Henri Dunant

Dunant ble grepet av krigens redsler da han var med og hjalp de sårede i slaget ved Solferino i 1859. Hans skildring av blant annet det daværende sanitetsvesenets utilstrekkelighet i skriftet Un souvenir de Solférino («Minner fra Solferino») gav støtet til en kongress i Genève (1863) og til opprettelsen av det internasjonale Røde Kors og Genèvekonvensjonen i 1864. Den fastslår som grunnsetning at sårede og syke, sanitetspersonell og -materiell skal være fredlyst under krig, og betegner et epokegjørende fremskritt i den internasjonale rett.

Også senere arbeidet Dunant i skrift og tale for fredens og menneskekjærlighetens sak. Ved spekulasjoner i Algerie tapte han sin formue og kom i ren nød. Han levde upåaktet til 1895 da en internasjonal aksjon ble satt i gang for å hjelpe ham. Dunant deltok fra denne tiden på ny i agitasjonen for fredssaken, blant annet ved artikler i Bertha von Suttners tidsskrift Die Waffen nieder («Ned med våpnene»).

I 1901 ble Dunant tildelt den første Nobels fredspris, sammen med franskmannen Frédéric Passy.

Boken er kommet i to norske utgaver (senest Minner fra Solferino, 1999).

• Røde Kors
• fredsbevegelsen

• Nobelstiftelsens nettsider om fredsprisen 1901

• Moorehead, Caroline: Dunant's dream: war, Switzerland and the history of the Red cross, 1998, isbn 0-00-255141-1
• Stenersen, Øivind m.fl.: Nobels fredspris, 2001, isbn 82-02-17023-0
• Width, Trygve: Mannen som skapte Røde kors, [2. utg.], 1963