Lars Fiske

Fiske fikk sin kunstneriske oppvåkning som 12-åring i Bærum, og han begynte å studere og kopiere estetikken til tegneserieskapere som Hergé, Moebius og Serge Clerc (født 1957). Han debuterte i humorbladet KOnK i 1982, og samme år vant han Kulturdepartementets tegneseriepris for «En henrettelse» fra fanzinen Comic Jam, en pris han delte med Anders Kvåle Rue (født 1965).

Flere oppdrag for aviser og blader fulgte, men en planlagt samlebok med hans første tegneserier ble i 1985 refusert av forlaget Cappelen, som isteden inviterte han til å bidra i debutantantologien Signaler '86, der han bidro med tegneserienovellen «Joy Jinx». Deretter illustrerte han Philip Newths barnebok Bacon og Egg mot tegneserieheltene (1988).

Han studerte grafisk design og illustrasjon på Konstfack i Stockholm fra 1988 til 1992, inkludert ett halvår ved kunst- og designskolen Otis College of Art and Design i Los Angeles.

I tegneserien Mitt liv som tegning (2020) beskriver Fiske årene ved Konstfack som «en kunstnerisk omvei tilbake til tegneseriene». Parallelt med studiene begynte Fiske også å frilanse for reklamebyråer og traff også sin kommende kone i Stockholm, tegneserieskaper og illustratør Anna Fiske. Etter studiene begynte begge å lage tegneserier for den toneangivende svenske antologien Galago.

I 1994 flyttet Fiske med familie til Oslo, der han sjonglerte kommersielle oppdrag og personlige tegneserier, og det ble forløsende å bli del av fellesskapet rundt det ferske forlaget No Comprendo Press, der Fiske debuterte i nummer syv av antologien Fidus, med et formeksperiment om og fra Roskildefestivalen.

Han ga så ut to seriealbum om den ikke helt vellykkede dikteren Matje: Matje: debutanten (1997) og Matje-ismen (2000), som ble samlet i Matjemania (2010), en bok som også inneholdt et tredje, tidligere upublisert album. Pompøs selvhøytidelighet i det litterære og kunstneriske miljø var et gjennomgående tema i trilogien.

Sammen med Steffen Kverneland fulgte Fiske opp med Olaf G. (2004), om tegneren Olaf Gulbransson og de to serieskapernes egen reise inn i Gulbranssons verden. Den er oversatt til tysk og svensk, og ble et kunstnerisk gjennombrudd for begge. Duoen fortsatt samarbeidet i den bredt anlagte føljetongen Kanon (5 bind, 2006–2012), der de tok for seg hver sin kunstner. Kverneland valgte Edvard Munch og Fiske valgte Kurt Schwitters. Fiskes tegneserier ble samlet i boken Herr Merz (2013), som er oversatt til tysk og nederlandsk.

Fiske har også laget billedbøkene Kom, så løper vi (2002), På tre hjul (2005) og I farta med farfar (2013). I 2014 kom Min stil, en samling med Fiskes illustrasjoner fra 1984 til 2014, fulgt opp med den selvbiografiske tegneserien Automobilfabrikken Fiske i 2015, som fikk Sproingprisen.

I 2016 kom Grosz, en tegneserie om den tyske tegneren og maleren George Grosz, som ble belønnet med Årets tegneserie og er oversatt til engelsk, tysk og russisk.

Høsten 2020 vendte Fiske tilbake til det selvbiografiske med Mitt liv som tegning, en historie som sirkler rundt de 27 skissebøkene han brukte mellom 1987 og 2009 og fører ham gjennom utdannelse, karriere og kunstneriske og personlige kriser. Utgivelsen vant sølv i Årets vakreste bøker.

Han fulgte det selvbiografiske sporet videre i Ta imot (2024), en leken og eksperimenterende fortelling om sin egen vei fra ung gutt til voksen tegneserieskaper, der han blant annet hyller toneangivende leseopplevelser i møte med tegneseriebladet Tempo og Tronsmo Bokhandel, Hergé, Moebius og så videre opp gjennom årene.

• Kulturdepartementets tegneseriepris i 1982 for «En henrettelse».
• For Olaf G. vant han Sproingprisen, Gull i Visuelt og Årets vakreste bøker samt den svenske tegneserieprisen Urhunden.
• Sproingprisen for Kanon 3 og Automobilfabrikken Fiske.
• Kulturdepartementets billedbokpris for Kom, så løper vi.
• Gull i Årets vakreste bøker for Kanon 4.
• Årets tegneserie for Grosz.

• tegneserier

• Lars Fiskes hjemmeside