Heinrich Wölfflin

Wölfflin begynte sin akademiske utdannelse som filosofistudent. Etter hvert tok han kurs i kunsthistorie under den betydningsfulle kulturhistorikeren Jacob Burkhardt i Basel. Med dette ble ikke bare hans interesse for arkitektur og maleri vekket, han ble også influert av Burkhardts historieteoretiske forskning. Dette, sammen med den allmenne neo-kantianske filosofiske psykologien som rådet innenfor tysk akademia i siste halvdel av 1800-tallet, la store deler av grunnen for Wölfflins videre studier og forskning.

Wölfflin så kunst som et visuelt språk som hvilte på et sett objektive elementer og en egen, uavhengig kunnskap. I dette lå blant annet at han analyserte form ut fra en psykologisk tolkning av den kreative prosessen, en tilnærming som ble antydet allerede i hans doktorgradsavhandling, Psychologie der Architektur (1886). I Renaissance und Barock (1888) utviklet han dette videre, og basert på et par års reiser og selvstudier i Italia, satte han opp tydelige skillelinjer mellom de nevnte stilperiodene.

Gjennom sin karriere endret han innfallsvinkler flere ganger, fra å tenke at skifte i stil er basert på tiden vi lever i og endring av denne, til å gjelde indre dynamikker og utvikling av enkeltelementer i kunsten selv. Hans metode var motsatt av de foregående kunst- og kulturhistorikernes, ettersom han byttet ut deres ofte løse anekdotiske innfallsvinkler med strenge stilistiske analyser.

I Wölfflins mest betydningsfulle verk, Kunstgeschichtliche Grundbegriffe: Das Problem der Stilentwickelung in der neueren Kunst (1915), bygger han videre på sine tidligere analyser, men viser mer eksplisitt hvordan den visuelle persepsjonen endres i overgangen fra barokk til renessanse. Han benytter seg av fem begrepspar i sin analyse av kunsten fra det 16. og 17. århundre:

• Lineær til malerisk
• Plan til parallelle lag
• Lukket til åpen form
• Mangfold til enhet
• Absolutt til relativ klarhet

Ved å sidestille og sammenligne de formelle elementene som tegning, komposisjon, lys, farge og tematikk, i verk av ulike kunstnere innenfor de spesifikke periodene, mente han å kunne hente ut enkelte objektive klassifiseringsprinsipper som kunne si noe generelt om tiden, og derigjennom benyttes til å tidfeste, forstå og evaluere individuelle kunstverk.

Wölfflin dro veksler på kunsthistorikeren Giorgio Vasaris og filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegels tidligere forskning på henholdsvis stilutvikling og tidsåndens betydning for kunsthistorisk utvikling, og konkluderte gjennom sine egne studier med at en bestemt stil fra en gitt periode ikke kan overføres til en annen. Et kunstverk vil alltid gjenspeile og være et uttrykk for den tiden det er skapt i.

Gjennom sine systematiske og pedagogisk funderte sammenligningsprinsipper, og som professor ved betydningsfulle universiteter i Tyskland på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, var han med på å befeste kunsthistoriefaget som en streng intellektuell utdanningsdisiplin. Han var selv kjent som en dyktig foreleser med en konverserende stil. Ernst Gombrich og Frida Schottmüller (1872-1936) studerte under ham i Berlin, men også andre betydningsfulle kunsthistorikere i det 20. århundre, som Walter Benjamin og Erwin Panofsky, var direkte influert av hans forskning. Sistnevnte benyttet seg av en helt annen metodologi, men overførte Wölfflins strenge bruk av et hermeneutisk rammeverk til sin egen forskning.

Kunstgeschichtliche Grundbegriffe er utgitt i utallige opplag og på en rekke språk (ikke norsk). I 2015 lanserte The Journal of Aesthetics and Art Criticism en minneutgave av Kunstgeschichtliche Grundbegriffe i anledning 100-årsmarkeringen for den originale utgivelsen.

Til tross for at Wölfflin er blant de mest leste teoretikerne innenfor kunsthistoriefaget, er det også kritikere som har prøvd å redusere hans betydning. Enkelte har ment at det er noe unaturlig over måten han trekker paralleller mellom arkitektur og maleri på, mens andre har sett hans skifter av standpunkt og posisjoner gjennom karrieren som en underminering av hans eget overordnete prosjekt. Selv hevdet Wölfflin at enhver ny artikkel eller publikasjon han utga måtte leses som en revisjon av den forrige, og han uttrykte derfor også frykt for at hans systematisk utviklede formalisme kunne misbrukes av mindre dyktige kunsthistorikere.

• Barokken
• Kunsthistorie

Litteratur

• Minor, Vernon Hyde: Art History’s History, Prentice-Hall 1994
• Podro, Michael: The Critical Historians of Art, Yale University 1982
• Wölfflin, Heinrich: Principles of Art History: The Problem of the Development of Style in Later Art, Porirua Publishing, 2024 (e-book)
• Encyclopaedia of Britannica