Jaroslav 1.

Jaroslav 1 var en rusisk storfyrste på 1000-tallet. Hans styre regnes som den politiske og kulturelle gullalderen for Kievriket.

Jaroslav var sønn av Vladimir den store. Han ble innsatt som fyrste av Novgorod omkring år 988. I 1014 nektet han å betale skatt til Vladimir, og begge sider rustet seg til krig. Imidlertid døde Vladimir i 1015. Etter en arvefølgestrid og flere brodermord, installerte Jaroslav seg i Kyiv i 1019. I 1023 angrep hans bror Mstislav Kyiv, og etter flere års krig ble Kievriket delt, slik at Mstislav hersket over elven Dnipros venstre bredd, mens Jaroslav hadde kontrollen over områdene på høyre bredd. Da Mstislav døde uten arvinger i 1036, ble Jaroslav hersker over hele Kievriket.

Jaroslav pleide aktivt diplomatiske relasjoner med Vest-Europa, ikke minst med de nordiske landene. Han var gift med Ingegerd, datter av den svenske kongen Olof Skötkonung, og deres datter Ellisiv ble gift med den norske kongen Harald Hardråde. To andre døtre giftet seg med konger i Ungarn og Frankrike. Olav Haraldsson (den hellige) søkte i 1028 tilflukt hos Jaroslav og fikk støtte hos ham i konflikten med Knut den mektige og ladejarlene. Olav Haraldsson var gift med Astrid Olofsdotter, søster til Ingegerd, og han var dermed svoger til Jaroslav.

Den politiske utviklingen i Kievriket ble ledsaget av en storstilt kultursatsning. Nestorkrøniken forteller om at Jaroslav lot bygge kirker og klostre og promoterte boklig lærdom. Under Jaroslav ble den første østslaviske metropolitten, Ilarion, innsatt i Kyiv (de tidligere metropolittene hadde vært greske). Med kristningen i 988 hadde østslaverne fått et skriftspråk, og under Jaroslav blomstret den tidlige østslaviske tekstkulturen. Opprinnelsen til den første østslaviske lovsamlingen (Russkaja pravda) kan også føres tilbake til Jaroslavs tid.

Jaroslav fikk senere tilnavnet «den vise». Også Ingegerd ble kalt «den vise», et tilnavn som er belagt i mer tidsnære kilder enn det er tilfellet for hennes mann.