Johan Haanes

De seks Haanes-brødrene vokste opp med idrett hjemme på Heggeli i Vestre Aker. Først hadde de en liten idrettsbane, senere egen tennisbane. Foreldrene gikk inn for tennis av frykt for at guttene skulle falle for fotball. Kinopenger fikk de sjelden, men penger til idrettsutstyr ble alltid innvilget. Først dannet de beskjedent klubben Fnugg, som ble til Fart og siden Njård, hvor foreldrene ble æresmedlemmer.

Haanes tok examen artium 1929 og året etter handelsgymnaset. Etter et år i farens maskinfirma begynte han i Gresvig Sport. Der lærte han faget, og i 1936 startet han sin egen sportsforretning. Under tyskernes angrep på Norge i 1940 deltok han i en skipatrulje i Bagn i Valdres og var med på å slå to tyske bataljoner på flukt. Siden ble han en del av den uforsonlige idrettsfronten, som avviste ethvert forsøk på å delta i stevner under NS-styret. Dette førte til to opphold på Grini, første gang som gissel. Andre gang buret okkupantene like godt inn alle Haanes-brødrene, fordi to av dem hadde deltatt i et privat skirenn i Bærum. Haanes' forretning i Grubbegata i Oslo var under krigen et møtested for motstandsfolk, og hvor det ble formidlet meldinger.

Johan Haanes ønsket ikke å drive forretning i stor stil. Han holdt seg til tennisutstyr i sommerhalvåret og ski i vintersesongen. Og han var ærligheten selv. Han ville heller gå glipp av et salg enn å overtale en kunde til å kjøpe utstyr som ikke passet vedkommende. Haanes prøvde selv ut alt utstyret og kunne dermed gi de råd man søkte og stolte på. Da sønnen Sigurd, som hadde overtatt ledelsen av forretningen, døde i 1987, solgte han firmaet Johan Haanes.

I årene 1932–1953 vant Haanes 39 norgesmesterskap i tennis single (21), double (13) og mixed double (5), og han ble tildelt 13 kongepokaler. Føyer vi så til to finske, ett skandinavisk og ett dansk mesterskap samt mer enn 50 landslagsseirer, får vi et bilde av Norges fremste tennisspiller frem til Christian Ruud og sønnen Casper kom på banen flere tiår senere.

For Johan Haanes var ikke tennis en overklassesport. Derfor skrev han i 1937 boken Tennis for alle. 1001 tenniskamp, som kom ut i 1942 mens han satt på Grini, ble forbudt. Etter krigen skrev han Spill bedre tennis. Som president i Norges Tennisforbund i 1956–1958 ivret han for en utbredelse av sporten ved å oppfordre til bygging av flere baner.

Med en forbløffende hukommelse kunne Haanes helt til det siste skildre kampene sine, med samme nøkterne vurdering av seier som nederlag. «Jeg lærte mest av mine nederlag,» sa han. Skryt over egne prestasjoner var ham fremmed; det som interesserte var analysen. Og han ga aldri uttrykk for ergrelse over mislykkede baller, i stedet kunne han ofte spandere et «sorry» når motstanderen gjorde en feil.

Haanes var sin egen trener. «Du kjenner deg selv best, og det er du som bestemmer hva du skal prestere.» Han spilte tennis for å vinne. På ski gikk han mer og mer for å delta, gjerne i turløp eller treningsturer på søndagene.

Bøkene og hans syn på idretten viser at Haanes var et tenkende menneske. Hans store hobby var å løse problemer, gjerne matematiske, men også filosofi passet hans legning. Han skaffet seg aldri bil, og klær interesserte ham ikke.

I 1937 ble Johan Haanes tildelt Egebergs ærespris for fremragende prestasjoner i tennis og for å ha utmerket seg i annen idrett (han var premiert skihopper, kretsmester i høydehopp og bandyspiller i Njård). I 1985 ble han uoffisiell verdensmester i veteranklassen i Marbella i Spania.

• Tennis for alle (sammen med Reidar Haanes), 1937
• 1001 tenniskamp, 1942
• Spill bedre tennis, 1946

• tennis
• norgesmestere i tennis – single
• Sportsklubben Njård

• Welle-Strand, Erling: Norsk biografisk leksikon 2
• Stud. 1929, 1954