Les Kurbas

Kurbas ble født inn i en teaterfamilie. Han studerte i Wien og Lviv og startet sine første egne teaterprosjekter i Ternopil og Kyiv i 1915 og 1916. Han vakte oppsikt med flere originale oppsetninger med teatergruppen «Det unge teateret» (Molodyj teatr). I 1920 dannet han turnéteateret Kyidramte (Kyiv dramateater). Felles for Kurbas’ tidlige, idealistisk funderte teaterprosjekter var tanken om å bruke teateret til å formidle og diskutere sosiale og politiske ideer, gjerne i utradisjonelle og eksperimenterende former, og alltid med et blikk for å bringe teateret ut til folket og trekke populærkulturen inn i teateret.

Som forfatter skrev Kurbas skuespill, teoretiske artikler og essays om teater og kunst, hvorav flere har form av kunstneriske manifester.

Kurbas’ mest berømte teater var Berezil, grunnlagt i 1922 i Kyiv og overflyttet i 1926 til Kharkiv, som utover å være sovjetisk Ukrainas hovedstad, også var den kulturelle hovedstaden for den ukrainske modernismen. Berezil var ikke bare en selvstendig institusjon, men også et nettverk av teatergrupper og teoretiske og kunstneriske initiativer, med sentrale komiteer og utvalg, samt et eget tidsskrift. Som bevegelse var Berezil også en skole for teaterteknikk, der øvelser og skolering i gester, bevegelse og stemmebruk inngikk. Kurbas så teateret som en syntetisk kunstform, der elementer av koreografi, billedkunst, musikk, scenografi, pantomime, plakatkunst, kostymedesign og mange flere tradisjonelle og utradisjonelle kunstuttrykk inngikk i teaterets palett av virkemidler.

Berezils virksomhet, med sin kombinasjon av idealisme, intellektuelt teater, satire og kritikk, ble etter hvert gjenstand for statlig undertrykking. Kurbas drev et utstrakt samarbeid med dramatikeren Mykola Kulisj (1892–1937), og det var i kjølvannet etter oppsetningen av Kulisjs stykke Maklena Grasa i 1933 at Kurbas 5. oktober samme år ble fjernet fra stillingen som teaterdirektør og anklaget for «ukrainsk nasjonalisme». Han tilbrakte en kort periode i Moskva før han 25. desember 1933 ble arrestert. 9. april 1934 ble han dømt til fem års straffeleir. Også i Gulagleirene, først i Medvezjegorsk og siden i Solovki, organiserte Kurbas teaterforestillinger. I november 1937 ble han skutt i Sandarmokh i Karelen, sammen med flere hundre andre ukrainske intellektuelle og kunstnere.

Sentralt i Kurbas’ ideer om teater som kunstform står menneskets evne til å transformeres – ikke bare til nye rollekarakterer, men hvordan kropper i bevegelse kan bli til en teknikk for å fremstille alt fra bygninger til eksplosjoner. Også overordnet så han teateret som en måte å transformere, altså endre samfunnet på. Kurbas var også en pioner i å bruke videosekvenser som integrert del av teaterets måte å fortelle en historie på, snarere enn å fungere som et bakgrunnsbilde.

Kurbas’ innovative teknikker og ideer har stor aktualitet i dagens ukrainske teaterkunst, og det er lagt ned et betydelig arkiv- og formidlingsarbeid for å hente frem arven etter ham, som i Sovjettiden var fortrengt og fortiet.

• Ukrainas litteratur
• modernisme