Helsingforsavtalen

Helsingforsavtalen er en samarbeidsavtale mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige som forplikter dem til å bevare og videreutvikle det nordiske samarbeidet på det rettslige, kulturelle, sosiale, økonomiske, samferdselspolitiske og miljøpolitiske området.

Helsingforsavtalen har en viktig rolle i utbyggingen og formaliseringen av organene i det nordiske samarbeidet. Frem til Helsingforsavtalen trådte i kraft 1. juni 1962 foregikk arbeidet i Nordisk råd (dannet i 1952) uten noen formelle retningslinjer eller avtaler. Helsingforsavtalen fastla rammene for det nordiske samarbeidet i dette organet. Ved en revisjon av Helsingforsavtalen i 1971 ble også Nordisk Ministerråd opprettet som et samarbeidsorgan.

Helsingforsavtalen ble undertegnet 23. mars 1962. Avtalen var i stor grad en formalisering av et langt konsensusbasert samarbeid. Inntil da hadde samarbeidet skjedd uformelt, og formaliseringen kom i stand under trykket av fremveksten av mer formelle samarbeidsformer i Europa og utsikten til at noen av de nordiske land kunne komme til å bli medlemmer av det daværende EØF (Det europeiske økonomiske fellesskap), forløperen til EU. Fra finsk side fryktet man isolasjon ved de øvrige nordiske landenes eventuelle inntreden i EØF. Med tanke på kommende medlemsforhandlinger med EØF ble det ansett også av de øvrige nordiske landene som formålstjenlig med en formalisering av det nordiske samarbeidet.

Helsingforsavtalen omtales som «Nordens grunnlov», og hvert år den 23. mars blir Nordens «grunnlovsdag» markert over hele Norden.