På partisiden er den nasjonale partikongressen med drøyt 2200 delegater det formelt øverste organ. Delegatene blir valgt og samles hvert femte år, og velger da blant annet en sentralkomité på vel 200 medlemmer (fra kongressen i 2022: 205) og et politbyrå på rundt 25 fullverdige medlemmer. Sentralkomiteen møtes én gang i året.
Fra fem til ni av politbyråets medlemmer inngår i en stående komité som i praksis fungerer som landets øverste lederskap. Til syvende og sist er det den som bestemmer partikongressens sammensetning snarere enn omvendt.
Partiets leder har siden 1982 hatt tittelen generalsekretær, og han er det høyest rangerte medlemmet av politbyrået.
Disse organenes beslutninger settes ut i livet av et sekretariat på rundt ti medlemmer, som ledes av generalsekretæren.
Partiet er styrt ovenfra og ned, også slik at valg på et lavere nivå avgjøres gjennom nominasjoner fra nivået over. Partiet er også representert i de væpnede styrker, i alle bedrifter og institusjoner og driver masseorganisasjoner, blant annet fagbevegelsen. Partiet er verdens største med rundt 100 millioner medlemmer (2023). Det store medlemstallet skyldes ikke først og fremt et ideologisk engasjement blant medlemmene, men snarere de utvidede karrieremulighetene som partimedlemskapet bringer med seg.
Den doble politiske strukturen gjør det kinesiske politiske systemet svært stort og tungrodd. Arbeidsfordelingen mellom de to organene er at kommunistpartiet skal utforme politikken mens statsapparatet skal iverksette den. Siden 1992 har praksis vært at generalsekretæren også tar over vervet som president. Med det får man avdempet spenninger mellom partiapparatet og statsapparatet samtidig som presidentvervets status heves. Statsministeren sitter normalt i politbyrået og er vanligvis rangert som den nest eller tredje høyeste i kommunistpartiet.
Et tredje viktig maktorgan er Den sentrale militærkomité. Denne består egentlig av to komiteer, som også gjenspeiler det parallelle hierarkiet: én tilhørende partiet og én tilhørende statsapparatet. Formannen for disse komiteene fungerer i praksis som øverstkommanderende for de militære styrker. Deng Xiaoping var Kinas de facto leder fra slutten av 1970-årene til første halvdel av 1990-årene uten å ha andre formelle lederverv enn formann for militærkomiteene frem til 1989 og deretter ingen formelle verv. Fra 2004/2005 er det etablert en praksis hvor generalsekretæren også innehar vervet som formann i militærkomiteene.
Fra reformperioden startet har det vært stadige spenninger mellom de konservative i partiet og de mer pragmatiske som har sett behovet for at Kina åpner og moderniserer seg. I 1989 oppstod det spenninger som følge av at økonomien ble liberalisert uten at dette ble fulgt opp med politisk liberalisering; disse spenningene utviklet seg til demonstrasjoner på Den himmelske freds plass i Beijing. Etter at myndighetene med sin voldsomme reaksjon viste at de ikke tolererer politisk opposisjon utenfor kommunistpartiets kontroll, har partiets autoritet ikke vært alvorlig utfordret. Lederne etter Deng Xiaoping har forsøkt å fornye partiets ideologi blant annet med nye slagord som skal vise hovedsatsingsområder for partiet: Jiang Zemin med «De tre representasjoner», Hu Jintao med «De tre overherredømmer» og Xi Jinping med «Den firedelte omfattende strategi».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.