Julegeita

Julegeita skulle angivelig bo i skogen eller på setra. I ukene før jul kom den nærmere og nærmere huset på gården. Først stod den oppe ved skogkanten. Senere kom den inn i kvernhuset, huset der man malte korn til mel. Så gikk den inn i vedskjulet. Fra vedskjulet ble den båret inn i stua sammen med veden.

Julegeita skulle være spesielt opptatt av at unger hadde fått seg et nytt klesplagg til jul. Å ta på seg nye klær etter julebadet var en viktig tradisjon mange steder i Norge. Både gutter og jenter måtte hjelpe husmødrene med å få laget nye plagg. Julegeita straffet også de som var ulydige, de som ikke ville gjøre husarbeid eller rekte rundt på kveldene. Barn som ikke oppførte seg kunne bli bortført av julegeita, bli stanget av julegeita eller fikk beskjed om at julegeita ville drite på dem.

Julegeiter er også et bakverk med lange tradisjoner i Rogaland. Julegeiter serveres i julen og er laget med sirup, hvetemel og rugmel. Formen på bakverket skal minne om geitas klover eller horn.

På 1800-tallet ble bakverket ofte gitt til barn på første juledag som morgengave på senga. Barna kunne leke med geitene: stange dem mot hverandre mens de laget brekelyder. Når geitene ble slitt i kantene og mistet fasongen, ble bakverket spist opp.

I Norge på slutten av 1800-tallet ble det vanlig å gi barn julegaver. Før julenissen fikk innpass som den viktigste gavegiveren, sa mange at det var julegeita som kom med presangene.

Julegeita ble noen steder blandet sammen med bukken som folk kledde seg ut som når de gikk julebukk. Den utkledte kunne komme på besøk for å sjekke om barn hadde vært lydige. Denne bukken kunne også dele ut godsaker til barna.

Julegeita kan også settes i sammenheng med «kornbukken». Julegeita er da ikke bare et skremsel, men også som en ånd eller en gud som skulle fremme fruktbarhet og vekst på åkeren og engen. I denne tolkningen var julebukken et tegn på at vekstkraften i naturen var på vei tilbake. Bukker eller andre figurer av halm kan sees som en fremstilling av dette naturvesenet.

Enkelte steder skulle julegeita få et offer på julekvelden. På Sunnmøre sa man at julebukken kommer julaften ved midnatt og tar plass bak ovnen. Den ville ha kveldsmat. Hvis ingenting ble satt frem til den, ødela den alt i stuen. På Lista sa man at julegeita kom til en hule på Fedjesdal på julaften. Der ventet den på julegrøt og juleøl. Fikk den ikke det, gikk den ned i kjelleren for å hente maten selv.

Forestillinger om Julegeita fantes også i Sverige og Finland. Vi ser fortsatt spor av den i det finske språket. I Finland heter julenissen joulupukki. Direkte oversatt betyr dette julegeita.

På 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, var det i Sverige vanlig at voksne kledde seg ut som julegeita og ga barn presanger. Julegeita opptrer i svenske sanger og barnebøker. I Elsa Beskows Petters och Lottas jul (1947) skildres julefeiring fra 1800-tallet. I boken møter vi to menn som har kledd seg ut som julegeita.

På Island har det vært vanlig å true med besøk fra julekatten, en gigantisk katt som spiser opp barn. I likhet med julegeita straffer også julekatten barn som ikke har fått seg et nytt klesplagg til jul.

Julegeita er antagonisten i den finske skrekk-komedien Rare Exports (2010).

• julebukk

• Bø, Olav (1984): Vår norske jul. Ny utgåve. Det Norske Samlaget, Oslo.
• Hodne, Ørnulf (1996): Jul i Norge: Gamle og nye tradisjoner. Cappelen, Oslo
• Weiser-Aall, Lily (1954): Julenissen og julegeita i Norge. Norsk folkemuseum, Oslo