Gustave Flaubert

Flauberts verk er oppstått i spenningsfeltet mellom romantikk og realisme, og brytningen mellom romantiske tendenser og behovet for objektivitet og selvdisiplin kommer klart til uttrykk. Hans ungdomsverker, som fortellingen Mémoires d'un fou (1838) og dramaet Smarah (1839), viser en meget romantisk fantasi, og de samme trekkene gjenfinnes i flere senere romaner, blant annet i Salammbô (1862), der handlingen er lagt til Karthago i antikken.

Samtidig hadde han som ideal at romanlitteraturen skal være upersonlig og objektiv og at forfatteren selv ikke må komme til syne i verket. Både i samtidsromanene og i de historiske romanene la han stor vekt på nøyaktig dokumentasjon.

Flaubert er en av de store realistene i europeisk romandiktning, men han ønsket ikke å bruke litteraturen til å sette samfunnsspørsmål under debatt. Mange ser ham også som en av de viktigste forløperne for modernismen, og fortellerteknisk er han utvilsomt en av de mest nyskapende i sin tid. Han arbeidet svært mye med språket for å gi sine verker en så fullkommen form som mulig, og han uttalte en gang at han drømte om å skrive «en bok om ingen ting», en bok der innholdet var uten betydning og bare formen skulle telle.

Et gjennomgående trekk er at hovedpersonene hans ofte er passive og viljeløse sammenlignet med «heltene» i tidligere romanlitteratur.

I 1857 utgav Flaubert den mest berømte av romanene sine, Madame Bovary. Hovedpersonens hang til romantiske drømmerier fører henne ut i ekteskapelig utroskap og leder til slutt til selvmord. Boken ble anmeldt for usedelighet, noe som gikk sterkt inn på ham. Han ble imidlertid frikjent.

En annen betydningsfull roman er L'Éducation sentimentale (1869), som skildrer livets tomhet nøkternt og registrerende, men med stor litterær kraft. Bokens handling finner sted i perioden 1841–1867, med februarrevolusjonen i 1848 i særlig fokus. Også denne boken har hatt vesentlig betydning for fransk litteratur på 1900-tallet, blant annet på grunn av hovedpersonen Frédéric Moreau, som er et klassisk eksempel på en antihelt.

Novellene i Trois contes (1877) forener realistiske og romantiske elementer. Romanen La Tentation de Saint Antoine (tre versjoner, den siste utkom i 1874) munner ut i erkjennelsen av at alt bunner i illusjoner. Etter Flauberts død utkom en ufullendt roman, Bouvard et Pécuchet (1881), der han håner borgerlig dumhet og troen på vitenskapen.

Han etterlot seg flere manuskripter, blant annet noen reisebeskrivelser og en omfangsrik og meget interessant korrespondanse, blant annet med forfatterne og vennene Maxime Du Camp og George Sand.

De fleste av Flauberts verker er tilgjengelige i norsk eller dansk oversettelse.

• Frankrikes litteratur
• realisme (litteratur)

• Byatt, A.S.: "Innledende essay" i Flaubert, Gustave: Madame Bovary, 2002, 7–22, isbn 82-525-4350-2
• Frølich, Juliette: Au parloir du roman de Balzac et de Flaubert, 1991, isbn 82-560-0723-0
• Knight, Diana: Flaubert's characters: the language of illusion, 1985, isbn 0-521-30475-x
• Sartre, Jean-Paul: L'idiot de la famille : Gustave Flaubert de 1821 à 1857, 1971–72, 3 b.
• Thibaudet, Albert: Gustave Flaubert, 1935
• Wall, Geoffrey: Flaubert : a life, 2001, isbn 0-571-19521-0