beskytte rikdommene etter plyndringen i koloniene mot angrep fra franske og britiske pirater. Samtidig begynte spanierne å dyrke sukkerrør.

Urbefolkningen ble i løpet av dette århundret nærmest utryddet.

De skiftende maktforholdene i Europa på 1700-tallet førte til at det spanske aristokratiet på Cuba begynte å utvikle uavhengighet fra den spanske kronen. Det cubanske aristokratiet tok i bruk den spanske sentraliseringsmodellen og utviklet et maktapparat basert på militarisering.

I 1762 okkuperte britene deler av Cubas nordlige kyst, som gjennom en byttehandel i 1763 igjen ble overlevert Spania til fordel for Florida. Perioden som fulgte karakteriseres av noe økt autonomi for Cuba og en forsiktig liberalisering av handelen, selv om det spanske handelsmonopolet bestod.

Cuba oppnådde imidlertid ikke uavhengighet, heller ikke da de øvrige spanske koloniene ble uavhengige omkring 1820. Det cubanske aristokratiet fryktet et opprør på øya som ville bli verre enn spansk herredømme. Uavhengighet ville bety frigjøring for slavene, som hadde blitt svært tallrike som følge av en mangedobling av importen etter 1763. Slavene var grunnlaget for rikdommen til de mektigste familiene på Cuba.

I løpet av 1800-tallet vokste det frem forskjellige former for reformistiske strømninger, og øya opplevde flere slaveopprør. Både USA og Mexico gjorde fremstøt for å annektere Cuba. I løpet av 1860- og 1870-årene vokste motstanden mot Spania. Et vendepunkt i uavhengighetsprosessen skjedde i 1868 da Carlos Manuel de Céspedes avviklet slaveriet ved sin egen sukkermølle, en hendelse som utløste opprør over hele øya med krav om selvstendighet og slutt på slaveriet.

I 1892 opprettet José Martí det cubanske revolusjonære partiet og fremstod som den fremste teoretiske leder for et fritt Cuba. José Martí, Antonio Maceo og Máximo Gómez ankom Cuba i april 1895 for å starte frigjøringskrigen. Frigjøringshæren fikk så stor kontroll over øya at Spania ble tvunget til å gi Cuba utstrakt autonomi i 1897. Både Martí og Maceo hadde da falt i kampene.

I den politiske krisen som utspant seg, prøvde USA å tilrive seg større kontroll. Panserskip fra den amerikanske marinen sørget for at sukkereksporten, hvorav 95 prosent gikk til USA, ikke ble hindret. Da et av skipene – USS Maine – ble sprengt på havna i Havanna 15. februar 1898, erklærte USA krig mot Spania. USA okkuperte Cuba, og krigen endte med at Spania måtte avstå Filippinene, Puerto Rico og Cuba til USA i 1899.

I 1902 fikk Cuba status som egen republikk, men det såkalte Platt-vedlegget til grunnloven sikret USA rett til å intervenere når dets interesser var truet. Det gjorde også landet ved flere anledninger de kommende tiårene. Sukkerproduksjonen ble fullstendig tilrettelagt for det amerikanske markedet. I 1906 grep den amerikanske marinen igjen inn for å slå ned nye tegn på opprør, og denne gangen holdt den Cuba okkupert frem til 1909.

Gerardo Machado styrte fra 1925 til 1928 som valgt leder og fra 1928 til 1933 som diktator. Cuba utviklet seg under ham til et voldsregime for å møte den stigende uroen blant arbeidere og studenter. Uroen skyldtes foruten mordet på studentlederen Julio Antonio Mella, som mange antok at Machado stod bak, det ekstreme fallet i sukkerprisene som følge av børskrakket i 1929.

En generalstreik i 1933 gjorde slutt på Machados makt, hendelser også kjent som Revolusjonen av 1933. Den mest langvarige av flere kortvarige regjeringer som fulgte, «hundredagersregjeringen», gjennomførte en rekke radikale reformer (nasjonalisering av teleselskapet, universitetsautonomi, priskontroll og reguleringer mot arbeidsinnvandring) og innkalte til en grunnlovgivende forsamling. Med hjelp fra den cubanske hæren og USAs ambassade ble det imidlertid satt en stopper for utviklingen.

Sersjant, og etter hvert selvutnevnt oberst, Fulgencio Batista, inntok en ledende rolle. Batista var i realiteten Cubas sterke mann i tiårene som fulgte. Fra 1940 til 1944 var han også landets folkevalgte president. Under hans regjeringstid ble det innført en ny grunnlov, regnet som en av Latin-Amerikas mest moderne. Samtidig hadde han tette bånd til USAs ambassade og ivaretok amerikanske politiske og økonomiske interesser.

I årene som fulgte ble Havanna et forlystelsessted for rike amerikanere, et forhold som stod i skarp kontrast til den sosiale virkeligheten som preget Cuba.

Batista tok tilbake makten ved et militærkupp i 1952. Han opphevet da grunnloven som ble innført under hans periode som valgt president, og førte en særdeles undertrykkende politikk. Dette bidro til at den aktive motstanden begynte å skyte fart. Juristen Fidel Castro var en av hovedmennene i planleggingen og utføringen av angrepet på Moncadafortet i Santiago de Cuba 26. juli 1953. Angrepet mislyktes, men gav inspirasjon til en voksende revolusjonær bevegelse som gikk under navnet 26. juli-bevegelsen.

Etter nærmere to års fengsel ble lederne for Moncada-angrepet løslatt ved amnesti, hvoretter de reiste i eksil til Mexico for å forberede nye militære aksjoner mot Batista-diktaturet. Med 81 kampfrender ankom Castro i 1956 Cuba, men angrepet ble slått tilbake av hæren. En liten kjerne av Castros menn slo seg ned i fjellområdet Sierra Maestra i det sørlige Cuba, hvor de med økt tilslutning utviklet seg til en geriljahær som vakte stor internasjonal oppmerksomhet.

Den argentinske legen Ernesto «Che» Guevara som hadde sluttet seg til kampen på Castros side, ble et symbol på «en felles latinamerikansk revolusjon». Ved siden av Castro og Che var Camilo Cienfuegos en av de fremste heltene da Batistas hær ble beseiret, og de revolusjonære styrkene rykket inn i Havanna uten nevneverdig motstand første nyttårsdag i 1959. Den nye regjeringen med Castro som statsminister gikk raskt i gang med omfattende reformer og alfabetiseringskampanjer.

USA forholdt seg avventende, selv om jordreformen som ble proklamert i mai 1959 førte til at flere amerikanske eiendommer ble nasjonalisert og Raúl Castro (Fidel Castros bror) gradvis forsøkte å gi Cubas kommunistparti større innflytelse på revolusjonen. Oljeraffineriene ble nasjonalisert i 1960 med den begrunnelse at disse nektet å prosessere sovjetisk olje. USA svarte med å stoppe importen av cubansk sukker, selve livsnerven i øyas økonomi. Nasjonaliseringen av sukkerproduksjonen var en betydelig radikalisering av revolusjonen, og da Cuba fikk avsetning på sitt sukker i Sovjetunionen, tilspisset forholdet til USA seg ytterligere.

Kennedy-administrasjonen støttet aktivt den mislykkede invasjonen av eksilcubanere i Grisebukta i april 1961 (se Cubakrisen). Under opptakten til invasjonen proklamerte Castro Cuba som sosialistisk republikk. Senere samme året samlet 26. juli-bevegelsen, opprørsbevegelsen Directorio Revolucionario 13 de Marzo, og kommunistpartiet Partido Socialista Popular (som i starten hadde vært skeptisk til Fidel Castro) seg i én organisasjon: Sammensluttede revolusjonære organisasjoner (ORI). USA la sterkt diplomatisk press på Cuba og fikk landet ekskludert fra Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) i 1962.

I 1964 ble det vedtatt at samtlige OAS-medlemmer skulle bryte de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Mexico var alene om ikke å følge anmodningen. Cubas revolusjon, bare få mil fra stormakten USAs egen kyst, ble sett på med beundring av politisk bevisste latinamerikanere og var en viktig inspirasjonskilde for geriljabevegelser i mange land. En kunne fritt reise ut av Cuba frem til 1962, og det eksilcubanske miljøet som oppstod i Florida skulle gjøre seg bemerket med militære aksjoner som ikke bare var rettet mot Cuba, men mot radikale tendenser i Latin-Amerika generelt.

Særlig etter Cubakrisen ble landet effektivt boikottet av sine tradisjonelle handelspartnere, og de sosialistiske landene med Sovjetunionen i spissen overtok det meste av markedet. Kommunistpartiet, Partido Comunista de Cuba (PCC), ble offisielt stiftet i 1965 med Fidel Castro som førstesekretær. PCC var i en årrekke verdens minste statsbærende kommunistparti og spilte, sammenliknet med andre tilsvarende partier, en relativt tilbaketrukken rolle frem til dets første kongress i 1975.

I løpet av revolusjonens første år ble det gjort iherdige forsøk på å industrialisere landet og legge om jordbruket for å begrense avhengigheten av sukkereksport. De økonomiske utviklingsstrategiene skulle imidlertid endres ved flere anledninger i løpet av 1960-årene, og mot slutten av tiåret landet man på en motsatt strategi: Å produsere mer sukker enn noensinne for å skaffe inntekter til å utvikle landet.

Sukkerhøsten 1969–1970, hvor det skulle produseres ti millioner tonn sukker, det høyeste tallet i landets historie, mislyktes, og Fidel Castro gikk offentlig ut og tok selvkritikk. Landet satset likevel på å mekanisere sektoren og å eksportere store mengder sukker til Sovjetunionen i årene som fulgte, og fikk fordelaktig betaling for varen. Etter 1991 har sukkerproduksjonen falt, og sukker er ikke lenger Cubas viktigste eksportvare.

Landbruksreformene og reguleringer på intern migrasjon har bidratt til at Cuba har unngått den store tilstrømningen til byene, med tilhørende slumdannelser som har dominert store deler av Latin-Amerika. I latinamerikansk målestokk har landet oppnådd en høy grad av sosial utjevning, og analfabetismen er den laveste i Latin-Amerika. Cuba har gitt helse og utdanning høy prioritet. Politisk prøvde Cuba å innta en ledende posisjon i bevegelsen av alliansefrie stater. Den militære støtten til MPLA i Angola fra 1975, og senere til den revolusjonære regjeringen i Etiopia, vakte betydelige reaksjoner blant vestlige land, som beskyldte Cuba for å eksportere sin revolusjon, men Cubas rolle i Afrika har fått positiv omtale fra blant andre Nelson Mandela. Cubas militære engasjement opphørte ved den kalde krigens slutt, men landet har senere sendt helsearbeidere, lærere og teknikere til en lang rekke utviklingsland.

OAS-boikotten har i årenes løp blitt brutt av flere medlemsland, og på 2000-tallet klarte Cuba å bygge nye allianser i Latin-Amerika. Dette gjennom samarbeidsorganisasjonen ALBA som Cuba var initiativtaker til i 2004 sammen med det oljerike Venezuela, samt det multilaterale forumet Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (CELAC), som ofte blir tolket som en utfordrer til OAS og som samler alle latinamerikanske land, men ikke USA og Canada.

Mens Cuba i 1960-årene forsøkte å utvikle sin egen form for sosialisme, basert i stor grad på folkelig mobilisering og med stadige linjeskifter, kopierte landet det påfølgende tiåret mange institusjoner og erfaringer fra Sovjetunionen. Når Cuba ble tatt opp som fullverdig medlem av det sovjetiskledede handelssamarbeidet Comecon i 1972, gav dette landet økt økonomisk trygghet, og status som fullverdig medlem av den sosialistiske blokken.

I den økonomiske politikken tillot man fra midten av 1970-årene noen få private virksomheter, etter at de siste småbedriftene hadde blitt nasjonalisert under et radikalt eksperiment kjent som «Den revolusjonære offensiv» i 1968.

På 1970-tallet var den ekstreme fattigdommen i praksis avskaffet, selv om varer i stor grad var rasjonerte. Mange cubanere, særlig de fattigste, opplevde dette som en periode preget av sosial fremgang. En gikk også inn i 1970-årene med en større grad av ro og orden enn det som var tilfelle i starten av revolusjonen. De siste interne væpnede motstandsgruppene, med støtte fra det eksilcubanske miljøet og USA, hadde blitt nedkjempet i 1965–1966. Et unntak er terrorangrepet mot et cubansk passasjerfly i 1976 hvor alle de 73 passasjerene omkom.

En ny sosialistisk grunnlov ble vedtatt i februar 1976. Denne gav folkemaktorganene på lokalt nivå direkte politisk innflytelse over saker som inntil da hadde blitt besluttet sentralt. Fidel Castro ble senere samme år valgt til president i statsrådet, og dermed statsoverhode. Hans bror Raúl Castro ble valgt til visepresident. Få land har gitt én mann en så sentral politisk rolle som Fidel Castro har hatt på Cuba.

Et mørkt kapittel fra 1970-årene er kulturpolitikken – eller mangel på sådan – under det som ofte kalles «de fem grå årene» (1971–1976). I dette tidsrommet, og kanskje lenger, ble mange fremragende forfattere og kunstnere utsatt for sensur og sosial marginalisering.

Noen vurderer slutten av 1970-årene som en periode med en viss oppmykning. Castro innvilget i 1979 amnesti til 3600 politiske fanger som fikk forlate landet, og tilbød eksilcubanere å vende tilbake for kortvarige opphold. 200 000 cubanere hadde fått emigrere til USA med fly i perioden 1965–1973, men så ble muligheten borte. Da det igjen ble åpnet for emigrasjon til USA i 1980, førte det til at 120 000 mennesker krysset det smale stredet til Florida i småbåter, trass i at dette førte til tap av eiendom og at de som reiste ble betegnet som «avskum» i offisiell retorikk.

Mens USA inntok en gradvis tilnærming under president Jimmy Carter (1977–1981), sørget Ronald Reagan (1981–1989) og George H. W. Bush (1989–1993) for innskjerpelser i forholdet til Cuba. I 1985 ble radiostasjonen Martí opprettet i Florida for aktivt å påvirke innbyggerne på Cuba. Frem til perestrojkaen hadde det cubanske kommunistpartiet kopiert mye av tendensene i Sovjetunionen. I 1986 ble store deler av sentralkomiteen utskiftet, og en såkalt «feilkorrigeringsprosess» ble satt i gang, en prosess som blant annet innebar fjerning av private jordbruksmarkeder. Castro hadde liten sans for tendensene i Sovjetunionen og Øst-Europa mot slutten av 1980-årene og betraktet utviklingen der som kapitalistisk. Under Mikhail Gorbatsjovs besøk i 1989 gav Castro klart uttrykk for at lignende reformer var utelukket på Cuba.

I første halvdel av 1980-årene gikk økonomien relativt godt, og perioden har blitt omtalt som den cubanske sosialismens gullalder. Fra midten av tiåret stoppet imidlertid veksten opp. De økonomiske vanskene falt sammen med den dramatiske kursdreiningen i Øst-Europa, noe som også førte til merkbar opposisjon på Cuba. Militære overløpere i 1987–1989 til USA, og henrettelsen av general Arnaldo Ochoa Sánchez i 1989 for kokainsmugling, åpenbarte helt nye problemer i det cubanske systemet. Etter avviklingen av Sovjetunionen i 1991 og valgnederlaget for landets viktigste allierte i Latin-Amerika, sandinistene i Nicaragua, ble Cubas isolasjon reell.

Avviklingen av Comecon førte til avvikling av 85 prosent av Cubas svært spesielle marked for landets monokultur – sukker, og slutten på tilgang til billig olje fra Sovjetunionen som ble videresolgt på det åpne marked for å skaffe fremmed valuta. I 1990 erklærte cubanske myndigheter «spesialperioden» for innledet, en krise som trolig ble enda mer langvarig og dyp enn det myndighetene hadde forventet. Handelen med Øst-Europa falt dramatisk og Cuba var ideologisk og økonomisk isolert. I 1993 ble de 3000 eks-sovjetiske soldatene trukket tilbake.

Samtidig som politiske reformer fant sted i forbindelse med direkte valg i 1993, var den økonomiske situasjonen i ferd med å bli prekær. Rasjoneringen ble skjerpet, og drivstoffmangelen var påtakelig. I 1993 ble Fidel Castro og Raúl Castro gjenvalgt som president og visepresident. En ny generasjon politikere fikk også slippe til, med den dynamiske utenriksministeren Roberto Robaina i spissen. I juli 1993 opphevet regjeringen forbudet mot tilgang til utenlandsk valuta for cubanere, noe som forsterket de økonomiske klasseskillene – mens den generelle undertrykkelsen fremmet korrupsjon, svart arbeid og prostitusjon. En omlegging av økonomien var imidlertid i emning via hæren, og med turistnæringen i landet som et eksempel. Denne næringen hadde en sterk vekst gjennom 1990-årene.

Selv om levekårene for cubanere flest ble dramatisk forverret etter Sovjetunionens fall, rangerte en rapport fra Verdensbanken i 2001 cubansk helsevesen blant de aller beste i u-landssammenheng. FN henstilte i november 1993 USA om å avslutte handelsboikotten mot Cuba. Etter fire år med svært kraftig nedgang i økonomien (1990–1993) opplevde landet igjen svak vekst i 1994–1996. Fra 1997 fikk økonomien igjen et tilbakeslag da USA innførte Helms-Burton-loven, som sanksjonerer enhver utenlandsk bedrift som investerer i Cubas økonomi. En konkret hendelse som fikk USA til å skjerpe boikotten, var den cubanske nedskytingen av to småfly med cubansk-amerikanske anti-Castro-aktivister i februar 1996.

Rundt årtusenskiftet var det tegn til tøvær i forholdet mellom de to landene. En ny amerikansk lov åpnet for eksport av mat og medisiner, men i første omgang på betingelser som fikk Castro til å betegne det hele som en bløff. George W. Bush varslet en ny tilstramning da han tiltrådte som USAs president i 2001, og han gjentok og forsterket kravet om forbedringer når det gjaldt demokrati og menneskerettigheter. I 2002 ble 75 intellektuelle, alle deltakere i det såkalte Varela-prosjektet – som krevde folkeavstemning om organisasjons- og ytringsfrihet – arrestert og idømt opptil 28 års fengsel for forræderi etter en summarisk rettergang. Samtidig ble tre personer henrettet etter et forsøk på å kapre en båt. Dette førte til nye skjerpelser fra USAs side, og til reaksjoner også i FN og EU.

I 1997 ble levningene etter Che Guevara gravlagt med betydelig æresbevisning på Cuba etter å ha vært begravd i Bolivia siden 1967. Av historisk betydning var også besøket til pave Johannes Paul 2 i 1998. Som en siste levning fra sovjettiden på øya nedla Russland Lourdes SIGINT (Signals Intelligence)-stasjonen i 2001 – året før USA innledet den omstridte interneringen på Guantánamo-basen av fanger fra Afghanistan, etter terrorangrepet 11. september 2001.

Under sine siste år ved makten gjorde Fidel Castro seg bemerket med å inngå nye allianser med en rekke latinamerikanske land som hadde valgt venstreorienterte ledere; særlig Hugo Chávez' Venezuela. Det ble opprettet en avtale hvor Cuba sendte leger til Venezuela mot å få olje i retur, noe som skapte et visst økonomisk pusterom.

I et land med en krisetrøtt befolkning som hadde mistet mange illusjoner etter Sovjetunionens fall, forsøkte Fidel Castro å skape ny entusiasme for revolusjonen på 2000-tallet. Små lommer av privat sektor som regjeringen motvillig hadde tillatt under krisen etter Sovjetunionens fall, ble igjen innskrenket; disse ble sett på som en kilde til sosiale forskjeller og et kapitalistisk tankesett.

Samtidig brukte myndighetene i økt grad folkelig mobilisering og deltakelse i nasjonale anliggender som ledd i en tanke om å skape en sterk «revolusjonær bevissthet». Dette kunne minne om alfabetiseringskampanjen på 1960-tallet, hvor byungdom ble sendt til landsbygden for å lære andre å lese og skrive, og selv fikk et forsterket engasjement for revolusjonen, eller det at hundretusener av cubanere har blitt sendt på internasjonale oppdrag (for eksempel krigen i Angola og helsebistand). I november 1999 oppstod en konflikt rundt foreldreretten til den cubanske seksåringen Elián González som ble funnet flytende på en bilring utenfor kysten av Florida. Gutten og hans mor hadde rømt fra Cuba, men moren og de andre i følget hadde druknet under overfarten. Fidel Castro satte i gang store massemønstringer for å kreve at gutten ble sendt tilbake til sin far på Cuba. Disse mobiliseringene ble sett på som startskuddet for en massiv kampanje som fikk navnet «kampen om ideene».

Fidel Castro ledet også personlig «energirevolusjonen», hvor titusener av studenter gikk fra dør til dør for å bytte ut millioner av energisløsende hvitevarer i vanlige hjem i et forsøk på å redde strømnettet som var på randen av kollaps. Det ble iverksatt en massiv kampanje for å få løslatt og returnert fem cubanske agenter fra fangenskap i USA («de fem heltene»).

I 2008 var et epokeskifte i gang, da den nye nasjonalforsamlingen trådte sammen og det nyutnevnte statsrådet valgte Fidel Castros yngre bror Raúl Castro til ny leder – og dermed landets president. Siden 2006 hadde han, som nummer to i rang, ivaretatt disse funksjonene midlertidig etter at Fidel Castro ble syk og måtte gjennomgå flere operasjoner. Fidel Castro beholdt imidlertid vervet som førstesekretær i kommunistpartiet frem til 2011. Som president siden 1976, og landets ubestridte leder siden revolusjonen i 1959, figurerte han nå som den av verdens statsledere med lengst regjeringstid.

Raúl Castro har innledet en forsiktig liberalisering på flere områder. Umiddelbart mest iøynefallende var opphevelsen av forbudet mot salg av mobiltelefoner, PCer og en rekke strømkrevende eller ikke-essensielle forbruksartikler som airconditioning, samt å overnatte på hoteller som tidligere var forbeholdt utlendinger. Et tosifret antall politiske fanger ble i 2010–2011 løslatt mot at de forlot landet, et mindretall nektet å forlate Cuba og fikk til slutt bli. I 2013 fjernet regjeringen ordningen med utreisetillatelser, først innført i 1962.

Samme år gikk Cuba og USA i hemmelige forhandlinger med henblikk på å gjenoppta diplomatiske forbindelser, støttet av Canada og Vatikanstaten. I desember 2014 kunngjorde Raúl Castro og Barack Obama et forsøk på å normalisere forbindelsene de to landene imellom. Et halvt år senere gjenopprettet landene fulle diplomatiske forbindelser med ambassader i hver sine land, noe de ikke hadde hatt siden 1961. USA fjernet Cuba fra sin liste over land som støtter terrorisme, en oppføring som alltid var omdiskutert, og myket opp noen av restriksjonene på reiser og pengeoverføringer til Cuba, selv om mesteparten av USAs embargo eller blokade mot Cuba ble stående ved lag.

I 2017 vedtok FNs hovedforsamling for 26. gang, med overveldende flertall, å fordømme USAs handelsblokade av landet. Samme år kunngjorde imidlertid Obamas etterfølger Donald Trump at hans administrasjon ville reversere endringene som ble gjort under Obama, noe som delvis ble fulgt opp.

I et forsøk på å skape en mer bærekraftig økonomi, innførte Raúl Castros regjering reformer i landbruket i 2008, hvor det ble gitt bruksrett til statsjord til selvstendige bønder og flere incentiver for å produsere. Endringene i jordbruket har senere blitt fulgt opp av en åpning for at folk kan etablere småbedrifter, denne strekker seg lenger enn tidligere liknende reformer på 1970- og 1990-tallet, som i ettertid også ble helt eller delvis reversert. Reformene under Raúl Castro ga i en første fase et noe bedre utvalg av varer og tjenester, men gjorde også de økonomiske skillene tydeligere, og de førte ikke til den veksten regjeringen håpet på. En intern krise i Venezuela som ble akutt i 2013–2014, samt Donald Trumps politikk hvor det ble fattet mer enn to hundre nye tiltak for å ramme landets økonomi og slik tvinge gjennom et regimeskifte, rammet cubansk økonomi hardt. Oppå dette kommer de manglende resultatene fra lenge utsatte og halvhjertede reformer, reformer som har blitt til dels satt på vent eller reversert siden cirka 2015. koronapandemien, som fra 2020 blant annet fratok landet nær alle dets turistinntekter, forverret krisen ytterligere.

Cuba er et omstridt tema internasjonalt og blant cubanere, med mange støttespillere av systemet, og mange motstandere. «Sosialismen har ikke feilet», erklærte president Raúl Castro ved 50-årsmarkeringen for revolusjonen i januar 2009, og et avansert helsevesen og utdannelsessystem har inntil koronakrisen i 2021 stadig figurert øverst på «skrytelisten».

Selv om åpningen under Obama ga et visst pusterom, skapte den også nye politiske utfordringer, og flere utfordringer skulle melde seg. Fidel Castro døde i november 2016, men hadde de siste årene hatt en tilbaketrukken rolle i cubansk politikk; som en slags politisk kommentator. I april 2018 ble imidlertid Raúl Castro erstattet i presidentembetet av tidligere visepresident og ingeniør Miguel Díaz-Canel, noe som signaliserte et skifte til en «etter-Castro-epoke». Raúl Castro fortsatte som leder av kommunistpartiet frem til april 2021. En stor endring, som også er en utfordring for makten i et land der den har vært vant til å kontrollere mediene, er at cubanske myndigheter ved utgangen av 2018 åpnet opp for internett også på mobiltelefoner.

Under Díaz-Canel ble det holdt en grunnlovsprosess hvor befolkningen fikk komme med innspill til den nye konstitusjonen, og senere stemme over den, i det som var et tydelig forsøk på å skape fornyet støtte og legitimitet til Cubas samfunnsordning og til lederne. Det ble også satt i gang en lenge utsatt, men nødvendig valutareform ved inngangen til 2021, som ikke helt uventet ga stor inflasjon som resultat. I april 2021 ble Díaz-Canel også valgt til leder av kommunistpartiet, mens Raúl Castro gikk av fra dette mektige vervet. Díaz-Canel tok over i en svært utfordrende situasjon, og har heller ikke den «historiske legitimiteten» som deltakere i revolusjonens unge år, som Fidel og Raúl Castro kunne vise til. I juli 2021, i en situasjon preget av kritiske levekår og forsterket kritikk mot autoritarisme, brøt det ut protester i en rekke byer som regnes som de største siden revolusjonen. Amnesty International oppga i 2023 at mer enn 700 personer fortsatt er fengslet for å ha deltatt i demonstrasjonene i 2021. Flere mindreårige har også blitt dømt til fengselsstraffer eller straffarbeid som konsekvens av å ha deltatt i protestene.

• Cubas presidenter
• Cubas politiske system
• medier på Cuba
• Økonomi og næringsliv på Cuba
• Cubakrisen
• Karibias historie